Finest i februar

Det fineste i februar? Jeg tror kanskje det var turen på Langsanden (Sandhornøya) med venninne og tre hunder. Egentlig var det hele helga, men dette bildet sier mye for meg: Ute med hunden og noen til, ved havet, frisk luft og kaldt, null stress, god stemning. En stor, voksen hannhusky (min) og en liten ettårig terriertispe (venninna sin).

Emre og Sally

Nå er det mars. Det er vår, samme hvor mye snø som måtte falle denne måneden. Snart er det tid for årets vakreste eventyr, snart blir det nye turer og sol som varmer i fjeset, snart springer fjorårets minipåskeliljeløker ut i ny blomst, snart er det påskeferie.

Snart. Jeg gleder meg.

Reklamer

En timeout fra hverdagen

Når man får muligheten til å besøke venner som bor på de vakreste stedene, er det bare å gripe anledningen med begge hender og takke. Det var omtrent det jeg gjorde. Et nytt vennskap som har blitt etablert i løpet av det siste året medførte at jeg ble invitert på besøk ‘ved anledning’. Da jeg la planene for vinteren og våren, så jeg at det ikke ville være mange helger å velge blant og tok derfor opp tråden ganske raskt. Heldigvis fant vi ei helg som ga anledning for oss begge. Jeg gledet meg lenge på forhånd. Og jeg er ikke mindre glad i ettertid. Det ble virkelig ei helg for minneboka – og minnekortet!

Langsanden på Sandhornøy, ei to kilometer lang starnd ved foten av fjellet.

Langsanden på Sandhornøy, ei to kilometer lang strand ved foten av fjellet.

Venninna mi bor ikke langt fra Langsanden på Sandhornøya, og en lørdag formiddag la vi turen dit. Jeg har en stor hund, hun har to små. Alle tre er med på bildet over, i tillegg til venninna mi. Stranda er hele to kilometer lang, og vi fikk hele for oss selv da vi gikk – frem og tilbake. Der var ingen biler eller andre folk, ei heller er der båndtvang på denne tida av året. Dermed fikk alle tre hundene løpe løse og snuse og herje så mye de ville. Det var det ingen som klaget på.

En alaskahusky og to borderterriere var veldig glade for at det ikke var folk, dyr eller båndtvang på stranda denne formiddagen!

En alaskahusky og to borderterriere var veldig glade for at det ikke var folk, dyr eller båndtvang på stranda denne formiddagen!

Emre er sju år gammel alaskahusky som går overens med det meste av folk og dyr. Kita, i midten, er ei 12-årig tispe som er litt gammel og litt sedat, men fortsatt glad i å gå tur. Hun tolererte også Emre, siden han lot henne være i fred. Og tispa til høyre i bildet er ei ettårig tispe som syns at Emre var det kuleste i hele verden og knapt lot ham være i fred. Han har lang lunte og lot henne herje mye med seg, men innimellom sa han fra. Da fikk han være i fred. På stranda var det så mye å se og lukte på at de tre snutene jobbet på høygir det meste av tida – og glade var vi for det. Øyene du ser i bakgrunnen, er Bliksvær. Der bor det en håndfull personer året rundt.

Skjell fra Atlanterhavet skylles opp på stranda, også ved fjære sjø.

Skjell fra Atlanterhavet skylles opp på stranda, også ved fjære sjø.

Kuskjell. Sauskjell. Albueskjell. Knivskjell. Krabber. Frosne glassmaneter. Og tang, så klart. Det er utrolig hvor mye som var å finne på stranda denne dagen. Langs noen strekninger av stranda var det knapt noe annet enn sand, is og en og annen tangkvast å se. Andre steder, som her, lå det nærmest ei stripe av skjell i vannkanten. Fjæra var på sitt laveste mens vi gikk bortover, og tidevannet snudde underveis. Det var et sted der vi hadde gått tørrskodd forbi en gammel landgang på vei bort. På returen valgte jeg å passe på bølgene og snike meg forbi, mens venninna foretrakk å åle seg gjennom og forbi landgangen for å holde seg tørrskodd.

Vin med utsikt. Og FOR ei utsikt!

Vin med utsikt. Og FOR ei utsikt!

Middagstida ble tilbrakt med et glass god rødvin (denne) og ei fantastisk utsikt mot vest og delvis nord. Himmelen sto i brann etter at sola hadde gått ned, og inne lå tre hunder og dormet i sin søteste søvn. En lett og velsmakende middag var planlagt, men ikke på bordet enda, og det var ingenting i hele verden jeg trengte å gjøre, annet enn å være tilstede her og nå. Det var helt perfekt på en lørdag. Bonus: Strikketøy.

Vi sto opp når månen er i ferd med å gå ned i nordvest.

Vi sto opp da månen var i ferd med å gå ned i nordvest.

Søndag morgen. Isklare farger i frossen rosa og blått. En ne-måne som hang på himmelen i nordvest, over kvartsittbruddet, og var i ferd med å dukke bak morgenskyene og etterhvert horisonten. Sandhornet ruvet majestetisk utenfor venstre bildekant, Landegode blinket med øynene et stykke til høyre, og ikke en lyd var å høre, annet enn vinden. Og hundepoteskritt. Den pelskledde fikk være løs i fjæra og løp ivrig mellom tang og steiner, oterspor og andre dufter. Denne morgenstunda hadde gull i munnen sin.

Noe av det vakreste jeg vet vinterstid - ei frosset rullesteinstrand.

Noe av det vakreste jeg vet vinterstid – ei frosset rullesteinstrand.

Senere på dagen gikk vi tur sammen, to damer og tre hunder. Litt i skogen, blant spor av elg og rådyr, litt langs veien, litt mer i bjørkeskogen og til sist i fjæra. En herlig rundtur! I fjæra var det et parti med steiner som nærmest hadde frosset over. Det så ut som om et øyeblikk var frosset fast; isen lå som et ubevegelig slør over små steiner på bakken og oppetter sidene på noen av de største. Ulike farger på steinene under og det hvite sløret over ga en fascinerende effekt som spilte i dagslyset.

Glade hunder og bra venninne på formiddagstur i fjæra

Glade hunder og bra venninne på formiddagstur i fjæra.

Jeg elsker at lyng og skogsbunn strekker seg helt ned til fjæra noen steder. Vierkjerr og einer vokster bare meter fra rullesteiner og sand, og tidvis er de kant-i-kant. Det gjør at det er mange små dyr som trives her, noe som i sin tur gjør at området er et eldorado av dufter og spennende oppdagelser for de firbeinte. Mus, småfugl og oter var bare noen av sporene de ivrig utforsket mens vi tobeinte tok oss all verdens tid til å ta inn omgivelsene og bare slappe av. Sola var langsomt i ferd med å slite seg over den nærmeste åskammen mot sør og vi sanket alle d-vitaminene vi kunne få.

Naboen kom for å inspisere. Men han slo seg ikke ned.

Naboen kom for å inspisere. Men han slo seg ikke ned.

Som for å sette kronen på verket, kom ei ørn seilende over oss. Den fløt på vinden og tok kanskje tre vingeslag i løpet av hele tida den var der; seilte i store sirkler og fulgte tydelig med på hva som rørte seg både på stranda og i skogen like ved. Dette var ei kongeørn. Senere på dagen så vi den igjen, da i selskap med ytterligere to ørner.

Det er kanskje ikke så rart at denne helga føltes som en hel ferie i seg selv.

Lavvo på Langsanden

Årets første telttur ble årets fineste telttur – så langt, i alle fall. Vi hadde nesten maks flaks med været (bare sommertemperaturer manglet) da vi la turen til Langsanden på Sandhornøya i helga. Jeg og hunden dro dit sammen med et par venninner, og de hadde lavvo med mer enn god nok plass til oss alle. Kan man ha det bedre?

Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.

Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.

For noen år siden kom prosjektet SALT opp på Langsanden på Sandhornøya. Det ble bare stående ei kort stund før det ble tatt av en høststorm og kollapset. Etter diverse videverdigheter befinner hjellene i prosjektet seg visstnok i Oslo nå. Det som gjenstår på Langsanden, er servicebygget som Gildeskål kommune bygde og fortsatt driver (do! dusj! genialt!) og noen av de små overnattingsbyggene som var anlagt. Det så i helga ut som om de var ment å skulle fjernes, men enn så lenge er de på stedet. Vi slo opp lavvoen på et sted der vi var nært nok til å kunne bruke servicebygget, men likevel ikke midt oppi ‘hovedstien’ hvor folk går for å komme ned til stranda. Det funka som fjell.

Solnedgang mot vest

Solnedgang mot vest

Vi er bare halvannen time fra byen, men det er som å være i ødemarka. Stillheten er nærmest øredøvende, men på en god måte. Innimellom kjører det en bil forbi. Bølgene vasker jevnt og regelmessig innover sanden, bruser oppover med tang og småstein, før de trekker seg langsomt ut igjen. Enn så lenge er det også solnedganger å se, og på Langsanden har man panoramautsikt til akkurat dét. Stranda går i nord-sør-retning, og ute i vest ser man både Fugløya, Bliksvær, Helligvær, Landegode og sogar enkelte av de snedekte fjellene ytterst i Lofoten. Jeg blir aldri mett av å bare se utover, se lenge, se langt, å bare se, se og se. Lukker du øynene, er det så tydelig og vakkert at du får følelsen av å ‘se’ det med ørene uansett.

Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.

Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.

Det er ikke verst å gå morgentur med hunden i omgivelser som disse. Langsanden er omtrent to kilometer lang, og det går en grusvei ganske nær stranda. Sagt på en annen måte: Den er lett tilgjengelig når du kommer, og er her plass til masse folk uten at det føles fullt eller invaderende. Det er litt langgrunn strand og man kan vasse godt, men du skal ikke veldig langt ut før det er dybde til å bade ‘ordentlig’ også.

Vi hadde ei strålende helg på tur, med lavvoen slått opp på lyng og sandbunn, midt mellom veien og stranda. Det er ikke siste ganger i sommer at jeg befinner meg her, så mye er sikkert. Men neste gang skal jeg ha enda bedre tid, sånn at hele lørdagen kan brukes til utforsking og turer også i områder utenfor og bortenfor stranda.

Ut på helgetur

Yr og Storm er samstemte: Det blir fint vær i helga, og det blir null nedbør. Jeg og venninnene er også samstemte: Det blir tur! Vi tar med oss lavvo, hund og diverse godsaker og drar ut på telttur til ei av øyene i nærheten av Bodø.

Langsanden på Sandhornøya

Er det rart jeg gleder meg?

Naustet på bildet er borte – det ramla i en storm, gikk konkurs og ble etterhvert flytta til Oslo. Men stranda, fjellet og sanitæranlegget består. Så vi drar hit, er planen. Jeg gleder meg så mye at det nesten gjør vondt.

Vannveien til Violet Road

Noen ganger får man sjanser man bare MÅ hoppe på. Da ei venninne søkte mannskap på seilbåt her om dagen, for å dra fra Bodø til Sandhornøya for å overvære Violet Road sin konsert i prosjektet SALT på Langsanden, var jeg derfor ikke sen å be. Snarere tvert imot.

IMG_2388

Bye, bye Bodø! Vi kommer hjem i natt.

Midt på dagen la vi ut fra båthavna i byen og satte kursen mot sør, mot Sandhornøya og Langsanden. Etter lang tids gråvær var det godt å kunne nyte en skikkelig soldag på sjøen. Vi var langt fra den eneste båten som la byen bak oss og satte kursen sørover, mot SALT, Sandhornøya og Violet Road.

IMG_2389

Noen valgte kjappere reisemåter. Dem om det.

Vi var i seilbåt, og vi seilte ei stund. Det gikk tidvis greit, men det var simpelthen for lite vind til å få tilstrekkelig fremdrift, selv med to store seil. Omtrent da vi var ordentlig ute av Saltenfjorden tok vi derfor seilene ned og fikk motoren i gang. Vi så andre seilbåter som ikke engang forsøkte seil, så vi var ikke alene. At andre konsertgjengere valgte kjappere reisemåter, er deres valg. Jeg ville aldri ha bytta – selv om rib sikkert er morsomt, det også.

IMG_2407

SALT på Langsanden på Sandhornøya. Scenen er inni fiskehjella.

Målet for turen. I fjor var jeg her på pikinik-og-sightseeing-tur med bil, i år kom jeg altså i båt. Siden den gang har konstruksjonen blitt brutalt revet ned av vinden, for så å bli gjenoppbygd igjen. I dag ligger den største fiskehjellen lenger inn på stranda og i en annen vinkel enn sist. Håper det holder så lenge det er ment å vare – SALT er jo ment å være et reisende kunstprosjekt.

IMG_2415

På vei fra seilbåten mot stranda. Schäferen er med!

Jeg meldte meg frivillig til å være båt-vakt da de andre ombord hadde lyst til å dra i land for å vandre på stranda og overvære konserten. En liten dingy fraktet dem i to omganger på land, hunden inkludert, mens jeg ble værende ombord. Det var fantastisk fint; konsertlyden bar godt utover, glade mennesker og lyder fra andre båter gjorde heller ikke noe. Jeg hadde varm kakao, snop og strikketøy. Hva mer kan man ønske seg da?

IMG_2422

Snart midnatt og på tide å dra hjemover

Det er sommer, det er Nord-Norge, og det var klarvær. Sola skinner hele døgnet, og vi trengte ikke være redde for at det skulle bli mørkt, ikke engang skjømt. Da konserten var over, hadde vi all verdens tid til å få folket ombord igjen og sette kursen mot byen. Vannscootere og rib’er freste avgårde, skjærgårdsjeeper satte fart og laget store bøler. Men vi? Vi putret tilbake per motor, rolig og med fin samtale opptil flere steder ombord. Ingen hadde det så travelt at vi ikke kunne ta den tida det tok.

IMG_2436

Kapteinen går over detaljene for å være sikker på at alt er i orden.

Skipperen går over båten på vei hjem, sjekker at alt er der det skal være og at ikke noe er skadd eller mangler. Han og kona skulle overnatte i båten, vi andre dro hjem da vi kom i land nesten en time etter midnatt. I ettertid føles det som om jeg har vært på en hel ferie, selv om det ‘bare’ var en ettermiddag og kveld ombord i båt.

Nå er det bare å krysse fingrene for at jeg får flere muligheter til å sette mine bein på dekk i løpet av sommeren.

 

Bodøsjøen om vinteren

Bodøsjøen er et yndet turområde i Bodø. Det ligger på sørsida av byen, rett ved Saltenfjorden. På motsatt side av fjorden har man Børvasstindene, og i vest ligger flyplassen. Vinden tar ofte godt i Bodøsjøen, nesten uansett vindretning, og mange uværsfotografer har fått sine blinkskudd mens det har rast rundt ørene deres. I Bodøsjøen er det folk året rundt, men man kan også være heldig og ha stedet nærmest for seg selv en sjelden gang.

Utsikt mot øst fra Bodøsjøen

Utsikt mot øst fra Bodøsjøen

Her om dagen var det nydelige lysforhold mens jeg og ei venninne var på tur i Bodøsjøen. På bildet over ser vi innover Saltenfjorden, og langt i bakgrunnen kan man skimte de hvite Sulisfjellene. På en klarværsdag ser man Blåmannsisen herfra, Norges tredje største isbre. Det store grå bygget helt i venstre bildekant er bygget  rundt Nordlandsjekta Anna Karoline fra 1876. Jekta var en viktig og typisk farkost under handel med fisk og annen slags frakt langs hele kysten helt fra 1600-tallet og frem til en gang utpå 1900-tallet. Området der Anna Karoline er en del av Bodøsjøen Friluftsmuseum, som hører under Nordlandsmuseet. Forhåpentligvis kommer det et ordentlig bygg og ei ordentlig utstilling rundt jekta en dag. Det jobbes i alle fall med saken.

IMG_0641

Begge fjellene tilhører Sandhornøya, men bare det bakerste har et navn ‘alle’ kjenner – det er Sandhornet.

Sandhornøya er noe av det fineste jeg vet utenfor Bodø. Jeg var der på tur i sommer, sammen med ei venninne. Hun er ei snarbeint fjellgeit og besteg Sandhornet mens vi var der. Jeg holdt meg mer i lavlandet mens hun var i høyden, og det var strålende fint i fjæra også. På et tidspunkt lå jeg i lyngen og slappet av i skyggen sammen med hunden min, samtidig som jeg titta ut på havet. Da så jeg noe som ligna en liten stein ved land – men den flytta seg! Det viste seg etterhvert å være en sel som svømte frem og tilbake nesten helt inne i fjæresteinene. Jeg tipper den var litt nysgjerrig, og at den kom dit for å se om det var fisk som beita under vann der hvor elva rant ut i havet. Til sommeren skal teltet få bli med til Sandhornøya, tenker jeg.

IMG_0652

Fotoglad dame i fjæra

Vi var ikke de eneste som var i fjæra denne dagen. Ei blåkledd dame var der og knipsa bilder, hun også, og det på mer profesjonelt vis enn oss. Hun hadde solid linse og brukte stativ. Himmel, hav og den smale stripa av land imellom var åpenbart motiver som hun også lot seg fascinere av. Jeg ba ikke om å få se hennes bilder, hun så ikke mine heller. Derfor vet hun ikke at jeg har et bilde av henne. Host.

IMG_0671

Pelsdottene. Min til høyre.

Disse to var hovedgrunnen til at vi dro til Bodøsjøen. Der er en del av området hvor man ofte slipper hunder løse, og hvor det sjelden er ikke-hundefolk tilstede. Der kan de firbeinte løpe, snuse rundt, leke og herje av hjertens lyst. Det gjør godt i en hundeeiers hjerte å se dyrene kose seg så mye som de gjør der noen ganger. Den lille huskytispa til venstre på bildet er bare snaut fem måneder gammel, men det er tydelig at hun og min hund koser seg i hverandres selskap – selv når den lille blir ertete og skal leke hele tida.

Bodøsjøen er et paradis. Og jeg innrømmer glatt at jeg nesten liker det bedre på vinteren enn på sommeren, ettersom det er færre folk der om vinteren. Så får det heller være at det ofte er nødvendig å kle seg godt, varmt og vindtett for å ikke fryse der.

 

Naturhuset på Sandhornøya

Dette er faktisk et bolighus; her bor det faktisk folk – en hel familie med mor, far og tre barn.

Naturhuset på Sandhornøya en vanlig julidag.

Naturhuset på Sandhornøya en vanlig julidag.

Dette huset kalles ‘Naturhuset’ og ligger på Sandhornøya. I mai 2012 begynte eierne å bygge denne domen, som byggverket kalles. Ikke bare eierne, forresten, mye er gjort på dugnad, ifølge bloggen deres. Halvannet år etter byggestart kunne de flytte inn, 8. desember 2013. Siden da har familien ‘Hjertefølger’ levd her.

I naturhuset dyrker de økologisk mat, har miljøvennlig oppvarming og til dels innredning, og i det hele tatt. Det drives med yoga både inne og ute, av både store og små. Bygget er et langt mer omfattende prosjekt enn man innledningsvis kan bli fristet til å tro, og huset har mange gjennomtenkte løsninger og detaljer. En dag i juli var vi forbi der, og jeg må innrømme at jeg ble veldig fristet til å utforske og se nærmere på det. Men et skilt i oppkjørselen ba visitorer om å vise respekt for beboernes behov for privatliv, og det kan jeg både forstå og respektere. Innimellom har de omvisninger og kurs her, og da er det noe annet. Da blir man invitert inn. Vi valgte å respektere henstillingen på skiltet og dro vår vei igjen. Inntil videre.

I vårt samfunn i dag er det mange som idylliserer og nærmest romantiserer ‘det enkle liv’, et liv hvor man lever nært og gjerne av  naturen. Diverse Lars Monsen-varianter får heltestatus og blir nasjonalsynsere på både dette og hint. Det denne familien  har gjort er i mine øyne mye av det samme, bare på en annen arena enn villmarka. De har en mer fastboende livsstil heller enn den nomadiske, romantiserte, men grunnprinsippene er de samme: Leve av og med naturen, og på en måte som ikke skader miljøet eller omgivelsene.

Jeg lar meg fascinere og blir nysgjerrig, samtidig som jeg innser at jeg aldri kunne eller ville gjort det samme selv. Ikke på denne måten, i alle fall. Dog håper jeg å komme meg dit en gang på omvisning.