Kortreist hverdagslykke

«Egg selges her». Perfekt!

Vi gikk langs veien og kom forbi en låve hvor sort tusj var i ferd med å blekne, men det var like fullt leselig. «Egg selges her» sto det, og et telefonnummer. Jeg var snar til å finne frem mobilen. Jeg står utenfor en låve der det står «egg selges her», og jeg lurte på om det var mulig å få kjøpt noen? Det skulle vise seg at dama i den andre enden har lange ventelister på egg nå før påske. Men jeg trengte bare noen få, så det gikk bra likevel. Det var bare å vippse, faktisk.

Kortreiste egg til kaker og søndagsfrokost

Jeg skulle ikke langt bortover veien, men jeg gikk med andakt. To av eggene skulle (sammen med en toropose) bli til bursdagskake på kvelden, de fire andre skulle bli søndagsfrokost til meg og guttene. Det å spise så ferske og lokale egg minnet meg om sommeren på Skomvær for noen år siden. Følelsen på Skomvær av å gå ut i fjøset og bare hente seg ferske egg til frokost var ubeskrivelig – og det var ikke så veldig forskjellig på Sandhornøya, egentlig.  Takk for maten, Eva! Det var godt!

Reklamer

Venteromsbiblioteket på Våg

Venteromsbibliotek

På Våg, nordvest på Sandhornøya, er kaia hvor hurtigbåten legger til. Der har man et venterom som nærmest ser ut som ei brakke utenpå. Innvendig er det stoler hvor reisende kan slå seg ned, og så dette: et lite bibliotek! På plakaten over bøkene står det:

Velkommen til døgnåpent bibliotek i havna på Våg. Et bibliotek utenom det vanlige. Her er det ingen regler og lånetider. Ta med deg den/de bøkene du har lyst på. Lån så lenge du vil. Har du lyst til å bli en ny eier, så tar du vare på boken. Her kan du også sette inn bøker du ønsker å gi bort. Låne, bytte og ta deg en pause i «5 min.»

Jeg syns det var helt strålende. Det var noen gode bøker der, enkelte klassikere sogar, og også noen som kanskje er litt mindre (aner)kjent. Jeg fant flere bøker jeg har lest, noen jeg hadde lyst til å lese – og ei som jeg tok med meg hjem. Noe sier meg at å vente på båten er hyggeligere her enn mange andre steder, og det vakte også minnet om mikrobiblioteket i Kabelvåg, som jeg har nevnt tidligere. Neste gang jeg reiser dit, skal jeg definitivt ta med meg ei bok jeg kan sette igjen, ei bok jeg tror andre kan like å lese.

Et paradis nesten helt for seg selv

Det er ikke lenge siden jeg tok med meg tre nevøer på blåtur til Hustad Sjøcamp, et nydelig lite sted som drives av venner av meg. Vi bodde i ei av de få hyttene som er tilgjengelig her, men tilbrakte nesten flere timer utendørs enn inne på hytta – selv med nordnorsk vårvær som spilte opp med alle sine fasetter disse dagene. Guttene er 11, 12 og 14 år, og det skulle raskt vise seg at de storkoste seg på Sandhornøya, de også. Vi har allerede planlagt å dra tilbake til sommeren. For å si det sånn.

Brygga ligger der og vitner om en sommer som kommer. Og vi gleder oss.

Brygga ligger der og vitner om en sommer som kommer. Og vi gleder oss.

På brygga er det sløyebenker og kar som vitner tydelig om sommerdager som har vært og som skal komme igjen, dager og kvelder med sløying av selvfanget fisk, om måkeskrik og oter i fjæra, om kniver og blod og innvoller og ikke minst: Om middager som er så gode, så ferske og så mektige at man nærmest ynker seg i sympati bare ved tanken. Jeg kan så levende se for meg hvor mett jeg skal bli her til sommeren.

Horsdalsaksla sett fra Hustad-sida.

Midt oppå åskam nummer to, den midterste av de tre, ligger en gapahuk. Dit gikk vi, og det var en strålende tur.

Vi var ikke bare på campen; vi tok også turen til et par turmål i nærområdet. Turen opp på Horsdalsaksla viste seg å være perfekt for en liten formiddagstur – både for barn, voksne og et par firbeinte turvenner. Litt på landeveien, litt på god og start-merket sti i skogen, jevn men ikke brutal stigning, og fantastisk utsikt alle vegne. Vi hadde terrengsko og fjellsko, og selv med vårvått vær fungerte det veldig godt. Vi er ikke helt der at det er glatt og sleipt vårvær enda, heldigvis.

Stien smyger seg naturlig langs linjer i terrenget som er lette å følge, og det blir aldri så bratt – verken på stien eller ved siden av den – at det ble skummelt for noen av oss. Jeg drømmer allerede om retur til sommeren, når fjellbjørka er grønn og lyng og tuer dufter fristende for både to- og firbeinte.

Tre gutter på pinne!

Guttene nyter utsikta fra Horsdalsaksla

På ca 300 m.o.h. står en gapahuk ved enden av stien. Derfra har man fantastisk utsikt mer enn 180 grader, primært mot vest (fra god sørvest via vest til nesten helt nord). Campen hvor vi holdt til, ligger ca foran gutten i midten, helt nede ved havet.

Øya til venstre for guttene på bildet heter Fleina, og rett utenfor venstre bildekant finnes klatreeldoradoet Fugløya. Hadde himmelen vært klar og skyene borte, ville vi herfra ha sett helt til Røst og enda lenger ut. Jeg har faktisk stått på Skomvær (17 km sørvest for Røstlandet) og sett fjellet som har gitt navn til denne øya, Sandhornet, som er ‘rett bak ryggen på oss’ slik bildet ble tatt.

Gutta i fjæra

To glade kanaljer på vei til fjæra for å fiske fra bergene (utenfor venstre bildekant)

Det var et par fiskeglade gutter med på tur, og med tilhold i fjæra utpå ettermiddagen, var det lett å la guttene gå ut på skjærene for å fiske litt. De hadde med seg både fiskestang og et egnet utvalg agn og sluker av ymse slag. At været vartet opp med solskinn, haglbyger, vestavind, og effektive minusgrader la ingen demper på fisketrangen. Dessverre viste det seg dog etterhvert at fjære sjø var et litt feil tidspunkt, så fangst ble det lite av.

Sandhornet omgitt av skyer på toppen

Det mektige Sandhornet hadde hatten på mesteparten av helga

Sandhornet er synlig fra milevis på avstand nærmest uansett hvilken himmelretning man kommer fra. Det er 993 m.o.h. på toppen og turen er en populær topptur. Selv har jeg aldri vært på toppen, men jeg ser ikke bort fra at jeg en gang får ånden – og kondisen – over meg og forsøker å ta meg til topps der.

Stien starter et stykke utenfor høyre bildekant på bildet over, og stien følger etterhvert kammen på høyre side av spissen frem til toppunktet. Denne helga var Sandhornet konstant dekket av større og mindre skyer, men selve fjellet er så massivt at man formelig kjenner det i margen når man beveger seg i landskapet her. Det bare er der, på et vis, med et overveldende og samtidig taust nærvær. Jeg liker det.

Grillbu i kveldslys og klar himmel

Grillbua i fjæra gjør seg i kveldslyset fra vest

Midt oppi regn, hagl, snøfiller, vestavind, nordavind, skyer og byger som gikk hit og dit ble vi plutselig velsignet med delvis klar himmel i de vakre kveldstimene når sola er i ferd med å gå ned, eller nettopp har gjort det. Det var helt magisk! Selv guttene stoppa for  kommentere utsikta den kvelden. Inn i grillstua på bildet fyrte vi i ovnen og brukte en bitteliten campingovn til å lage brownies siden noen i selskapet nyss hadde bursdag.

Det var ei ekstraordinært bra helg. Så det er kanskje ingen overraskelse at gutta og jeg er i ferd med å booke oss inn ei sommerhelg også, med fiskesaker, badetøy og gode sko.

Finest i februar

Det fineste i februar? Jeg tror kanskje det var turen på Langsanden (Sandhornøya) med venninne og tre hunder. Egentlig var det hele helga, men dette bildet sier mye for meg: Ute med hunden og noen til, ved havet, frisk luft og kaldt, null stress, god stemning. En stor, voksen hannhusky (min) og en liten ettårig terriertispe (venninna sin).

Emre og Sally

Nå er det mars. Det er vår, samme hvor mye snø som måtte falle denne måneden. Snart er det tid for årets vakreste eventyr, snart blir det nye turer og sol som varmer i fjeset, snart springer fjorårets minipåskeliljeløker ut i ny blomst, snart er det påskeferie.

Snart. Jeg gleder meg.

En timeout fra hverdagen

Når man får muligheten til å besøke venner som bor på de vakreste stedene, er det bare å gripe anledningen med begge hender og takke. Det var omtrent det jeg gjorde. Et nytt vennskap som har blitt etablert i løpet av det siste året medførte at jeg ble invitert på besøk ‘ved anledning’. Da jeg la planene for vinteren og våren, så jeg at det ikke ville være mange helger å velge blant og tok derfor opp tråden ganske raskt. Heldigvis fant vi ei helg som ga anledning for oss begge. Jeg gledet meg lenge på forhånd. Og jeg er ikke mindre glad i ettertid. Det ble virkelig ei helg for minneboka – og minnekortet!

Langsanden på Sandhornøy, ei to kilometer lang starnd ved foten av fjellet.

Langsanden på Sandhornøy, ei to kilometer lang strand ved foten av fjellet.

Venninna mi bor ikke langt fra Langsanden på Sandhornøya, og en lørdag formiddag la vi turen dit. Jeg har en stor hund, hun har to små. Alle tre er med på bildet over, i tillegg til venninna mi. Stranda er hele to kilometer lang, og vi fikk hele for oss selv da vi gikk – frem og tilbake. Der var ingen biler eller andre folk, ei heller er der båndtvang på denne tida av året. Dermed fikk alle tre hundene løpe løse og snuse og herje så mye de ville. Det var det ingen som klaget på.

En alaskahusky og to borderterriere var veldig glade for at det ikke var folk, dyr eller båndtvang på stranda denne formiddagen!

En alaskahusky og to borderterriere var veldig glade for at det ikke var folk, dyr eller båndtvang på stranda denne formiddagen!

Emre er sju år gammel alaskahusky som går overens med det meste av folk og dyr. Kita, i midten, er ei 12-årig tispe som er litt gammel og litt sedat, men fortsatt glad i å gå tur. Hun tolererte også Emre, siden han lot henne være i fred. Og tispa til høyre i bildet er ei ettårig tispe som syns at Emre var det kuleste i hele verden og knapt lot ham være i fred. Han har lang lunte og lot henne herje mye med seg, men innimellom sa han fra. Da fikk han være i fred. På stranda var det så mye å se og lukte på at de tre snutene jobbet på høygir det meste av tida – og glade var vi for det. Øyene du ser i bakgrunnen, er Bliksvær. Der bor det en håndfull personer året rundt.

Skjell fra Atlanterhavet skylles opp på stranda, også ved fjære sjø.

Skjell fra Atlanterhavet skylles opp på stranda, også ved fjære sjø.

Kuskjell. Sauskjell. Albueskjell. Knivskjell. Krabber. Frosne glassmaneter. Og tang, så klart. Det er utrolig hvor mye som var å finne på stranda denne dagen. Langs noen strekninger av stranda var det knapt noe annet enn sand, is og en og annen tangkvast å se. Andre steder, som her, lå det nærmest ei stripe av skjell i vannkanten. Fjæra var på sitt laveste mens vi gikk bortover, og tidevannet snudde underveis. Det var et sted der vi hadde gått tørrskodd forbi en gammel landgang på vei bort. På returen valgte jeg å passe på bølgene og snike meg forbi, mens venninna foretrakk å åle seg gjennom og forbi landgangen for å holde seg tørrskodd.

Vin med utsikt. Og FOR ei utsikt!

Vin med utsikt. Og FOR ei utsikt!

Middagstida ble tilbrakt med et glass god rødvin (denne) og ei fantastisk utsikt mot vest og delvis nord. Himmelen sto i brann etter at sola hadde gått ned, og inne lå tre hunder og dormet i sin søteste søvn. En lett og velsmakende middag var planlagt, men ikke på bordet enda, og det var ingenting i hele verden jeg trengte å gjøre, annet enn å være tilstede her og nå. Det var helt perfekt på en lørdag. Bonus: Strikketøy.

Vi sto opp når månen er i ferd med å gå ned i nordvest.

Vi sto opp da månen var i ferd med å gå ned i nordvest.

Søndag morgen. Isklare farger i frossen rosa og blått. En ne-måne som hang på himmelen i nordvest, over kvartsittbruddet, og var i ferd med å dukke bak morgenskyene og etterhvert horisonten. Sandhornet ruvet majestetisk utenfor venstre bildekant, Landegode blinket med øynene et stykke til høyre, og ikke en lyd var å høre, annet enn vinden. Og hundepoteskritt. Den pelskledde fikk være løs i fjæra og løp ivrig mellom tang og steiner, oterspor og andre dufter. Denne morgenstunda hadde gull i munnen sin.

Noe av det vakreste jeg vet vinterstid - ei frosset rullesteinstrand.

Noe av det vakreste jeg vet vinterstid – ei frosset rullesteinstrand.

Senere på dagen gikk vi tur sammen, to damer og tre hunder. Litt i skogen, blant spor av elg og rådyr, litt langs veien, litt mer i bjørkeskogen og til sist i fjæra. En herlig rundtur! I fjæra var det et parti med steiner som nærmest hadde frosset over. Det så ut som om et øyeblikk var frosset fast; isen lå som et ubevegelig slør over små steiner på bakken og oppetter sidene på noen av de største. Ulike farger på steinene under og det hvite sløret over ga en fascinerende effekt som spilte i dagslyset.

Glade hunder og bra venninne på formiddagstur i fjæra

Glade hunder og bra venninne på formiddagstur i fjæra.

Jeg elsker at lyng og skogsbunn strekker seg helt ned til fjæra noen steder. Vierkjerr og einer vokster bare meter fra rullesteiner og sand, og tidvis er de kant-i-kant. Det gjør at det er mange små dyr som trives her, noe som i sin tur gjør at området er et eldorado av dufter og spennende oppdagelser for de firbeinte. Mus, småfugl og oter var bare noen av sporene de ivrig utforsket mens vi tobeinte tok oss all verdens tid til å ta inn omgivelsene og bare slappe av. Sola var langsomt i ferd med å slite seg over den nærmeste åskammen mot sør og vi sanket alle d-vitaminene vi kunne få.

Naboen kom for å inspisere. Men han slo seg ikke ned.

Naboen kom for å inspisere. Men han slo seg ikke ned.

Som for å sette kronen på verket, kom ei ørn seilende over oss. Den fløt på vinden og tok kanskje tre vingeslag i løpet av hele tida den var der; seilte i store sirkler og fulgte tydelig med på hva som rørte seg både på stranda og i skogen like ved. Dette var ei kongeørn. Senere på dagen så vi den igjen, da i selskap med ytterligere to ørner.

Det er kanskje ikke så rart at denne helga føltes som en hel ferie i seg selv.

Lavvo på Langsanden

Årets første telttur ble årets fineste telttur – så langt, i alle fall. Vi hadde nesten maks flaks med været (bare sommertemperaturer manglet) da vi la turen til Langsanden på Sandhornøya i helga. Jeg og hunden dro dit sammen med et par venninner, og de hadde lavvo med mer enn god nok plass til oss alle. Kan man ha det bedre?

Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.

Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.

For noen år siden kom prosjektet SALT opp på Langsanden på Sandhornøya. Det ble bare stående ei kort stund før det ble tatt av en høststorm og kollapset. Etter diverse videverdigheter befinner hjellene i prosjektet seg visstnok i Oslo nå. Det som gjenstår på Langsanden, er servicebygget som Gildeskål kommune bygde og fortsatt driver (do! dusj! genialt!) og noen av de små overnattingsbyggene som var anlagt. Det så i helga ut som om de var ment å skulle fjernes, men enn så lenge er de på stedet. Vi slo opp lavvoen på et sted der vi var nært nok til å kunne bruke servicebygget, men likevel ikke midt oppi ‘hovedstien’ hvor folk går for å komme ned til stranda. Det funka som fjell.

Solnedgang mot vest

Solnedgang mot vest

Vi er bare halvannen time fra byen, men det er som å være i ødemarka. Stillheten er nærmest øredøvende, men på en god måte. Innimellom kjører det en bil forbi. Bølgene vasker jevnt og regelmessig innover sanden, bruser oppover med tang og småstein, før de trekker seg langsomt ut igjen. Enn så lenge er det også solnedganger å se, og på Langsanden har man panoramautsikt til akkurat dét. Stranda går i nord-sør-retning, og ute i vest ser man både Fugløya, Bliksvær, Helligvær, Landegode og sogar enkelte av de snedekte fjellene ytterst i Lofoten. Jeg blir aldri mett av å bare se utover, se lenge, se langt, å bare se, se og se. Lukker du øynene, er det så tydelig og vakkert at du får følelsen av å ‘se’ det med ørene uansett.

Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.

Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.

Det er ikke verst å gå morgentur med hunden i omgivelser som disse. Langsanden er omtrent to kilometer lang, og det går en grusvei ganske nær stranda. Sagt på en annen måte: Den er lett tilgjengelig når du kommer, og er her plass til masse folk uten at det føles fullt eller invaderende. Det er litt langgrunn strand og man kan vasse godt, men du skal ikke veldig langt ut før det er dybde til å bade ‘ordentlig’ også.

Vi hadde ei strålende helg på tur, med lavvoen slått opp på lyng og sandbunn, midt mellom veien og stranda. Det er ikke siste ganger i sommer at jeg befinner meg her, så mye er sikkert. Men neste gang skal jeg ha enda bedre tid, sånn at hele lørdagen kan brukes til utforsking og turer også i områder utenfor og bortenfor stranda.

Ut på helgetur

Yr og Storm er samstemte: Det blir fint vær i helga, og det blir null nedbør. Jeg og venninnene er også samstemte: Det blir tur! Vi tar med oss lavvo, hund og diverse godsaker og drar ut på telttur til ei av øyene i nærheten av Bodø.

Langsanden på Sandhornøya

Er det rart jeg gleder meg?

Naustet på bildet er borte – det ramla i en storm, gikk konkurs og ble etterhvert flytta til Oslo. Men stranda, fjellet og sanitæranlegget består. Så vi drar hit, er planen. Jeg gleder meg så mye at det nesten gjør vondt.