Lavvo på Langsanden

Årets første telttur ble årets fineste telttur – så langt, i alle fall. Vi hadde nesten maks flaks med været (bare sommertemperaturer manglet) da vi la turen til Langsanden på Sandhornøya i helga. Jeg og hunden dro dit sammen med et par venninner, og de hadde lavvo med mer enn god nok plass til oss alle. Kan man ha det bedre?

Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.
Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.

For noen år siden kom prosjektet SALT opp på Langsanden på Sandhornøya. Det ble bare stående ei kort stund før det ble tatt av en høststorm og kollapset. Etter diverse videverdigheter befinner hjellene i prosjektet seg visstnok i Oslo nå. Det som gjenstår på Langsanden, er servicebygget som Gildeskål kommune bygde og fortsatt driver (do! dusj! genialt!) og noen av de små overnattingsbyggene som var anlagt. Det så i helga ut som om de var ment å skulle fjernes, men enn så lenge er de på stedet. Vi slo opp lavvoen på et sted der vi var nært nok til å kunne bruke servicebygget, men likevel ikke midt oppi ‘hovedstien’ hvor folk går for å komme ned til stranda. Det funka som fjell.

Solnedgang mot vest
Solnedgang mot vest

Vi er bare halvannen time fra byen, men det er som å være i ødemarka. Stillheten er nærmest øredøvende, men på en god måte. Innimellom kjører det en bil forbi. Bølgene vasker jevnt og regelmessig innover sanden, bruser oppover med tang og småstein, før de trekker seg langsomt ut igjen. Enn så lenge er det også solnedganger å se, og på Langsanden har man panoramautsikt til akkurat dét. Stranda går i nord-sør-retning, og ute i vest ser man både Fugløya, Bliksvær, Helligvær, Landegode og sogar enkelte av de snedekte fjellene ytterst i Lofoten. Jeg blir aldri mett av å bare se utover, se lenge, se langt, å bare se, se og se. Lukker du øynene, er det så tydelig og vakkert at du får følelsen av å ‘se’ det med ørene uansett.

Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.
Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.

Det er ikke verst å gå morgentur med hunden i omgivelser som disse. Langsanden er omtrent to kilometer lang, og det går en grusvei ganske nær stranda. Sagt på en annen måte: Den er lett tilgjengelig når du kommer, og er her plass til masse folk uten at det føles fullt eller invaderende. Det er litt langgrunn strand og man kan vasse godt, men du skal ikke veldig langt ut før det er dybde til å bade ‘ordentlig’ også.

Vi hadde ei strålende helg på tur, med lavvoen slått opp på lyng og sandbunn, midt mellom veien og stranda. Det er ikke siste ganger i sommer at jeg befinner meg her, så mye er sikkert. Men neste gang skal jeg ha enda bedre tid, sånn at hele lørdagen kan brukes til utforsking og turer også i områder utenfor og bortenfor stranda.

Ut på helgetur

Yr og Storm er samstemte: Det blir fint vær i helga, og det blir null nedbør. Jeg og venninnene er også samstemte: Det blir tur! Vi tar med oss lavvo, hund og diverse godsaker og drar ut på telttur til ei av øyene i nærheten av Bodø.

Langsanden på Sandhornøya
Er det rart jeg gleder meg?

Naustet på bildet er borte – det ramla i en storm, gikk konkurs og ble etterhvert flytta til Oslo. Men stranda, fjellet og sanitæranlegget består. Så vi drar hit, er planen. Jeg gleder meg så mye at det nesten gjør vondt.

Vannveien til Violet Road

Noen ganger får man sjanser man bare MÅ hoppe på. Da ei venninne søkte mannskap på seilbåt her om dagen, for å dra fra Bodø til Sandhornøya for å overvære Violet Road sin konsert i prosjektet SALT på Langsanden, var jeg derfor ikke sen å be. Snarere tvert imot.

IMG_2388
Bye, bye Bodø! Vi kommer hjem i natt.

Midt på dagen la vi ut fra båthavna i byen og satte kursen mot sør, mot Sandhornøya og Langsanden. Etter lang tids gråvær var det godt å kunne nyte en skikkelig soldag på sjøen. Vi var langt fra den eneste båten som la byen bak oss og satte kursen sørover, mot SALT, Sandhornøya og Violet Road.

IMG_2389
Noen valgte kjappere reisemåter. Dem om det.

Vi var i seilbåt, og vi seilte ei stund. Det gikk tidvis greit, men det var simpelthen for lite vind til å få tilstrekkelig fremdrift, selv med to store seil. Omtrent da vi var ordentlig ute av Saltenfjorden tok vi derfor seilene ned og fikk motoren i gang. Vi så andre seilbåter som ikke engang forsøkte seil, så vi var ikke alene. At andre konsertgjengere valgte kjappere reisemåter, er deres valg. Jeg ville aldri ha bytta – selv om rib sikkert er morsomt, det også.

IMG_2407
SALT på Langsanden på Sandhornøya. Scenen er inni fiskehjella.

Målet for turen. I fjor var jeg her på pikinik-og-sightseeing-tur med bil, i år kom jeg altså i båt. Siden den gang har konstruksjonen blitt brutalt revet ned av vinden, for så å bli gjenoppbygd igjen. I dag ligger den største fiskehjellen lenger inn på stranda og i en annen vinkel enn sist. Håper det holder så lenge det er ment å vare – SALT er jo ment å være et reisende kunstprosjekt.

IMG_2415
På vei fra seilbåten mot stranda. Schäferen er med!

Jeg meldte meg frivillig til å være båt-vakt da de andre ombord hadde lyst til å dra i land for å vandre på stranda og overvære konserten. En liten dingy fraktet dem i to omganger på land, hunden inkludert, mens jeg ble værende ombord. Det var fantastisk fint; konsertlyden bar godt utover, glade mennesker og lyder fra andre båter gjorde heller ikke noe. Jeg hadde varm kakao, snop og strikketøy. Hva mer kan man ønske seg da?

IMG_2422
Snart midnatt og på tide å dra hjemover

Det er sommer, det er Nord-Norge, og det var klarvær. Sola skinner hele døgnet, og vi trengte ikke være redde for at det skulle bli mørkt, ikke engang skjømt. Da konserten var over, hadde vi all verdens tid til å få folket ombord igjen og sette kursen mot byen. Vannscootere og rib’er freste avgårde, skjærgårdsjeeper satte fart og laget store bøler. Men vi? Vi putret tilbake per motor, rolig og med fin samtale opptil flere steder ombord. Ingen hadde det så travelt at vi ikke kunne ta den tida det tok.

IMG_2436
Kapteinen går over detaljene for å være sikker på at alt er i orden.

Skipperen går over båten på vei hjem, sjekker at alt er der det skal være og at ikke noe er skadd eller mangler. Han og kona skulle overnatte i båten, vi andre dro hjem da vi kom i land nesten en time etter midnatt. I ettertid føles det som om jeg har vært på en hel ferie, selv om det ‘bare’ var en ettermiddag og kveld ombord i båt.

Nå er det bare å krysse fingrene for at jeg får flere muligheter til å sette mine bein på dekk i løpet av sommeren.

 

Bodøsjøen om vinteren

Bodøsjøen er et yndet turområde i Bodø. Det ligger på sørsida av byen, rett ved Saltenfjorden. På motsatt side av fjorden har man Børvasstindene, og i vest ligger flyplassen. Vinden tar ofte godt i Bodøsjøen, nesten uansett vindretning, og mange uværsfotografer har fått sine blinkskudd mens det har rast rundt ørene deres. I Bodøsjøen er det folk året rundt, men man kan også være heldig og ha stedet nærmest for seg selv en sjelden gang.

Utsikt mot øst fra Bodøsjøen
Utsikt mot øst fra Bodøsjøen

Her om dagen var det nydelige lysforhold mens jeg og ei venninne var på tur i Bodøsjøen. På bildet over ser vi innover Saltenfjorden, og langt i bakgrunnen kan man skimte de hvite Sulisfjellene. På en klarværsdag ser man Blåmannsisen herfra, Norges tredje største isbre. Det store grå bygget helt i venstre bildekant er bygget  rundt Nordlandsjekta Anna Karoline fra 1876. Jekta var en viktig og typisk farkost under handel med fisk og annen slags frakt langs hele kysten helt fra 1600-tallet og frem til en gang utpå 1900-tallet. Området der Anna Karoline er en del av Bodøsjøen Friluftsmuseum, som hører under Nordlandsmuseet. Forhåpentligvis kommer det et ordentlig bygg og ei ordentlig utstilling rundt jekta en dag. Det jobbes i alle fall med saken.

IMG_0641
Begge fjellene tilhører Sandhornøya, men bare det bakerste har et navn ‘alle’ kjenner – det er Sandhornet.

Sandhornøya er noe av det fineste jeg vet utenfor Bodø. Jeg var der på tur i sommer, sammen med ei venninne. Hun er ei snarbeint fjellgeit og besteg Sandhornet mens vi var der. Jeg holdt meg mer i lavlandet mens hun var i høyden, og det var strålende fint i fjæra også. På et tidspunkt lå jeg i lyngen og slappet av i skyggen sammen med hunden min, samtidig som jeg titta ut på havet. Da så jeg noe som ligna en liten stein ved land – men den flytta seg! Det viste seg etterhvert å være en sel som svømte frem og tilbake nesten helt inne i fjæresteinene. Jeg tipper den var litt nysgjerrig, og at den kom dit for å se om det var fisk som beita under vann der hvor elva rant ut i havet. Til sommeren skal teltet få bli med til Sandhornøya, tenker jeg.

IMG_0652
Fotoglad dame i fjæra

Vi var ikke de eneste som var i fjæra denne dagen. Ei blåkledd dame var der og knipsa bilder, hun også, og det på mer profesjonelt vis enn oss. Hun hadde solid linse og brukte stativ. Himmel, hav og den smale stripa av land imellom var åpenbart motiver som hun også lot seg fascinere av. Jeg ba ikke om å få se hennes bilder, hun så ikke mine heller. Derfor vet hun ikke at jeg har et bilde av henne. Host.

IMG_0671
Pelsdottene. Min til høyre.

Disse to var hovedgrunnen til at vi dro til Bodøsjøen. Der er en del av området hvor man ofte slipper hunder løse, og hvor det sjelden er ikke-hundefolk tilstede. Der kan de firbeinte løpe, snuse rundt, leke og herje av hjertens lyst. Det gjør godt i en hundeeiers hjerte å se dyrene kose seg så mye som de gjør der noen ganger. Den lille huskytispa til venstre på bildet er bare snaut fem måneder gammel, men det er tydelig at hun og min hund koser seg i hverandres selskap – selv når den lille blir ertete og skal leke hele tida.

Bodøsjøen er et paradis. Og jeg innrømmer glatt at jeg nesten liker det bedre på vinteren enn på sommeren, ettersom det er færre folk der om vinteren. Så får det heller være at det ofte er nødvendig å kle seg godt, varmt og vindtett for å ikke fryse der.

 

Naturhuset på Sandhornøya

Dette er faktisk et bolighus; her bor det faktisk folk – en hel familie med mor, far og tre barn.

Naturhuset på Sandhornøya en vanlig julidag.
Naturhuset på Sandhornøya en vanlig julidag.

Dette huset kalles ‘Naturhuset’ og ligger på Sandhornøya. I mai 2012 begynte eierne å bygge denne domen, som byggverket kalles. Ikke bare eierne, forresten, mye er gjort på dugnad, ifølge bloggen deres. Halvannet år etter byggestart kunne de flytte inn, 8. desember 2013. Siden da har familien ‘Hjertefølger’ levd her.

I naturhuset dyrker de økologisk mat, har miljøvennlig oppvarming og til dels innredning, og i det hele tatt. Det drives med yoga både inne og ute, av både store og små. Bygget er et langt mer omfattende prosjekt enn man innledningsvis kan bli fristet til å tro, og huset har mange gjennomtenkte løsninger og detaljer. En dag i juli var vi forbi der, og jeg må innrømme at jeg ble veldig fristet til å utforske og se nærmere på det. Men et skilt i oppkjørselen ba visitorer om å vise respekt for beboernes behov for privatliv, og det kan jeg både forstå og respektere. Innimellom har de omvisninger og kurs her, og da er det noe annet. Da blir man invitert inn. Vi valgte å respektere henstillingen på skiltet og dro vår vei igjen. Inntil videre.

I vårt samfunn i dag er det mange som idylliserer og nærmest romantiserer ‘det enkle liv’, et liv hvor man lever nært og gjerne av  naturen. Diverse Lars Monsen-varianter får heltestatus og blir nasjonalsynsere på både dette og hint. Det denne familien  har gjort er i mine øyne mye av det samme, bare på en annen arena enn villmarka. De har en mer fastboende livsstil heller enn den nomadiske, romantiserte, men grunnprinsippene er de samme: Leve av og med naturen, og på en måte som ikke skader miljøet eller omgivelsene.

Jeg lar meg fascinere og blir nysgjerrig, samtidig som jeg innser at jeg aldri kunne eller ville gjort det samme selv. Ikke på denne måten, i alle fall. Dog håper jeg å komme meg dit en gang på omvisning.

SALT på Sandhornøya

 

Den største hjella i prosjektet SALT på Sandviksanden på Sandhornøya
Den største hjella i prosjektet SALT på Sandviksanden på Sandhornøya

SALT er et kunstprosjekt som snart starter på Sandhornøya utenfor Bodø. Der skal prosjektet være i et år før det beveger seg videre til Nuuk på Grønland, Bolungarvik på Island, Torshavn på Færøyene, Aberdeen i Skottland og til sist Arkhangelsk i Russland. Konseptet tar utgangspunkt i en etterligning av ei tradisjonell fiskehjell, og det handler mye om at fiskehjellene skal danne utgangspunkt for musikk, utstillinger, kultur – og overnattinger! Prosjektet springer ut av erfaringer gjort under Lofoten International Art Festival i 2010.

Overnattings-installasjoner på stranda
Overnattings-installasjoner på stranda

Da jeg og min reisefelle var der, var ting naturlig nok ikke ferdige. I enden av stranda står flere små byggverk, alle forskjellige fra hverandre, og disse er visst ment å skulle leies ut og brukes til overnatting. Det bakerste av disse to byggene har f.eks. ei bålgrue inni og madrasser på gulvet. Et annet bygg minnet meg om en mini-utgave av Hamsunsenteret på Hamarøy. Der var også noen små, mørkebrune bygg på styltebein. De minnet mest av alt om hundehus, men hva vet jeg? Kanskje de skal bli galleri?

Langhjella
Langhjella

Det ligner på ei fiskehjell, men er ikke det. Ei fiskehjell er laget av runde stokker, denne er laget av firkanta, tjukke planker. Ellers har de, naturlig nok, noe til felles. Ikke minst det at de inviterer til klatring – jeg så voksne folk som klatret på denne, på samme måte som jeg selv i sin tid klatret til topps på ei fiskehjell i Hovden i Vesterålen. Selvfølgelig var det også turister (inkludert oss!) som fotograferte fra ulike vinkler. Hvorvidt denne fiskehjellen skal brukes som lokale for konserter og utstillinger, eller om den bare skal stå der som ‘konseptuelt nøkkelpunkt’, vet jeg ikke.

Ramme? Benk?Tankevekker? Bruksgjenstand?
Ramme? Benk? Tankevekker? Bruksgjenstand?

Det er mange byggverk i SALT-prosjektet. Heldigvis er stranda så lang og stor at det ikke blir for tett eller dominerende, det er luft mellom dem. Verket over her brukte jeg og min reisefelle til å tørke vått badetøy, rett og slett. Vi snakket mye om hva som var eller er poenget med prosjektet. Hvorfor bruker noen masse ressurser på dette, og hva er det de vil oppnå? Jeg skal innrømme at vi hadde våre tvil om vi egentlig syns det hadde noe for seg, men samtidig tar vi høyde for at det ikke var ferdig da vi var der – og at vi visste lite om hva som skal komme. Jeg ser potensialet for hva det KAN bli, men … jeg vet lite om hva som er tenkt og hvordan det vil bli når det er åpnet. Alt jeg vet er at det nomadiske, det sesongpregete, det å ikke sette varige avtrykk er en viktig del av det hele. Når prosjektet har stått her et år, blir alt flyttet videre til neste sted. Det flyktige møter det evige.

Overnatte her, kanskje?
Overnatte her, kanskje?

Følelsen jeg hadde da vi kom dit og gikk rundt, var av … jeg vet ikke, jeg savnet litt å forstå hvem dette prosjektet er myntet på. Er det myntet på lokalbefolkninga? På kunstnere og kunstmiljøet, hvis det finnes noe sånt, lokalt eller nasjonalt? Er det beregna å skulle tiltrekke seg kuriositets-søkende globale turister? Hva er vitsen, rett og slett, hva er poenget med dette? Svaret har jeg ikke, ikke enda. Men mens jeg innledningsvis gikk med følelsen av at dette egentlig var overflødig bruk av ressurser, merka jeg at den følelsen endra seg ettersom dagen gikk og vi kom tilbake til stranda. Vi var på stranda for å bade og spise sen middag, tilberedt på bål, men vi gjorde det omgitt av flere av konstruksjonene som inngår i SALT. Der skal være sauna, galleri, konsertlokale og mye mer. Langsomt begynte jeg å se for meg noe av hva dette kan bli til og være – det korte året det står her.

IMG_9878
SALT vises, men dominerer heldigvis ikke stranda.

Jeg kom til at SALT på sett og vis skaper to motstridende følelser i meg. Det ene er fascinasjon over hva som kan oppstå her når prosjektet er i gang, når det blir konserter, utstillinger og opplevelser som gir mange inntrykk. Det andre er en form for fremmedgjøring – naturen i seg selv er så mektig at SALT-prosjektet oppleves litt pretensiøst og overflødig, rett og slett. Det flyktige (SALT) møter det evige (naturen her), skrev jeg lenger opp. Foreløpig faller det flyktige gjennom, i min opplevelse, men jeg vet at det fort kan forandre seg når prosjektet er i gang og jeg blir bedre kjent med det.

Det tror jeg egentlig er bra. Det betyr at jeg må tilbake.

Sandhornøya: Far away, so close

Sandhornøya ligger ikke langt fra Bodø. Likevel føltes det nesten som å dra til et annet land da vi dro dit her om dagen. Jeg har bodd i byen i snart fem år, men jeg har ikke tatt turen i løpet av hele den tida. Ikke før nå. Man kan komme seg til Sandhornøya med båt fra Bodø, eller man kan kjøre. Følger man Rv17/Kystriksveien er det en drøy times kjøring før man kommer til brua som fører fra fastlandet over til Sandhornøya.

Småtindan i Gildeskål. Brua går til høyre litt før vi kommer dit.
Småtindan i Gildeskål. Brua går til høyre litt før vi kommer dit.

Vi hadde to formål med dagen – vi skulle ut på tur, og vi skulle inspisere kunstverket SALT. Vi rakk begge deler, og enda litt til. Det beste av alt var at da dagen var over, laget vi oss middag over et bål på den kritthvite Sandvik-stranda. Omgitt av overveldende natur, av kunstverk under oppføring, av solstråler fra vest, var det ikke vanskelig å ville at øyeblikket skulle vare. Før bålet ble tent, måtte vi begge uti vannet for å bade litt. Lenger bort på stranda var det andre som drev med det samme, men denne lille bukta fikk vi ha for oss selv ei lita stund.

Er det rart jeg jubler, med sommerkveldsbad i slike omgivelser?
Er det rart jeg jubler, med sommerkveldsbad i slike omgivelser?

Venninna mi var en tur på toppen av Sandhornet, den spisse fjeltoppen du ser i bakgrunnen. Sandhornet er 993 m.o.h. Selv holdt jeg meg litt mer i lavlandet og fjæra sammen med den firbeinte, av flere grunner. Vi ble nøye inspisert av en sel, som lurte på hva som befant seg i fjæra, og vi fikk sove middagshvil i lyngen i halvskyggen av ei lita fjellbjørk. Blant annet. En dag føltes som en hel ferie i seg selv. Og vi rakk det på den aller fineste dagen, som viste seg å være dagen før regnet kom tilbake.

Noen ganger skal man ha flaks.