Sandhornøya revisited

For ikke lenge siden var nevøene og jeg på hyttetur i Bodømarka. Da nevnte de at de gjerne ville dra tilbake til Sandhornøya, til campingen vi besøkte da vi var på blåtur i slutten av mars. Greit, sa jeg, det kan vi gjøre. Så nå har vi hatt ei sommerhelg på hytta på Sandhornøya.

Gresstråene taler tydelig om været denne helga

Skjønt sommerhelg – det kan kanskje diskuteres. Faktum er at det bare var 8-10 grader som skilte mars-besøket og denne helga. Det var kjølig, vått og grått det meste av tida også denne helga, men vi vet hvor vi bor og tok det med fatning – guttene også. Campingen, som har bytta navn til Sandhornøya Camping siden sist (da het den Hustad Camping), var akkurat like fin og omgivelsene langt mer frodige da vi kom tilbake. Det visste vi å sette pris på.

Oppholdsvær og gode turmuligheter. Da klager verken jeg eller ungene eller hundene.

Etter tips fra verten tok vi oss en tur langs en sti som går helt i kanten av fjæra, dels over berg og dels i bjørkeskog, bort til ei rullesteinstrand som ligger ikke alt for langt unna. Med varme klær og gode sko traska vi oss bortover stien blant smørblomst, skogstorkenebb, hundekjeks, marisko, fuglevikke og jonsokblom. Guttene nøt åpenbart omgivelsene, og hundene hadde mer enn nok å snuse på. Vi hadde lånt med oss et par hunder i tilegg til min medbrakte, og det passet guttene helt perfekt å gå med hver sin hund i bånd.

En perfekt eggeformet stein, funnet på rullesteinstranda der den har blitt formet gjennom kanskje tusener av år

Jeg lette ikke etter noe på stranda, men jeg fant likevel. Jeg fant en helt perfekt eggeformet stein av noe jeg kanskje tror er granitt, eller kanskje sogar trondhjemitt. Helt perfekt slipt fra naturen, avrunda og glatt å kjenne på, litt oval og smalere i toppen enn i bunnen. Guttene ble også fascinert. Faktisk så fascinert at de satte seg ned på hver sin store stein og titta etter «fine steiner» på stranda i ganske så lang tid.

Og de fant det de lette etter. Den ene av dem fant noen flate steiner han forsøkte å kaste flyndre med. Den andre fant fine steiner han tok med seg tilbake. «Di ska ho farmor få tell blomsterbedan på hytta», sa han.

Hundene, guttene og jeg utforsker ny rute langs smal landevei

Det er mye å utforske på Sandhornøya, og guttene er i likhet med meg glade i å gå på stier og veier hvor vi ikke har vært før, finne nye ruter og steder og opplevelser underveis. En av dagene gikk vi til fergeleiet på Horsdal. Nær enden av veien deler den seg; fergeleiet til høyre, Horsdal til venstre. Horsdal er stedet du må kjøre til hvis du har lyst til å gå opp på Sandhornet (993 m.o.h.). Stien starter der veien slutter og det er fem bratte kilometer til toppen. Kanskje vi tar den turen en gang senere.

– Jammen vi MÅ jo bade, sa guttene. Så da fikk de det.

Da vi var her i mars, lå flytebrygga på land. Nå var den ute  på vannet, og da var det bare ett som gjaldt: Å bade. Klart det skal bades, mente guttene. De bada i mars, og da skal de bade i juni! Været var i ferd med å sette en stopper for det ettersom dagene skred frem, men den siste dagen – etter middag og før avreise – kom det ei luke i været som førte med seg både sol og midlertidig varmere temperatur. Da var de snare til å hoppe i havet!

Og jeg? Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg kan dra tilbake til Sandhornøya igjen. Jeg har blitt veldig glad i den og i alle turmulighetene den byr på. Det er mye som gjenstår å utforske – heldigvis.

Reklamer

Rykk tilbake til start

Her om dagen skulle jeg og ei venninne på en arrangert tur på Sandhornøya. Jeg hadde gledet meg helt siden vi fant ut for et par-tre uker siden at vi skulle dra,  og hunden var med. Turen skulle gå til Oksdalsfjellet, som ligger på ca 376 m.o.h. og byr på fantastisk utsikt.

Utsikt mot Følvika, Langsanden og helt til venstre: Bodø

Vi kjørte gjennom et par regnskyll på veien og tidvis våt asfalt, men det var oppholdsvær og et magisk ettermiddagslys da vi kom frem.  Sammen med turlederen tok vi oss rolig, men jevnt oppover i terrenget over myr og berg om hverandre. Det var så fint! Og jeg stoppet stadig for å beundre utsikta i alle retninger, ofte med lyden av en foss i nærheten brusende i ørene. Men så.

En halvtime senere

Det smalt. Til tross for solide fjellstøvler klarte jeg å skli med den ene foten akkurat da jeg skulle ta fraspark opp et trinn i terrenget. Det formelig lynte i baksida av leggen min, helt oppunder kneet. Det viste seg ganske raskt at jeg hadde forslitt ei sene – heldigvis ikke slitt den av, men forstrekt den såpass hardt at det ikke lot seg gjøre å gå så mye oppover – og bare veldig langsomt og forsiktig nedover.

Jeg ble skikkelig skuffa, men forsonte meg med at det er sånt som kan skje. Turfølget overtok hunden og ble sendt til topps sammen med resten, mens jeg ble værende omtrent der det skjedde. I følge loggen var det bare 700 meter fra bilen. Sukk.

Det kunne vært verre

De koste seg på topptur. Jeg satt ei stund for å la foten hvile, for så å bevege meg langsomt og krøkkete nedover i terrenget igjen. Tok meg en kakao underveis, svelgte noen insekter som fløy inn i munnen min mens jeg pusta (!) og stavret videre.  Så på multeblomster og multekart om hverandre, så på linnea og orkideer og myrull. Det var fint, selv om det ikke var det jeg hadde tenkt.

Nå er foten litt bedre, men fortsatt ikke helt bra. Når den blir dét, skal jeg tilbake til Sandhornøya og gå turen på nytt. Det er ingen tvil om det.

Blåtur til paradis

Sist jul ga jeg min mor blåtur i julegave. Hun fikk beskjed om at vi skulle vi på tur sammen ei bestemt helg i vår, men hun fikk ikke vite hvor eller hva eller hvordan. Etterhvert fikk hun pakkliste med ting hun burde ha med og ting hun fint kunne la bli hjemme. Det var ei spent dame som ankom byen kvelden før vi skulle dra.

Forberedelser til blåtur – fordi makroner fra Craig Alibone gir et hint av luksus ved enhver anledning!

Vi startet med noen ærender i byen, og deriblant et besøk innom Craig Alibone. Han er en engelskmann som har starte eget sjokolademakeri i Bodø, og som også lager makroner – og de er helt himmelske! Egentlig skulle vi bare innom for å ha noen makroner til oss selv for helga, på mitt initiativ. Vi gikk ut derfra med hele tre esker; ei til oss og to som skulle gis bort i gave. Jeg tror til dags dato aldri jeg har klart å være innom Alibone-butikken uten å kjøpe noe. Det er simpelthen for fristende i det øyeblikket man kommer inn døra! Og min mor var lett å overbevise.

Rasteplassen ved havet

Blåturen vår gikk til Følvika Northern Retreat, et sted som noen venner av meg leier ut på Sandhornøya i Gildeskål, en drøy times kjøring fra Bodø. Vi bodde i ei bittelita leilighet som er anlagt i sokkelen på en gammel låve, og der er det et (romslig) bad, et bittelite kjøkken og et oppholdsrom med både godstoler og ei dobbeltseng. I tillegg er det balkong med bord og stoler utenfor oppholdsrommet – og der nøt vi frokosten lørdag morgen. Det hele har ei fantastisk utsikt mot vest, hvor Sandhornet troner over et landskap som rommer både fjære, fjell, skog og alt imellom. Innen gangavstand.

Under selja på bildet over er det anlagt en liten bålplass med tre benker rundt. Plassen ligger helt nedi fjæra, og da vi kom dit for å spise lunsj og lage pannekaker på primusen, satt det to ørner på hver sin stein i fjæra like ved. Den ene forsvant ganske raskt. Den andre, ei gammel havørn, ble sittende lenge – helt til måkene ble for masete og jaget den vekk. Vi så på med ærefrykt der den gled bort, over vannet, og steg langsomt mot himmelen lenger øst.

Lykkelige hunder på Langsanden

Innenfor høvelig grei gangavstand fra Følvika ligger Langsanden, ei to kilometer lang strand ved foten av et bratt fjell. Tilfellet ville det slik at det verken var folk eller dyr der da vi kom denne lørdag formiddagen – vi hadde hele stranda helt for oss selv! Dermed var det ikke noe problem å la de to hundene løpe løse, og det var de selvfølgelig mer enn veldig glade for! De løp i sanden, de løp i vannet, de snuste på tang og andre vekster, de jaget hverandre og herja verre. Det gjorde godt for både dem og oss, den stunda der!

Langsanden har veldig fin sand å gå i, og relativt lite tang som ligger slengt oppover. Dermed var det helt nydelig å tusle avgårde barbeint, alle sammen. Den er også så lang og bred at det er god plass til folk, og jeg har aldri hørt at noen har opplevd det som overfylt her – man finner alltid et sted å være for seg selv, om man vil. Dette blir ikke siste turen dit i sommer, så mye er sikkert.

Der eit fjell stig mot sky / med sin krone av snø …

Elias Blix kom fra disse traktene, og det finnes både monument, gater og pub i hans navn i dette nabolaget. Å eg veit meg eit land / langt der oppe mot nord / med ei lysande sand / mellom høgfjell og fjord heter det i sangen som gjerne omtales som «Nord-Norges nasjonalsang», og det er ikke mange som er i tvil om at det var dette landskapet og denne øya han tenke på da sangen ble skrevet.

Sandhornet, den høyeste spissen på bildet over, strekker seg 933 m.o.h. og er et populært turmål året rundt, dog særlig i sommerhalvåret. Det er et relativt lett tilgjengelig fjell å gå på topptur på, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har vært på toppen der. Enda. Den gjør seg også på avstand, og vises på lang lei. Faktisk så vi Sandhorndet helt fra ute på Skomvær fyr da jeg var der for tre år siden.

Lykkelig mamma i trolsk skog

Det er mye vakker skog på Sandhornøya. Dette stykket av skogen ligger mellom Langsanden og Følvika, og vi la veien forbi der på returen etter å ha vært på stranda. Det korta ned turen med en kilometer, omtrent. Denne helga var temperaturen og været sånn at skogen gikk fra å være i ferd med å grønnes på fredag til å faktisk være grønn på søndag, da vi skulle dra. Magisk! Det var et yrende fugleliv i skogen, hundene fant helt ferske elgspor, og det var også tydelig at det er mye mus og andre smådyr som holder til her.

Blåturen til Sandhornøya ble en strålende opplevelse, og min mor var en lykkelig kvinne både underveis og i ettertid. Faktisk så fornøyd at det kan bli vanskelig å finne en julegave som gjør henne like glad ved en senere anledning. Men det får jeg tåle.

Og du? Hvis du syns noen av motivene så litt kjente ut, så har du rett. Jeg har vært der før.

Kortreist hverdagslykke

«Egg selges her». Perfekt!

Vi gikk langs veien og kom forbi en låve hvor sort tusj var i ferd med å blekne, men det var like fullt leselig. «Egg selges her» sto det, og et telefonnummer. Jeg var snar til å finne frem mobilen. Jeg står utenfor en låve der det står «egg selges her», og jeg lurte på om det var mulig å få kjøpt noen? Det skulle vise seg at dama i den andre enden har lange ventelister på egg nå før påske. Men jeg trengte bare noen få, så det gikk bra likevel. Det var bare å vippse, faktisk.

Kortreiste egg til kaker og søndagsfrokost

Jeg skulle ikke langt bortover veien, men jeg gikk med andakt. To av eggene skulle (sammen med en toropose) bli til bursdagskake på kvelden, de fire andre skulle bli søndagsfrokost til meg og guttene. Det å spise så ferske og lokale egg minnet meg om sommeren på Skomvær for noen år siden. Følelsen på Skomvær av å gå ut i fjøset og bare hente seg ferske egg til frokost var ubeskrivelig – og det var ikke så veldig forskjellig på Sandhornøya, egentlig.  Takk for maten, Eva! Det var godt!

Venteromsbiblioteket på Våg

Venteromsbibliotek

På Våg, nordvest på Sandhornøya, er kaia hvor hurtigbåten legger til. Der har man et venterom som nærmest ser ut som ei brakke utenpå. Innvendig er det stoler hvor reisende kan slå seg ned, og så dette: et lite bibliotek! På plakaten over bøkene står det:

Velkommen til døgnåpent bibliotek i havna på Våg. Et bibliotek utenom det vanlige. Her er det ingen regler og lånetider. Ta med deg den/de bøkene du har lyst på. Lån så lenge du vil. Har du lyst til å bli en ny eier, så tar du vare på boken. Her kan du også sette inn bøker du ønsker å gi bort. Låne, bytte og ta deg en pause i «5 min.»

Jeg syns det var helt strålende. Det var noen gode bøker der, enkelte klassikere sogar, og også noen som kanskje er litt mindre (aner)kjent. Jeg fant flere bøker jeg har lest, noen jeg hadde lyst til å lese – og ei som jeg tok med meg hjem. Noe sier meg at å vente på båten er hyggeligere her enn mange andre steder, og det vakte også minnet om mikrobiblioteket i Kabelvåg, som jeg har nevnt tidligere. Neste gang jeg reiser dit, skal jeg definitivt ta med meg ei bok jeg kan sette igjen, ei bok jeg tror andre kan like å lese.

Et paradis nesten helt for seg selv

Det er ikke lenge siden jeg tok med meg tre nevøer på blåtur til Hustad Sjøcamp, et nydelig lite sted som drives av venner av meg. Vi bodde i ei av de få hyttene som er tilgjengelig her, men tilbrakte nesten flere timer utendørs enn inne på hytta – selv med nordnorsk vårvær som spilte opp med alle sine fasetter disse dagene. Guttene er 11, 12 og 14 år, og det skulle raskt vise seg at de storkoste seg på Sandhornøya, de også. Vi har allerede planlagt å dra tilbake til sommeren. For å si det sånn.

Brygga ligger der og vitner om en sommer som kommer. Og vi gleder oss.

Brygga ligger der og vitner om en sommer som kommer. Og vi gleder oss.

På brygga er det sløyebenker og kar som vitner tydelig om sommerdager som har vært og som skal komme igjen, dager og kvelder med sløying av selvfanget fisk, om måkeskrik og oter i fjæra, om kniver og blod og innvoller og ikke minst: Om middager som er så gode, så ferske og så mektige at man nærmest ynker seg i sympati bare ved tanken. Jeg kan så levende se for meg hvor mett jeg skal bli her til sommeren.

Horsdalsaksla sett fra Hustad-sida.

Midt oppå åskam nummer to, den midterste av de tre, ligger en gapahuk. Dit gikk vi, og det var en strålende tur.

Vi var ikke bare på campen; vi tok også turen til et par turmål i nærområdet. Turen opp på Horsdalsaksla viste seg å være perfekt for en liten formiddagstur – både for barn, voksne og et par firbeinte turvenner. Litt på landeveien, litt på god og start-merket sti i skogen, jevn men ikke brutal stigning, og fantastisk utsikt alle vegne. Vi hadde terrengsko og fjellsko, og selv med vårvått vær fungerte det veldig godt. Vi er ikke helt der at det er glatt og sleipt vårvær enda, heldigvis.

Stien smyger seg naturlig langs linjer i terrenget som er lette å følge, og det blir aldri så bratt – verken på stien eller ved siden av den – at det ble skummelt for noen av oss. Jeg drømmer allerede om retur til sommeren, når fjellbjørka er grønn og lyng og tuer dufter fristende for både to- og firbeinte.

Tre gutter på pinne!

Guttene nyter utsikta fra Horsdalsaksla

På ca 300 m.o.h. står en gapahuk ved enden av stien. Derfra har man fantastisk utsikt mer enn 180 grader, primært mot vest (fra god sørvest via vest til nesten helt nord). Campen hvor vi holdt til, ligger ca foran gutten i midten, helt nede ved havet.

Øya til venstre for guttene på bildet heter Fleina, og rett utenfor venstre bildekant finnes klatreeldoradoet Fugløya. Hadde himmelen vært klar og skyene borte, ville vi herfra ha sett helt til Røst og enda lenger ut. Jeg har faktisk stått på Skomvær (17 km sørvest for Røstlandet) og sett fjellet som har gitt navn til denne øya, Sandhornet, som er ‘rett bak ryggen på oss’ slik bildet ble tatt.

Gutta i fjæra

To glade kanaljer på vei til fjæra for å fiske fra bergene (utenfor venstre bildekant)

Det var et par fiskeglade gutter med på tur, og med tilhold i fjæra utpå ettermiddagen, var det lett å la guttene gå ut på skjærene for å fiske litt. De hadde med seg både fiskestang og et egnet utvalg agn og sluker av ymse slag. At været vartet opp med solskinn, haglbyger, vestavind, og effektive minusgrader la ingen demper på fisketrangen. Dessverre viste det seg dog etterhvert at fjære sjø var et litt feil tidspunkt, så fangst ble det lite av.

Sandhornet omgitt av skyer på toppen

Det mektige Sandhornet hadde hatten på mesteparten av helga

Sandhornet er synlig fra milevis på avstand nærmest uansett hvilken himmelretning man kommer fra. Det er 993 m.o.h. på toppen og turen er en populær topptur. Selv har jeg aldri vært på toppen, men jeg ser ikke bort fra at jeg en gang får ånden – og kondisen – over meg og forsøker å ta meg til topps der.

Stien starter et stykke utenfor høyre bildekant på bildet over, og stien følger etterhvert kammen på høyre side av spissen frem til toppunktet. Denne helga var Sandhornet konstant dekket av større og mindre skyer, men selve fjellet er så massivt at man formelig kjenner det i margen når man beveger seg i landskapet her. Det bare er der, på et vis, med et overveldende og samtidig taust nærvær. Jeg liker det.

Grillbu i kveldslys og klar himmel

Grillbua i fjæra gjør seg i kveldslyset fra vest

Midt oppi regn, hagl, snøfiller, vestavind, nordavind, skyer og byger som gikk hit og dit ble vi plutselig velsignet med delvis klar himmel i de vakre kveldstimene når sola er i ferd med å gå ned, eller nettopp har gjort det. Det var helt magisk! Selv guttene stoppa for  kommentere utsikta den kvelden. Inn i grillstua på bildet fyrte vi i ovnen og brukte en bitteliten campingovn til å lage brownies siden noen i selskapet nyss hadde bursdag.

Det var ei ekstraordinært bra helg. Så det er kanskje ingen overraskelse at gutta og jeg er i ferd med å booke oss inn ei sommerhelg også, med fiskesaker, badetøy og gode sko.

Finest i februar

Det fineste i februar? Jeg tror kanskje det var turen på Langsanden (Sandhornøya) med venninne og tre hunder. Egentlig var det hele helga, men dette bildet sier mye for meg: Ute med hunden og noen til, ved havet, frisk luft og kaldt, null stress, god stemning. En stor, voksen hannhusky (min) og en liten ettårig terriertispe (venninna sin).

Emre og Sally

Nå er det mars. Det er vår, samme hvor mye snø som måtte falle denne måneden. Snart er det tid for årets vakreste eventyr, snart blir det nye turer og sol som varmer i fjeset, snart springer fjorårets minipåskeliljeløker ut i ny blomst, snart er det påskeferie.

Snart. Jeg gleder meg.