Dag 1 – Selvportrett

Det har vært en innholdsrik sommer, på veldig mange måter. Noe kommer jeg til å blogge om, andre ting hører livet utenfor internettet til. I en fase der livet selv krevde meg med hud og hår noen uker, ble bloggen en av de tingene som måtte vike. It’s all in the priorities, you know.

Nå er hverdagene mer lik seg selv igjen. Jeg koser meg med dem. Og i disse ukene hvor jeg ikke har blogga selv, har jeg til tider slappet mentalt av med å selv surfe blogger rundt omkring. Jeg har sjelden lagt igjen spor, men jeg har lest, ledd, smilt og snufset. Det er en tid for alt, heter det i Kloke Boken.

Nå er det tid for å blogge igjen. Jeg har noen skulpturer og en trafo jeg gjerne vil fortelle om, noen folk og opplevelser og sånt forskjellig. Men jeg har blitt litt slapp og trenger disiplin. Derfor ble jeg veldig begeistra da jeg fant et meme hos Suziluz. Det skal i prinsippet ta 30 dager, men det er mye mulig jeg bruker mer. Litt bilder, litt tekster, litt glimt fra her og der. Det må da være overkommelig?

Tårevåt i Beograd

Dag 1 heter ‘Selvportrett’. Dette bildet ble tatt midt i Beograd torsdag 21. februar 2008. Fem dager tidligere hadde jeg vært i Priština da Kosovo erklærte sin uavhengighet, og denne torsdagen var det en markering i Beograd av det som hadde hendt.

Markeringen på plassen foran det ene parlamentet – det ligger tre like ved hverandre midt i Beograd, nemlig! – hadde gått fredelig for seg, og notabiliteter og andre gjester var i St. Sava-katedralen etterpå. Mens de var der, tok pøbelen over gatene. De kaller seg serbere, patrioter, nasjonalister, representanter for folket. Men når sant skal sies er de unge, frustrerte menn som ikke ser noen fremtidsutsikter, som ikke har utdannelse, som ikke vet hvilken retning livet vil ta, som opplever at fremtiden formes av krefter de ikke mestrer og derfor gjerne vil opponere mot. De er ikke ‘den vanlige serber’, de er ikke politisk bevisste eller reflekterte. De er bare i stand til å skape ganske masse bråk, og det gjorde de til fulle denne kvelden.

I gata bak meg ligger den amerikanske ambassaden noen hundre meter ned. Den var akkurat satt i brann. Tretti meter til høyre for meg sto et kobbel av politifolk med hjelmer, skjold og batonger. De hadde imidlertid ikke gassmasker, og ventet derfor med å rykke frem fordi gatene var for tette av tåregass (som de selv hadde skutt mot demonstrantene). De som hørte til i kategorien ‘vanlige folk’ flyktet herfra, fra de sentrale delene av Beograd. De som var igjen, var politi, bråkmakere, pressefolk – og jeg. Jeg var ute hele dagen, ettermiddagen, kvelden, og langt inn i natta. Vennene mine ville ha meg ‘hjem’ til den fredelige bydelen hvor jeg bodde, men jeg ville gå rundt og se, oppleve og undersøke.

Det var sent da jeg kom ‘hjem’ den kvelden. Men jeg ble aldri forulempet, aldri angrepet, aldri skadet eller trakassert på noe vis. (Det var nære på ved et par anledninger, men da hadde jeg vett til å søke innendørs igjen til det var trygt.) Mitt Beograd er fortsatt mitt elskede Beograd. Jeg gleder meg allerede til jeg skal tilbake.

Stakkars folk i Polen

Det var en gang en sommer… Og det var ikke lenge siden, bare noen få år. Jeg bodde i Beograd og jobbet midt i byen. Det var hetebølge, og temperaturen varierte mellom 26 og 49 grader, stort sett. Hele døgnet. Jeg var på vei hit eller dit i ei av byens sentrale gater da en plakat plutselig slo imot meg:

«Nils Petter Molvær»

sto det. Med norsk æ og gode greier. Og jeg tenkte for meg selv «Jammen dette er jo i Serbia?!» før det sank inn at joda, det er Serbia, men norske folk kan jo ha konsert der. Jeg fant ut når konserten skulle være og inviterte en professor jeg kjente til å bli med meg. Jeg som ikke engang liker jazz, sånn offisielt, gledet meg som et barn.

Og for en konsert det ble. Vi satt i bakhagen til Studentenes Kulturhus, midt i byen, langs den brede avenyen hvor kommunisttidas parader marsjerte stramt forbi i sin tid. Vi var i hagen til huset hvor studentene hadde organisert seg og hatt sin base på slutten av 1980-tallet da de gjennom studentorganisasjonen Otpor bidro til å kaste kommunismen, huset hvor flere av dagens politiske ledere konspirerte for å bli kvitt Milošević. Vi satt der, og vi ble forhekset. De vanligvis snakkesalige serberne – og professoren var intet unntak – ble simpelthen stumme da mannen på scenen begynte å utfolde seg.

Nils Petter Molvær i Beograd. (Tatt med et slitent mobilkamera...)

Egentlig hadde han vært lenger sør, i byen Niš. På serbisk uttales š som norsk ‘sj’, og i Niš spiller de på det når de hver sommer har en jazzfestival som de kaller for ‘Nišville’ (nesten som Nashville…). Takket være den norske ambassaden og andre gode krefter ble det også tid til en stopp og en konsert i Beograd. Diplomater i uformelle klær, forretningsmenn svettende i dress, studenter som var nysgjerrige på han her fyren – og andre folk, som meg og professoren – ble alle tausere og tausere. Vi drakk øl og vin, men vi sa ikke noe, vi bare lytta.

For Molvær i fri utfoldelse med musikere han kjenner er et eventyr. Trompeten hans spiller ikke. Den synger, jamrer, smyger, hvisker, lengter, hulker … den har et helt følelsesregister å utfolde seg med, og den holder ikke noe tilbake. Nakent, jublende, hviskende og triumferende – du får det hele, in your face, og du kan ikke forholde deg likegyldig. Hva du enn hadde i hodet da du kom ‘inn’ i lokalet, så forsvinner det ut. Musikken krever all plass, den krever deg med hud og hår uten å slite deg ut.

Jeg kan ikke beskrive det, det må oppleves. Det er en opplevelse jeg unner alle, selv min verste fiende. Kanskje spesielt min verste fiende, egentlig 😉

Nå var det Polen sin tur til å oppleve det. Først missa de fordi presidenten ramla ned i et fly i Russland og ble drept. Deretter var det nå nettopp en uærlig agent som snøt både musikere og publikum for gleden ved å møtes. Hadde det vært meg, ville jeg grått mine modige tårer – og deretter jaktet på agenten til jeg fant ham og kunne tvangskastrere ham med en sløv kniv…

Stakkars publikum i Polen. Jeg vet hva de går glipp av, og de har min fulle medlidenhet. Bare synd at det hjelper så lite.

Alle serbere banker ikke homser

‘De raserer alt de kommer over’ forteller, forteller sjokkerte norske turister i Beograd til en nettavis. De snakker om mobben som angrep homoparaden i dag, og jeg er redd for at folk skal tro at dette er vanlige serbere. At de er voldelige, alle som en, mot dem som mener noe annet enn flertallet. At de er er tikkende bombe som bare venter på å bli utløst. For det stemmer ikke.

Hverdagsliv i Beograd: Sjakkspilling på Kalemegdan (festningsområdet).

Det er riktig at flertallet av serbere er imot homofili, og mange av dem ville helst sett at homoparaden ikke fant sted. Landet er veldig bevisst sin ortodokse kristne tradisjon, og det er ikke mulig å skille religiøst betinget kultur fra det de anser å være ‘nasjonal kultur’ basert på historie, arv og tradisjoner. Selv protestanter blir sett på med et skråblikk i enkelte miljøer. Men derifra og til å bruke vold er et langt skritt, og de fleste av dem er ikke villige til å ta det. De er uenige, men tåler at andre er av en annen oppfatning. Vold er ikke second nature for vanlige serbere.

Vorspiel i parken som oppladning til 'demonstrasjoner'

Men i Serbia finnes det et stort skikt med hovedsaklig unge menn i alderen 16-20 år som ‘vanlige serbere’ kaller for hooligans. Det er de samme folkene som lager opptøyer på stadion når Partisan Beograd eller det serbiske landslaget spiller kamper. De samme som lager bråk i gatene hver gang det er kontroversielle politiske hendelser på gang. Som stiller opp og mobiliserer når serbiske nasjonalistiske partier har sine rally før valgene hvert fjerde år. For eksempel.

De har herpa McDonalds og gjort innbrudd der, samt snudd en bil på hodet og satt den i brann. Nå poserer de for hverandre.

De fortjener nesten benevnelsen ‘unge frustrerte menn’. De er for unge til å ha opplevd krigene på Balkan som fulgte i kjølvannet av Jugoslavias oppløsning. Derfor har de ikke traumene som hindrer dem i å ønske seg tilbake – i stedet driver de med en form for suggesjon og voldsforherligelse som bare kommer av uvitenhet. Gruppetilhørigheten er sterk. De hører snakket om ‘gamle dager’ og girer seg opp med å bruke gamle jugoslaviske og/eller serbiske symboler på klærne sine. Som regel har de verken utdanning eller jobb, og heller ikke nevneverdige utsikter til å få det. De er imot ‘vesten’ men går gjerne i merkeklær, bruker ‘kule’ mobiler eller iPhone og drømmer om amerikatur. De er imot rike folk og kapitalister, men går etter penger og grafser til seg det de får tak i – lovlig eller ikke. De er rasistiske inntil det fanatiske og ser på seg selv som forsvarere av sivilisasjon, kristendom og menneskelig utvikling generelt. Fortiden er tilstede i hverdagen for dem, mentalt er det ikke lenger tilbake til 1389 enn til i forrige uke. For eksempel. Å snakke det vi anser som ‘fornuft’ med dem, er fåfengt.

Jeg vet det, for jeg har bodd der, sett det og opplevd dem.

Fortid og nåtid - alle argumenter kan brukes, så lenge de mener det styrker deres sak.

I etterkant av mitt opphold i Serbia (jeg bodde i Beograd) reiste jeg tilbake for to og et halvt år siden, i forbindelse med at Kosovo erklærte uavhengighet fra Serbia. Erklæringen i Priština kom formelt på en søndag, og den påfølgende torsdagen var det opptøyer i Beograd. Mange av bildene i denne bloggposten er fra den dagen.

Det er mye man kunne sagt om disse unge mennene – guttene er etter min oppfatning et mer korrekt begrep – og deres ‘rolle’ i hva som skjer i Serbia. Jeg skal ikke gå for mye i dybden, for denne bloggposten er lang nok allerede.

Vanlige folk går hjem - terrorpolitiet bryr seg bare om bråkmakerne. Dette er utenfor mitt gamle kontor. Nede i gata til venstre brenner det i den amerikanske ambassaden. Tåregass i lufta, men politiet har ikke gassmasker og er like plaget som alle andre;-)

Men la meg bare si at det som skjer i Beograd i dag ikke er representativt for hva den vanlige serber gjør, eller ønsker, eller godtar. Vanlige serbere syns ikke det er greit med vold, verken i politiske eller andre sammenhenger. De som er gamle nok til å ha levd på 1990-tallet vet at alt annet enn vold er en bedre løsning enn å bruke vold. De sørger over mange av de endringene som nå skjer, både med samfunnet og med enkeltmennesker. De opplever det smertefullt på så mange slags vis, og det blir ikke bedre av at landet enda ikke har tatt et oppgjør med sin nære fortid. Men vold er ikke en utvei for dem; den jevne serber velger på mange slags vis heller en slags ytre resignasjon. Når de ser de unge guttene som herper alt de kommer over og gjør Beograds gater utrygge en stakket stund, rister de på hodet. De går unna fordi de ikke vil være en del av volden og opprøret, de kjefter på dem som (urettmessig?) bruker jugoslaviske og serbiske militærsymboler, de hysjer på fulle gutter som synger kampsanger. Den jevne serber vil simpelthen ikke ha noe av det de unge pøblene byr på.

MC-gjenger har godt grep om organisert kriminalitet i Serbia, som ellers på Balkan. De er ikke redde for å også markere seg politisk innimellom.

For det er det de er; pøbler. De er mer enn det, for all del, men akkurat nå og i det offentlige bildet er det pøbelskap som er deres rolle.

Så la ikke overskriftene i media, tåregassen og brannbombebildene, lure deg til å tro at sånn er serbere i dag. For pøbelen er like lite representativ for gjennomsnittsserberen som FrP eller Kristen Samlingsparti er det for Ola Nordmann.

Jeg ville bare si det.

SundayChallenge: Beograd

Det var hos Vibeke jeg først kom over SundayChallenge, som i korthet går ut på å legge ut et bilde du har lyst til å dele og skrive litt om omstendighetene rundt at det ble tatt. Omtrent. Jeg liker ideen og hiver meg herved på – i alle fall for ei uke, dvs i dag!

Mitt bidrag er et bilde tatt i Beograd for et par år siden, en dag omtrent på denne tida av året. Jeg hadde bodd og jobba i byen ei stund, og jeg stortrivdes i Serbias hovedstad. Jeg hadde kontor midt i byen og utsikt mot sør. Det var hetebølge og hadde knapt vært under 25 grader C siden jeg ankom byen for lenge siden. Men med aircondition på kontoret gikk det helt fint. Denne dagen hadde det igjen vært lummert og varmt, men i motsetning til tidligere i uka var det overskya. Jeg venta bare på tordendrønn og dundrene regnvær som enda ikke hadde kommet.

Med ett la jeg merke til at hele det nesten-hvit-malte kontoret ble gyldenfarget. Jeg lurte et øyeblikk på om noen hadde satt på lys utenfor, men siden jeg befant meg i niende etasje var den tanken ganske usannsynlig. Så jeg løfta blikket og titta ut. Dette var hva som møtte meg.

Beograd i solnedgang en sommerdag

På stedet hvor skyene hadde gått i ett med horisonten mot sørvest var det med ett blitt ei lita luke. Sola var på vei ned, og den sedvanlige smogen (som gjør at sola forsvinner i en smogdis en time før den rent teknisk går ned om ettermiddagen) var borte. Selve sola var skjult bak skyene, men hele mellomrommet mellom dem og jordoverflata var fylt av gull. Det skinte, det strålte, det overveldet meg fullstendig. Verden var en sandwich av grått og gull og jeg befant meg midt oppi det. Som om det brant, men likevel ikke.

Fem minutter etter at jeg tok bildet, hadde sola kommet så lavt at den lå under skyene. Den lyste opp byen, men farga var blassere enn den hadde vært og blekna raskt etterhvert som sola dalte. Til sist var det hele over.

Men jeg husker det fortsatt like levende.

Note to self

Jeg skulle egentlig logge av pc’en og legge meg. Klokka var snart midnatt. Men så ble jeg fanga i en dans fra den ene bloggen til den neste, og etterhvert sveipa jeg innom en nordnorsk bloggekjenning. Derfra var veien kort til andre nettsteder med mye innhold fra Salten-traktene; kanskje fordi jeg litt overraskende får meg en tur dit om ikke alt for lenge. Mer om det senere. Det er nemlig dèt som er formålet med denne bloggposten; å minne meg selv om hva jeg har tenkt å skrive om, og å gi deg et lite hint om hva du kan forvente å se og lese her, sånn etterhvert.

St. Sava i Beograd

Dette, for eksempel, er St. Sava-katedralen i Beograd. Jeg er fryktelig glad i Beograd, og jeg går og brygger på et innlegg som handler om hvordan mitt forhold og kjenneskap til Beograd på sett og vis reflekteres i St. Sava-katedralen. Den er nemlig ikke så ‘ferdig’ som den kan virke på utsida; den er i høyeste grad et work in progress og hver gang jeg er i byen, har de kommet litt lenger enn der de var sist. Nå er det over et år siden jeg var i byen, men før det blir jul igjen har jeg et berettiget håp om igjen å ha avlagt et besøk i denne byen jeg kjenner meg så hjemme i. Da skal jeg si noe om kapitalisme vs kommunisme og blogge bilde av Hotel Jugoslavia ved bredden av Donau, som er omgjort til hva de hevder er Europas største kasino, jeg skal si noe om pannekakespising langs Kej, og om Kalemegdan, festningen som er byens hjerte. Om å se og høre Gary Moore en sen sommerkveld med rundt femogtyve grader i lufta og kanskje fire grader i ølet. Kanskje jeg tilogmed blogger bildet vi tok på terrassen hos kongen av Jugoslavia for et par år siden?

Utsikt mot Mt Kazbek fra Tsminda Sameba

Jeg har også (minst) en bloggpost om Georgia i tankene. Det kan fort bli flere. Jeg vil si noe om hvordan Georgia minnet meg om Norge, men uten hav; fortelle om turen fra Kazbegi og opp til Tsminda Sameba på over 2.000 meters høyde. Bildet over er tatt på vei opp dit, og skyen på det bakerste fjellet mot venstre dekker toppen av Mt Kazbek, som er Georgias høyeste fjell på 5.047 m.o.h. Bak disse fjellene ligger Sør-Ossetia, og vi hadde kommet til Kazbegi ved å kjøre oppover langs GMH, the Georgian Military Highway, som i kommunismens dager var kjappeste vei mellom Tbilisi og Vladikavkaz i Russland. Nå er grenseovergangen stengt for utlendinger som meg. (Legg merke til at jeg ikke har nevnt mineralkilden langs veien, Ananuri-kirkene, den lokale vinterlua eller selve Tsminda Sameba-kirka enda!)

Uplistsikhe - vel bevart i lange tider

Dette er en alternativ post om Georgia, tror jeg, som gjerne kan flettes sammen med betraktninger om mennesker og historien og veien fra Djengis Khan til meg selv og mine samiske aner. Bildet er fra Uplistsikhe, en huleby som ble anlagt i Georgia for 3.000 år siden. På et tidspunkt var her over 700 huler pluss bebyggelse på elvebredden nedenfor, og hele 20.000 mennesker holdt til her! Nevnte herr Khan har herjet over steppende nedenfor opptil flere ganger, og karavanene som drev handel langs Silkeveien var et vanlig syn etter veien i hine hårde dager. Nevnte jeg at elva som renner forbi heter Tanaelva? Det er helt sant!

Hotel Abkhazia i Sukhumi (Abkhazia)

Det er vanskelig å si noe om Georgia uten å også fortelle om Abkhazia. Der var jeg for et par år siden. Hvis du leser kyriliske bokstaver (anyone?) ser du at dette er hotell Abkhazia – og hvis du har øynene åpne, ser du at det er et tomt skall med hvit fasade og sorte, utbrente og utbomba ruiner innenfor… Sånn har det vært siden tidlig på 1990-tallet. Jeg har tenkt å vise deg flere bilder fra Sukhumi, samt bilder fra stranda i Gagra, som ligger bare et kvarter fra grensen til Russland. Fra den grenseovergangen er det bare tjue minutters kjøretid til Sotchi, hvor russerne skal arrangere vinter-OL om fem år. Kanskje slenger jeg på et bilde og litt tekst fra Gali også, det georgisk-dominerte området helt sør i Abkhazia. Jeg var nettopp i kontakt med ei venninne der, som heldigvis har det bra etter konflikten i fjor sommer. Hvis du er heldig, forteller jeg om brudekidnapping, som er et vanlig fenomen i disse traktene – jeg kjenner flere som har opplevd det. Og bildet er ikke så svart-hvitt som vi i vår del av verden lett kan tro, bare for å ha det sagt.

Bildet er tatt i Sveits, sletta er delt mellom Sveits (venstre) og Frankrike (høyre). Hvis paraglideren lander feil sted, må du ha med pass!

Murmeldyrene! Jeg har jo ikke sagt noe om murmeldyrene! På en fjelltopp midt i Sveits, i den nordøstlige enden av Lac Lemand (eller Geneve-sjøen, som den heter på norsk og genevsk), finnes en murmeldyr-dyrehage. Der har de eksemplarer av alle de 13 sortene murmeldyr som finnes. De har også permanent oppsatte yurt-telt som man kan leie og overnatte i, og de har en alpebotanisk hage med hundrevis av urter og planter som vokser et eller annet sted i Alpene – og her. De har sogar mørke, kjekke Geneve-menn som på stotrende engelsk deler ut sjampanje til fremmede norske damer som presumptivt ikke snakker fransk, bare for å inkludere dem i gjenget som fryder seg over solnedgangen. Men det er en annen historie. Det er endel her jeg definitivt kunne blogge om, og slenge på et par bilder med utsikt hit og dit. Kanskje noe med de paragliderne?

Gjett hvor? Og når?

Er det noe mer jeg har glemt nå? Finland, med sine fargerike matboder på havna hvor man kan kjøpe reinsdyrkebab?  Jeg har glemt St. Martin-in-the-Fields fra Canterbury, som er den engelske kirka som har vært i lengst sammenhengende bruk – over 1500 år – og har mosegrodde gravsteder rett utenfor veggene, og mangler tilfredsstillende toalettfasiliteter fordi man ikke får lov til å endre noe i bygget. Og  Kosovo, kanskje, med sin ‘Kuwait Village’? Og om uavhengighetserklæringen og trengselen i Priština den dagen, og min link til Berlinmuren og Stavanger? Biblioteket i Amsterdam har jeg heller ikke nevnt her enda, det hører nok med. Hvis du lover å ikke fortelle noen om restauranten på toppen. Og Plymouth, hvor Mayflower la ut som første båt med kolonister fra England til Amerika – der kunne jeg kanskje blanda inn cafeen her i Canterbury hvor hele toktet ble planlagt?

Noe sier meg at det vil bli flere lange kvelder med skriving av bloggeinnlegg fremover. Hvis jeg glemmer noe, får du minne meg på det!