Dag 20 – Tema ‘ulike’

Sortland blue art
Sortlandsvegg

Dette bildet er fra Sortland. Jeg har tidligere blogget om prosjektet ‘Ord på blå bunn’, og dette er ei av strofene man finner malt på blå vegger på Sortland.

Det er ulike blåfarger på husene, og ulike farger som skaper kontrast til det blå her og der. Det fantes lenge to ulike blåpaletter for prosjektet på Sortland sånn i det hele tatt; en fra kunstneren som opprinnelig sto bak prosjektet, og en fra kommunens offisielle komitè eller noe sånt. Det er mange ulike strofer som er malt på veggene, noen er underfundig morsomme, noen er poetisk vakre og noen er beint frem passende og direkte.

Og ikke minst. Å vandre rundt på Sortland – med eller uten kamera – og jakte på flest mulig av de blå ordene, gir mange ulike opplevelser. Jeg blir aldri ferdig med det.

Skulpturlandskap Nordland: Sortland

I likhet med Lødingen har Sortland’s skulptur en tittel som handler om øye – på Sortland heter skulpturen ‘Havsøye‘. Den er laget av den islandske kunstneren Sigurdur Gudmundsson (f. 1942) og var en av de første som ble ferdigstilt i prosjektet, i 1992. Skulpturen er plassert ytterst på en liten molo som stikker ut fra torget på Sortland, i sentrum med andre ord, og er laget av granitt.

Havsøyet – sentralt og utenfor på samme tid
Havsøyet – sentralt og utenfor på samme tid

Gudmundsson har tatt utgangspunkt i to essensielle objekter for folk og liv her oppe siden time immemorial: huset og båten. Sokkel-delen av skulpturen er formet som en båt, om enn i en mer geometrisk enn naturtro fasong. Oppå båten står en figur formet som et hus, med langveggen i båtens lengderetning. I hus-figuren er det skåret inn et hull med form av en harlekinrute, som ruter-symbolet på spillkort. Dette skaper et slags vindu som man kan se inn gjennom eller ut av. På prosjektets sider kan man lese at han med dette ‘ber oss om å se tingene fra en annen kant’, og det er mye rett i det.

Utsikt
Utsikt

Men det jeg også opplever når jeg ser gjennom ‘vinduet’ i skulpturen, er at jeg får et dobbelt perspektiv – jeg ser både utover og innover. Ut over landskapet og omgivelsene, inn i meg selv. Hvis man står med ryggen til sentrum og ser ut gjennom vinduet, danner det simpelthen ramme rundt et vakkert landskap på motsatt side av sundet, som er Hinnøya. Der er det et landskap som man – i alle fall jeg – gjerne vil ut og gå i, man vil være en del av de vakre, omskiftelige og varierte omgivelsene. Dette perspektivet skaper en følelse av fred i meg. Det er noe varig og stabilt i omgivelsene, og jeg kan velge å bli en del av det, om jeg vil.

Innsikt?
Innsikt?

Hvis man derimot står på motsatt side av skulpturen og ser gjennom det samme vinduet, ser man innover; på hus, folk, livet i byen… Jeg kjenner det litt som om jeg spionerer; jeg ser inn på noe som foregår og utspiller seg mens jeg er passiv tilskuer, jeg får innsyn i noe jeg ikke er en del av. Det er nesten som å lese Se & Hør, på et vis. Jeg blir mer vaktsom, vil ikke oppdages, er nysgjerrig på hva som foregår uten å ville vise at jeg egentlig bryr meg. Kjenner et lite indre ubehag over min egen kikker-trang.

Når jeg først står ute ved skulpturen, liker jeg den. Den utmerker seg litt blant de andre prosjekt-skulpturene i regionen med å være plassert så sentralt, men samtidig… Jeg vet ikke. Jeg oppfatter den som litt kjedelig. Det er litt som å se Monty Python for meg; jeg ser hva som skal være morsomt, men jeg bare ler ikke av det. Jeg ser hva som er bra med skulpturen, plasseringa, effekten, tankene den vekker…men det bare engasjerer meg ikke helt, det er nesten som om den er lett å overse. Det er litt synd, egentlig. For jeg har en følelse av at det kanskje er mer ved den enn jeg har fått ut av den. Eller kanskje ikke?

Det er noe med Sortland. Noe blått.

Et lite stykke magi
Et lite stykke magi

Jeg vet ikke hva det er med Sortland. Men det er noe. Da vi vokste opp, var Sortland stedet med arrogante folk som trodde de var noe, eplekjekke mennesker som var overlegne, snobber og alltid motekledde og … Vi likte ikke folk fra Sortland, simpelthen, samtidig som vi døde etter å bli venn med noen derfra for å kunne si «æ skal tell ei venninne på Sortland» når det ble snakk om hva man skulle i helga. Vi hata Sortland men ble veldig kule av å ha tilbrakt hele eller deler av helga der, spesielt om man hadde vært ‘på Klubben’. Det er sånn det blir på små steder antar jeg, regionale nabostrider er på samme måte som søskenkrangler nesten uunngåelige når man er motvillig bundet sammen av omstendigheter og en skjebne man ikke hersker over.

Deler av paletten. Forretningsbygg i sentrum.
Deler av paletten. Forretningsbygg i sentrum.

Den dag i dag ser man noe av den samme holdninga til Sortland lokalt i regionen. Men det jeg legger mer merke til nå, er at Sortland har kommet litt mer i strid med seg selv. Sortland vil en ting og vil en annen, vil være regionsentrum og investere for fremtida samtidig som de nesten er konkurs og kommunen går med underskudd. For eksempel. Og så krangler de om farger, spesielt om blått.

Næringsbygg med tradisjoner og blåfarge
Næringsbygg med tradisjoner og blåfarge

Det hele begynte med kunstneren Bjørn Elvenes. Han lanserte i 1998 ideen om å male hele Sortland by (!) blå. Sortland kommune har nesten 10.000 innbyggere og halvparten bor på tettstedet Sortland. Ideen hans fenget innledningsvis en rekke lokale ressurspersoner og entusiaster, og flere bygninger på Sortland har blitt malt blå. Både offentlige bygg, privathus og næringslokaler har blitt malt i paletten Elvenes utarbeidet. Men i 2006 brøt det ut strid mellom kommunen og kunstner Elvenes. Resultatet ble at kommunen tok patent på merkevaren ‘Blåbyen’ og utarbeidet en egen fargepalett – som er forskjellig fra Elvenes’ opprinnelige palett. Det er ikke alltid enkelt når noe skal males blått. Men faktum er at det er en god del bygg på Sortland som har fått en eller annen blåfarge, og når du kommer kjørende på motsatt side av sundet og ser mot Sortland, ser du mye blått. Går du i sentrum, virker det som om nesten annethvert hus er blått, på avstand ser du at det er lite oppslutning om ideen blant vanlige huseiere.

Vakre ord på blå bunn
Vakre ord på blå bunn

Uansett hva man mener om prosjektet med den blå ‘byen’, er det en annen ting man veldig lett fenges av når man går omkring på Sortland. Det er prosjektet ‘Skrift på blå bunn‘ som daterer seg tilbake til 2001. Prosjektet kom i gang i regi av Vesterålen Regionråds kultursamarbeid, og består i at strofer eller små dikt er skrevet/malt på noen av de blå veggene rundt omkring på Sortland – gjerne på litt uventa steder. Blant bidragsyterne finner du lokale navn, som for eksempel Sivert Høyem (Madrugada m.m., kommer fra Sortland), Maria Solheim (fra nabokommunen Øksnes) og Lars Saabye Christensen (bodde på Sortland i 15 år).

Ja! Veldig!
Ja! Veldig!

Våren 2001 ble disse og flere andre samlet til et regionalt litteraturverksted med en tanke om at «Noen vegger/bygninger/steder skal gi rom for tekster som på sin måte kan berike miljøet og glede alle som ser og leser dem. I denne forbindelse inviterer vi ungdom til et verksted hvor disse tekstene bearbeides. Vi skal gå på befaring og se an stedene som trenger et ord, en setning, et dikt en linje. Vi skal samarbeide, planlegge og skrive. Vi skal være med på å gi Sortland en poetisk gave!» Det er mange vakre ord som står skrevet rundt omkring, hele 30 skal det finnes totalt. Jeg har mine definitive favoritter, spesielt et par steder hvor kombinasjonen ord/lokalisering er helt ubetalelig. Andre har andre favoritter. Hvis du noen gang er på Sortland, anbefaler jeg å sette av tid til å tusle rundt i sentrumsgatene og bortgjemte kroker og langs yttervegger for å finne din egen favoritt.

Furet værbitt utpå brygga
Furet værbitt utpå brygga

Jeg må innrømme at hvis jeg hadde bodd på Sortland, ville jeg vært skeptisk til blåbyprosjektet. Samtidig syns jeg motvillig at det er litt kult å komme dit og se at man i det minste har begynt å gjennomføre en ide som trosser all fornuft og jantelov – det er noe vilt og freidig over det, noe erke-nordnorsk på et vis. Kan hende det har kommet så langt som det er mulig; at uenighetene vil tå overhånd og pengene slutt, slik at dette er hva de ender opp med. Kanskje får prosjektet en ny giv, eller utvikler seg langsomt slik at Sortland blir blåere. Jeg skal ikke spå om fremtida.

Men ordene. Ordene har fanget meg fra første stund og for meg er det de som mer enn noe annet trekker meg utendørs i Sortland sentrum.

[PostScript: Bildene kan klikkes på for å se bedre, om du vil.]

Noe som venter

Etter ei arbeidsintensiv uke sitter jeg her og tenker at jeg burde være sliten og litt lei nå. Men det er jeg ikke. Tvert imot føles det som om jeg har gjort et kjempejafs i retning fremtida, som om distansen måles i antall ord jeg får ned på papiret. På et vis. Og når hodet blir slitent og jeg trenger en pause, er en av favorittsyslene å bla i bildearkivet på laptopen min. Ofte ender jeg opp der hvor jeg har mange bilder hjemmefra. Som her, for eksempel.

Hadselbrua. Blant annet.
Hadselbrua. Blant annet.

Dette bildet viser Hadselbrua, som stod ferdig i 1979. Du kan også se den på en av mine tidligere poster, men da fra et annet  perspektiv. Alt du ser av land på motsatt side av fjorden er Hinnøya, Norges største øy. Litt utenfor høyre bildekant, litt lenger nedover, starter Aust-Vågøya og Lofoten. Under den største buen på brua kommer hurtigruta et par ganger for dag, på vei inn til Stokmarknes, som er hurtigrutas fødested. Øya på venstre side av brua, i enden av moloen, er Langøya, som er Norges tredje største øy.

Møysalen ruver som ei dronning
Møysalen ruver som ei dronning

Dette bildet er tatt omtrent på Haukenes, som ligger på Langøya. På Hinnøya kan du se fjellet Møysalen; to topper med en liten isbre imellom. Møysalen er det høyeste fjellet i Vesterålen og måler 1262 m.o.h. Hver lørdag i sommerhalvåret kan man delta i arrangerte turer til toppen og ned igjen – eller man kan gå dit på egen hånd utenom, hvis man vil. Det gjorde f.eks. dronning Sonja. Rognetreet i forgrunnen kler seg som regel i ubeskrivelig vakre farger når høsten kommer, og dette punktet er et yndet fotosted.

Ord på blå bunn
Ord på blå bunn

På Sortland har de et prosjekt som heter ‘Den blå byen’. Det består blant annet av at veldig mange bygg har blitt malt blå. En annen del av det er et prosjekt som heter ‘Ord på blå bunn’. På slutten av 1990-tallet samarbeidet Lars S. Christensen (som da bodde på Sortland) med lokale ungdommer i et prosjekt hvor de fant frem til ord som passet på blå bakgrunn rundt omkring på stedet. Jeg liker ordene over, som står på en tilfeldig vegg. En annen av mine favoritter er skjult i et hjørne, i en krok. Det er ikke noe sted man går tilfeldig forbi, men hvis du går inn mot hjørnet for å lese hva som står der, ser du: «Står du her ennå?»

Hytta. Kanstadfjorden. Lykkeland, egentlig.
Hytta. Kanstadfjorden. Lykkeland, egentlig.

Et annet sted jeg ofte lengter meg til, spesielt når bildemeldingene hagler inn i helgene, er hytta. I 1998 kjøpte mamma og pappa ei hytte innerst i Kanstadbotn, en sørvendt fjord på Hinnøya. Pappa bygde etterhvert ut hytta, og her tilbringes utrolig mye tid. Her kan man gå i fjæra eller i fjellet, i daler eller på toppene. Om sommeren til fots, om vinteren er det et snehull med skiføre i lange tider. Rundt jul og nyttår er dette et helt fantastisk sted fordi fjorden vender mot sør, og selv om det er mørketid er det et fantastisk lys-spill utenfor stuevinduet. Bildet over er forøvrig tatt ved midnattstider ei juninatt. Sola står i fra nord og fotolyset var ubeskrivelig magisk. Vi har også en liten trebåt nede på fjorden. En gang skulle mamma og jeg bare gå litt opp i lia på venstre side av hytta (i forhold til hvor bildet er tatt), bare for å se hvordan hytta og landskapet så ut derfra. Og når vi kom dit vi hadde tenkt, skulle vi bare litt videre – og litt videre. Og litt videre.

Her gikk vi; skaret rett til venstre for høyeste toppen.
Her gikk vi; skaret rett til venstre for den nest høyeste toppen.

Det endte med at vi gikk ned i Fiskefjorden (Feskfjor’n i lokal uttale) og ringte pappa for å få ham til å hente oss. Da hadde vi vært på tur i seks timer sammenhengende – med ei halvlitersflaske cola og to middels store bananer som næring… Pluss at vi drakk fra et vann og fra elva underveis; det går ei stor og frisk elv langs den siste drøye tredjedelen av turen vår. Vi var oppe i ca 600-700 meters høyde underveis, da vi kryssa et langt skar. En helt fantastisk dag – som jeg gleder meg til å gjenta på et eller annet tidspunkt.

Glad vandrer, i tørt og vått.
Glad vandrer, i tørt og vått.

Jeg er glad i å gå i fjæra. Her er jeg i fjæra ved hytta, med mammas gamle altmuligstøvler på beina. Skitne og flekkete, men de holder vannet ute! Det er ei elv som renner ut aller innerst i fjorden, og noen steder er det derfor ganske ganske grunt med en gang fjæra trekker vannet utover. Det er masse, masse blåskjell i området av en eller annen grunn, jeg har noen bilder fra fjæra som nærmest er blålilla fordi det er helt dekket av skjell. Og det er så godt med salt havluft og rent havvann når det er flo! Her i England er som regel havet ganske grumset og brunt de stedene jeg drar til sjøen, så det blir ikke det samme selv om det er hav.

Her er det blomsterprakt uansett flo og fjære.
Her er det blomsterprakt uansett flo og fjære.

Hele dette området er dekket av vann når floa kommer tilbake, bildet er tatt omtrent på maks fjære. Det morsomme er at alle de hvite blomstene du ser, blomstrer like mye under vann da! I den gyldne midnattsola er det som om de gløder, men når det salte havvannet igjen siger inn og begynner å stige, er det som om de ikke merker det. De bare blomstrer likevel. Og de dufter helt fantastisk når man setter seg på kne og kjenner etter. Båten på fjorden bak er min kjære far som er ute og dorger. Det ble ferskfisk på oss denne natta!

Sååå stort er landet mitt!
Sååå stort er landet mitt!

Jeg har funnet mi egen øy! Dronning Elisabeth av Kanstadøya, tenker jeg. Sola i ansiktet, klokka er midnatt og jeg kunne knapt vært lykkeligere enn da dette bildet ble tatt… Når sant skal sies fant jeg en liten ‘kam’ av sand under vann som akkurat ikke rakk over støvlekantene mine. Den fulgte jeg ut til øya mi. Vannet steg merkbart bare på de minuttene det tok å ta dette bildet og utforske øya, men jeg klarte akkurat å komme meg tørrskodd ‘i land’. Hytta ligger forøvrig på en liten høyde like utenfor venstre billedkant her.

Bankfjæra i Lødingen. Og Stetinden langt bak.
Bankfjæra i Lødingen. Og Stetinden langt bak.

Dette bildet er tatt fra Bankfjæra i Lødingen over mot Steigen, Tysfjord og Hamarøya. Det går ferge dit, og det er raskeste veien for å komme seg over til E6 på. Stetind, Norges nasjonalfjell, kan du faktisk også skimte som en liten ‘durt‘ som stikker opp. Hvis du ser ca midt på bildet og teller fra høyre, ligger Stetind rett til venstre for den tredje toppen, nærmest i ei lita grop. Dette er et fantastisk bade- og utfartssted om sommeren, både for lokalbefolkning og for turister.

Magi i Lofotfjæra
Magi i Lofotfjæra

Her er vi i Lofoten! I 1992 startet et prosjekt i regi av Nordland Fylkeskommune hvor kommunene i fylket fikk tilbud om å få et spesialdesignet kunstverk som skulle plasseres ute i naturen. Samspillet mellom kunstverket og landskapet var viktig, det samme var målsetningen om at kunsten skulle bidra til å få folket mer ut på tur. Det er pr idag 33 kommuner som er med på dette, deriblant alle i Lofoten og Vesterålen. Akkurat dette ‘speilet’ er et skulpturen for Vågan kommune i Lofoten. Det ligger på Aust-Vågøya, litt vest for Svolvær og Kabelvåg, i fjæra på et sted som heter Lyngvær. Det har ingen tittel og er laget av en amerikaner som heter Dan Graham (f. 1924!). Speilet utgjør en bue på ca 45 grader. I det speilet ser du deg selv foran landskapet bak deg, samtidig som du også ser landskapet foran deg. Du kan stå helt inntil eller et stykke utenfor, midt foran eller på sida. Avhengig av hvor nært du står ser du enten refleksjonen av landskapet uten noe mer, eller du kan stille deg slik at du selv er med i bildet. Jeg valgte det siste da jeg knipset dette.

På stedet hvor skulpturen står er du omgitt av mektige fjell på alle kanter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, for alle ord som har blitt brukt om Lofotfjellene gjør at enhver setning nesten blir en meningsløs klisje. Men hvis du forestiller deg at fjellene foran deg ruver høyt over kanten på speilet, hvis fjellene bak deg har massive dimensjoner men er bittelitt lengre unna – og i speilet ser du deg selv midt oppi all denne overveldende naturen. DA begynner du å forstå hvordan denne skulpturen oppleves. Men som Terje Nilsen sier i sangen om Mjelle: ”du må ha vært dær førr å kunn’ førrstå…”

8450 Stokmarknes, Norway.
8450 Stokmarknes, Norway.

Her er mitt kjære Stokmarknes, fotografert fra øst mot vest. Stokmarknes ligger på nordsida av Hadseløya, som er det du ser nærmest og på venstre side. Det meste av land som du ser i bakgrunnen og til høyre er Langøya. Bildet er tatt i 21-tida, og på grunn av virkningen av sollys og skygge er det ikke så lett å se bebyggelsen og utbredelsen av hjemstedet mitt akkurat her. Jeg var influensasyk og overhodet ikke i form til noen seriøs fjelltur denne sommerdagen, men da Lillian lurte på om jeg ville være med og lufte ovnsrørhunden deres kunne jeg simpelthen ikke si nei. Og det var verdt det, selv om jeg var halvfebril og hadde pustebesvær!

Veien hjem, akkurat passe lang.
Veien hjem, akkurat passe lang.

Her er vi på vei ned igjen, ned Hadselåsen. Herfra tar det ca 10 minutter å gå hjem, så naturen er veldig lett tilgjengelig. Heldigvis. Jeg er veldig glad i å kunne ta korte og lange turer på impuls og slippe å måtte styre så mye for å komme meg ut. Trenger ikke kjøre fordi det går sti omtrent fra oss og opp til skogsveien. Etter et drøyt kvarters tur oppover åsen (fra foten av fjellet) er man over granplantefeltet og befinner seg på 150-200 m.o.h. Derfra har man en spektakulær utsikt – og kan velge mellom å holde seg på samme høyde og gå innover bjørkeskogen, eller om man vil ta stien opp langs en åskam som snarvei til høyden (toppen blir feil ord å bruke når det er flere avrunda topper som ligger på relativt likt høydenivå).

Huff. Dette ble en veldig lang bloggpost. Jeg bør nok skjerpe meg litt.