Jeg kjente det inni hele meg sist tirsdag da jeg reiste hjem igjen etter en begravelse. Det var for lenge siden sist jeg var «hjemme» nordaførr og hadde god tid. Ikke siden jul har jeg vært ‘hjemme’ og hatt god tid, tid til å møte folk og ha rom for å bare være sammen, uten å skulle gjøre noe spesielt. Derfor ordna jeg meg hjemmekontor denne uka og tok turen nordover – per båt denne gangen! (Og litt bil på slutten, men hva gjør vel det når man smyger seg mellom vakre Lofotfjell?)
På vei gjennom Steigens skjærgård
Jeg har aldri tatt hurtigbåten nordover fra Bodø før. Den går fra Bodø via Steigen til de ytre delene av Hamarøya, før den krysser Vestfjorden og svipper innom Skrova før den ender i Svolvær. Der ble jeg henta av mamma med bil, og så kjørte vi til Fiskebøl og tok ferga over til Melbu før vi kjørte hjem. Jeg og hunden. Han var selvfølgelig også med.
Magisk lys over Vestfjorden
Det var et helt fantastisk reisevær. Litt sol, litt skyer, litt nedbør, litt gult, litt blågrått. Det skifta hele tida, og jeg vekslet mellom å strikke og å se ut vinduet. Her på innsida, som vi sier, innafor Lofotveggen, her på Vestfjorden, går det ofte et værskille. Så også denne kvelden. Det var vel verdt å se på. Innimellom så man nesten ikke land, andre ganger var det sikt helt nedover til Værøya.
Emre var ikke veldig imponert
Hunden var med. Jeg priser meg lykkelig over at han ikke blir sjøsyk, for det rulla da vi kryssa fjorden, men det gikk bare godt. Han lurte veldig på hva det var jeg titta på utenfor vinduet hele tida, og var åpenbart ikke like imponert over utsikta som det jeg var. De har eget hunderom på båten, og der er det fastmonterte bur. De var imidlertid litt for små for min hund, og siden det ikke var noen andre der, fikk han derfor ligge på gulvet i stedet. Det tror jeg han var veldig fornøyd med.
Nå er vi vel fremme og skal være her ei uke til ende. Det er det ingen av oss som har noe imot.
Elisabeths Eldorado 