Kveldstur

Den fine lille byen min har fått starten på det jeg tror og håper blir en lang promenade langs sjøen etterhvert.

Det var den kvelden ei venninne jeg har hatt siden før skolealder ringte på impuls.

«E du heime? Blir du med på en liten kveldstur?«

Tilfellet ville det sånn at jeg var hjemme, og jeg ble mer enn gjerne med på en liten tur. Så vi tusla rundt i sentrum og titta på dette og hint mens vi skravla.

Turen tok oss hit; til Hurtigrutemuseet og vernebygget som beskytter gamle MS Finnmarken, og til utsikta mot Quality Hotel Richard With rett bortenfor, et hotell som er i innspurten med alt som skal gjøres før de åpner dørene 19. mai.

I går hadde mamma bursdag og fikk vite at vi skal overnatte på hotellet den aller første natta de har åpent. Jeg mener – hvor ofte er det man kan overnatte aller, aller første natta på et hotell? Når man er 71 år (ikke jeg, altså), er det hyggeligere med opplevelser enn med ting man må tørke støv av på hylla. Og resten av livet kan hun se på hotellet og tenke «der har jeg overnatta!» selv om det ligger bare halvannen kilometer hjemmefra.

Vi gikk ikke langt. Vi gikk ikke fort. Men den turen tror jeg gjorde godt for oss begge i kveld.

Jeg har fortsatt ikke angra på at jeg flytta hit i fjor sommer.

Nytt sted, nytt liv

Utsikta hjemover en kveld jeg kom kjørende ganske nylig. Det er så verdt det.

Jeg har flytta. Jeg har begynt i ny jobb. Hverdagen er annerledes enn før, omgivelsene ikke de jeg har hatt de siste 12-13 årene.

Men landsdelen er den samme. Folkene er (minst) like bra. Og omgivelsene er velkjent samtidig som de er nye.

Jeg har flytta dit jeg kommer fra, til stedet der jeg vokste opp.

Og jeg elsker det.

Mye har skjedd siden sist. Men skrivelysten har tatt seg veldig opp og utgjør en langt større del av hverdagen enn før. Så det kan hende at denne bloggen, i likhet med snøklokkene i hagen min, våkner til live igjen, sakte men sikkert.

Det er i det minste det jeg tenker akkurat nå.

Hundelufting

Noe av det fine med å være ‘hjemme’, er at hundene får være sammen. Hunden min og hunden til foreldrene mine trives godt i hverandres selskap, og det gjør også meg godt å se hvor fint de har det sammen – både innomhus og ute på tur.

Glade hunder på klopplagte Klavmyra

Av ulike årsaker har det stort sett vært jeg som har lufta dem hver dag denne uka, og det har vært helt nydelig. Øya er allsidig nok til at vi har kunnet gå ulike steder og ruter på hver eneste tur, og det gir glade snuter mye å snuse på og engasjere seg i overalt hvor vi går.  Jeg har forsøkt å unngå asfalt så godt det lar seg gjøre, og hittil er det bare en eneste tur som har gått langs asfaltert vei – og det var av hensyn til turkompisen som var med.

Nedover en sidesti i Hadselåsen

Det er ikke alle som klarer å forestille seg at to hannhuskyer kan gå så godt overens, men disse to gjør virkelig det. De trives tydelig i hverandres selskap og bytter på hvem som gjør hva, og hvis jeg må snakke med litt har stemme til den ene, forsøker den andre å avlede meg for at kompisen ikke skal bli tatt for hardt. En reagerer mest på elgspor, den andre sitrer av spenning når han støkker opp ei rype. Begge spisser ørene og øynene når de hører sauer. Dette er utmark, nemlig, og der går det sauer. Men sauene har vett og holder seg unna hundene.

På kjerrevei ned fra skogen etter at stien er tilbakelagt

Utsikta er fantastisk nesten overalt hvor man går. Akkurat når man er inne i den tykkeste skogen ser man ikke så mye utenfor, men skogen er ikke så stor og man kommer raskt til steder med utsikt. Det er vakker natur og høye fjell både på øya ‘mi’ og på naboøyene. Og når skyene ikke henger så langt ned, har vi også panoramautsikt mot de nordligste delene av Lofotveggen, som i synsfeltet henger sammen med Hinnøya og Møysalen og dermed danner ei  tinderekke som strekker seg langt og lenger enn langt.

Huskyer på kirkebakken!

En av dagene gikk vi over åsen til kirka, Hadsel kirke som jeg er så glad i. Kirka var ikke åpen, vi gikk bare forbi, men det gjør godt for sjela bare å være i nærheten.  Det er bare ei drøy uke siden jeg var her i begravelse – da også i solskinn.

Jeg tror avvekslinga fra både vante omgivelser og vanlige turløyper har gjort både meg og min firbeinte godt. Og enda har vi noen dager igjen før vi venter kursen hjemover igjen. De skal vi utnytte.

 

Storheia når lyset spiller på lag

Storheia ligger der, den høyeste toppen rett bak huset jeg vokste opp i. Den er bare 504 m.o.h. og det er ikke imponerende i seg selv. Men på grunn av beliggenheta og utsikta herfra er Storheia noe helt for seg selv. Flaks at jeg fikk tatt turen dit opp på skjærtorsdag da været var på sitt beste!

Thomas Osbakk lekte seg med kiting i fjellet og er her knipsa midt i et hopp.

Mens jeg og mine kolleger måtte jobbe på formiddagen, var det mange som koste seg på tur i området.  De kom fra alle kanter, og de dro til alle kanter. Og noen ble i området ei stund, som han på bildet over her. Det var mange som titta på ham der han seilte bortover lia mens han hoppet, fløy og landa igjen. Selv knipsa jeg bildet gjennom et åpent kjøkkenvindu. Senere på dagen var han innom hytta, og da fikk jeg snakket litt med ham. Det var åpenbart ikke første gang han holdt på med dette.

Storheia frister – men først må det jobbes litt.

Storheia viste seg fra sin beste side denne dagen, hvit og rank mot et blått bakteppe. Til sommeren er det meningen av målgangen for sykkelrittet Arctic Race of Norway skal være akkurat her; en klatreetappe opp til toppen av Storheia midt i august. Dét skulle jeg gjerne ha fått med meg på nært hold om jeg kunne, men det kræsjer dessverre med Parkenfestivalen.  Veien de skal følge opp, er den du ser merket med stikker der skutersporet og skiløypa går nå på vinteren. Uansett; Storheia er like fin året rundt og slutter aldri å lokke meg til seg.

Storheia bød på magisk belysning da jeg tok turen opp

Da åpningstida var over, var jeg ikke veldig sen til å komme meg ut på tur. To kolleger gikk i forveien; jeg kom litt lenger bak til fots, sammen med huskyen og en 12-åring. Det var i ferd med å skye litt over, men ikke mer enn at vi fortsatt så sola og hadde et helt fantastisk lys som aldri var helt det samme i fem minutter på rad. Selv tolvåringen var fascinert da jeg pekte på skiftningene og effekten de hadde på omgivelsene.

Utsikta mot nordvest, og mot Ørnheihytta (i skråninga til høyre).

Innimellom må man stoppe og puste litt mens man nyter utsikta på alle kanter. Her har jeg tatt bilde tilbake mot der vi kom fra, og du ser Hadselfjorden og bak der igjen de sørlige delene av Hinnøya, Norgest største øy. Rett nedenfor venstrekanten av fjellet i forgrunnen ligger huset hvor jeg vokste opp. Det tar faktisk bare en snau time å gå til akkurat dette punktet på sommerstid, når det er barmark. Luksus å ha slike omgivelser i gangavstand hjemmefra!

Nå er det ikke lenge igjen, og HT er på vei nedover igjen – på ski!

Snøen var begynt å bli litt råtten i sola utover dagen, men det var greit å gå i skutersporet og der hvor tråkkemaskinen hadde vært. Tolvåringen og jeg tok den tida vi trengte, og han dro på et akebrett fordi han ville ake nedover mot hytta igjen.

Det var kanskje  noe av det fineste på denne turen; at vi tok oss tid til det vi hadde lyst til, sånn at hele turen ble et overskuddsprosjekt og ikke et ork. Jeg var storfornøyd. Huskyen var også fornøyd; han skulle gjerne hatt mer tempo, men koste seg samtidig med å ha tid til å snuse i alle sporene etter andre hunder.

Emre på toppen av Storheia, med utsikt mot vest.

Storheia ligger som sagt på 504 m.o.h., altså nesten 200 høydemeter opp fra hytta. Det er ikke så mye, selv om det ‘bare’ er en drøy kilometer mellom dem. Toppen av Storheia er avrundet og ganske flat, og jeg tok meg en tur rundt selve tårnet for å se utsikta til absolutt alle kanter – for det er den verdt!

Selve formasjonen på Storheia er et rundsva med plukksida mot vest. Der henger det en ganske stor skavl, og jeg voktet meg vel for at vi skulle komme for langt ut mot kanten av den. I stedet beundret vi de taggete toppene lenger vest på øya fra litt avstand og uten å se foten av fjellene. Kanskje blir noen av dem besteget til sommeren, vi får se. Tanken var i alle fall fristende denne vakre påsketorsdagen.

Akebakke med Lofotveggen som bakteppe

Etter å ha vært på toppen, var det tid for retur mot Ørnheihytta. 12-åringen ville helst ake mest mulig. Han hørte heldigvis etter når jeg advarte ham mot skråninger som var for farlig bratte til å ha kontroll, og han fikk akt ganske godt noen steder.

Men det morsomste, sa han i ettertid, var da vi kobla akebrettet hans til hundens trekksele sånn at han i praksis fikk prøve seg på litt enkel ‘hundekjøring’. Det var stas! Jeg beholdt kontrollen over hunden gjennom å også ha ham festa til meg, men det var tydelig at både hunden og gutten storkoste seg med trekksituasjonen – og gjerne skulle hatt mer fart!

Stolt 12-åring låner huskyen det siste stykket ned mot hytta.

12-åringen var ikke vant med hunder, men han likte den jeg hadde med. Jeg kunne ikke dy meg for å spørre om han ville prøve å la hunden trekke ham de siste hundremetrene ned til hytta, noe han gledesstrålende takket ja til. Med magebeltet godt festet var det ikke noen mulighet for at han skulle miste hunden på noe vis. Jeg overtok akebrettet og sa at han fikk gå eller løpe mot hytta akkurat som han ville, og at han og hunden gjerne kunne dra i forveien om de ville.

Jeg hadde ikke før uttalt det før han ga seg til å jogge litt – og hunden likte tempoet. Med fullmånen over heia og vakre lofotfjell i bakgrunnen klart jeg ikke å dy meg. Jeg måtte stoppe opp og ta bilder opptil flere ganger. Du skjønner kanskje hvorfor.

Til toppen av Ørnheia

Man kan ikke være på Ørnheihytta uten å også ta turen opp på selve Ørnheia. Turen er ikke lang, og dermed var den på mange måter perfekt å ta som en hundeluftetur på en dag med heller labert vær.

På vei opp bakken til toppen av heia

Snøen smelta mye og fort mens vi var på hytta, og de bare flekkene og rabbene ble stadig flere og større nærmest time for time. Jeg og hunden valgte den enkleste veien til Ørnheia; rett opp lia. Litt snø først, med høvelig fast dekke der det var skutersåle, og deretter over utallige barmarksflekker til glede for både mine bein og hundens snute. Det var mye å snuse på underveis, og vi hadde ingen hast i det hele tatt.

Ingen tvil om hvor man er

Ørnheihytta ligger på 317 m.o.h. og det er 70 meter opp til toppen av heia. Før i tida lå det ei gjestebok i postkassen her; i dag finner man bare et laminert ark med oppslag om ‘telltur’ og en kode man kan bruke for å registrere det digitalt. Passende nok var det et par havørner som kom seilende over Ørnheia da vi begynte å gå fra hytta, og vi kunne følge dem med øynene et godt stykke innover øya. Dagen før hadde gjestene på hytta sett hele sju ørner på en gang mens jeg var inne og jobba. Det er en grunn til at heia og hytta har fått navnet sitt! Og jeg har forlengst bestemt meg for at det blir minst én tur opp hit til sommeren sammen med den firbeinte, gjerne på sen kvelds- eller nattestid. Jeg gleder meg allerede.

Emre med utsikt mot Raftsundet

Langfredag var været stort sett grått og vått. Vi var heldige og hadde endel oppholdsvær på denne turen, men utsikta var likevel ikke i nærheten av hva den hadde vært dagen og kvelden før.

Mot øst kan man vanligvis se halve Lofotveggen herfra, fra de sørlige delene av Hinnøya til Austvågøya, Gimsøyhoven og Vestvågøya frem til Eggum, som ligger på yttersida og har en svært karakteristisk fjellformasjon. Denne dagen var det såvidt man kunne skimte noen fjell på andre sida av fjorden, og den nordlige munningen til Raftsundet ser du bare hvis du faktisk vet at den er der. Man kan si mye om været denne påska, men kjedelig var det i alle fall ikke.

Bunny was here!

Det var rikelig med spor etter dyreliv, og mye å se på mens vi tok en runde. Vi så ørn svevende over oss, elg lenger ned i Lekangmarka, og jeg tror vi så ei rype eller to i kanten av noen barrabber lenger ned. I tillegg var der ekskrementer fra elg, fjorårets sauer, rype, ørn – og harens karakteristiske kuler, som du ser på bildet over her.

Den firbeinte hadde noen utfall som fikk meg til å mistenke at det var mus eller lemen som vaket rett under overflata og i kanten av isen og snøen som smelta – men jeg så dem ikke, og han fanga dem ikke, så det kan ha vært noe annet. Sikkert er det i alle fall at det er et yrende liv her på sommeren, når heiloen og alle de andre er tilbake. Du skal ikke se bort fra at det blir en liten drikkepause her en gang utpå sommeren når vi er tilbake. Man må jo gi seg tid til å få med seg omgivelsene og snuse litt i lyngen!

Bare toppen av tårnet på Storheia var synlig

Etter at det hadde vært lavt, tungt og mørkegrått skydekke hele dagen begynte det å letne utpå ettermiddagen og kvelden. Med ett kunne vi skimte hvor sola var, og der var sogar glimt av blå himmel innimellom. Et par kilometer lenger bort og noen høydemeter lenger opp ble toppen av tårnet på Storheia synlig. Vi bevega oss langs kanten av heia og ned mot hytta igjen.

Neste morgen var sola tilbake.

Den velsigna påska

Jeg forandra påskeplaner på kort varsel for å dra til mine hjemtrakter. Det har jeg ikke angret et sekund på.  Nye opplevelser,  gamle kjente og gode stunder. Man kan ikke ønske seg mer.

Skutertur i glitrende vær

Hunden og jeg fikk skuterskyss opp til den lokale Røde Kors-hytta. Det var stas – og en ny opplevelse for ham.  Verken ruta eller hytta var nye for meg, men det var et kjærkomment gjensyn. Og det var godt å komme frem uten å være utmattet av å ta seg til fots på halvråtten snø, det innrømmer jeg glatt.

Ørnheihytta en ettermiddag i påska

I påska bidro jeg, sammen med andre, noen dager til å holde Ørnheihytta åpen for gjester. Ørnheihytta er mer enn 100 år gammel og er et kjærkomment turmål for folk som kommer fra nesten alle kanter av øya. Den er svært strategisk plassert i forhold til stier og ferdselsveier i området, og fra hytta er det bare en kilometers avstand og hundre høydemeter opp til Storheia, hvor et stort TV- og kommunikasjonstårn sender sine signaler land og strand rundt.  Storheia er ikke den høyeste toppen på øya. Men utsikta? Formiddabel.

Utsikt mot sør, med den nordlige delen av Lofotveggen godt synlig.

Etter å ha fraktet meg og hunden opp til hytta, dro skuteren ned igjen med et par andre gjester. Jeg må innrømme at utsikta sørover, hvor starten på turen deres gikk, er så flott at jeg gjerne kunne sittet i timesvis og sett utover. Husbykollen til venstre i bildet er 513 m.o.h., ni fattige meter høyere enn Storheia. Jeg har en aldri så liten plan om  å komme meg opp dit til sommeren en gang, hvis jeg får kabalen min til å gå opp. Det er mange år siden sist, og jeg har lyst på en ny tur – denne gangen med hund, på barmarksføre. Jeg tror det skal gå bra.

Bak Husbykollen, på den andre sida av fjorden, ser du starten på Lofotveggen. Austvågøya, Gimsøyhoven og deler av yttersida på Vestvågøya. Fra Storheia ser man helt til Eggum i Lofoten, som er lett gjenkjennelig med sin steile bergkant.

Kveldsstemning i øst

Månen var nesten full den kvelden vi kom opp, og den steg langsomt opp i øst og hang seg etterhvert over fjellene i Raftsundet og de nordlige delene av Austvågøya. Det var så himmelstormende vakkert at jeg formelig ble taus. Det å få være på hytta her, få sovne og våkne til ei utsikt som dette, er noe jeg har tenkt på og drømt om siden jeg var barn. Nå har jeg gjort det. Og jeg gjør det gjerne igjen.

Ei blågrå juleuke

Været gjennom den uka jeg var nordaførr kan bare beskrives med ett ord: Ustabilt. Det var plussgrader og minusgrader, vinterføre og hålke og bart, solskinn og månelys og overskya, oppholdsvær og nedbør. Det forandra seg flere ganger i døgnet, og på de dagene det var overskya vær – de fleste dagene, altså – var det akkurat som om det aldri ble helt lyst. Det ble skjømt og ‘nesten dagslys’, og så gikk det over igjen.

Nu har vi den hardaste tida, vi slit med å kare oss frem… skrev og sang Trygve Hoff i ‘Nordnorsk julesalme’. Han hadde og har helt rett. Men det går mot lysere dager. Heldigvis.

På vei mot Hadselbrua, med starten av Lofotveggen på andre sida av fjorden.

Bildet over er tatt nesten midt på dagen, omtrent i tolvtida, på den mørkeste dagen i året. Det var bare et halvt døgn til sola skulle snu, og jeg kjente at akkurat dét var helt greit. På klarværsdager gjør lyset uendelig godt. På overskya dager er det viktigere å vite at det blir lysere snart, at dagene blir lengre. Bare på den relativt korte avstanden fra Bodø til Vesterålen – en tur som tar en halvtime i fly – blir dagene merkbart kortere og mørkere, ikke minst når det er overskya. Det merka jeg godt.

Midt i bildet, på en stor stein til venstre for naustet, sitter ei _diger_ ørn. Og bakom skimtes Lofoten.

Når jeg er hjemme, må jeg alltid en tur rundt øya. Og øya skuffer aldri. Denne gangen var det mye ørn å se; hele sju ørner talte vi i løpet av den timen turen tar. På bildet over ser du hvordan ørna typisk ser ut når man oppdager den; sittende på en stein i fjæra, speidende etter mat. Alle ørnene vi så på denne turen, satt slik – noen steder var de to sammen, andre steder var det bare ei. Ørna på bildet over var diger, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt med meg et ‘ordentlig’ kamera og kunne zoome inn på den.

Streetart på torget på Melbu

På vei gjennom Melbu oppdaga jeg plutselig en hel vegg som var dekket av et digert streetart-bilde. «Her må vi stoppe!» sa jeg til sjåføren, og hun stoppa på et egnet sted. Da jeg gikk ut for å knipse, fant jeg et motiv til like i nærheta. Det er sistnevnte du ser på bildet her; et motiv som finnes på en vegg rett ved torget på Melbu. Fjellene på bildet minner mistenkelig om fjellet Strøna, som finnes på den andre sida av fjorden sett fra Melbu. Strøna ligger helt nord på Aust-Vågøya.

Det var mye fint å se i blått og grått, altså, selv når været ikke var det beste. Nå gleder jeg meg bare til neste gang jeg skal dit. Det blir neppe før vinteren er over, men jeg har allerede planene klare.30