Det ble påskeferie

Det ble påskeferie. Faktisk ble det så påske og så ferie at det føltes som om jeg hadde hatt en evighet fri da jeg kom tilbake på jobb for ei uke siden. Påskelabyrinten, appelsiner, vær av ymse slag, kortspill og terninger, god mat og sene kvelder… Vi hadde det meste. Sju mennesker og to hunder på ei hytte som normalt rommer to til fire gikk bare godt. Heldigvis. Dessuten fikk jeg en liten og uplanlagt bonustur ‘hjem’ dit jeg kommer fra, til vakre Vesterålen (‘Besterålen’) og Hadseløya. Man kan ikke ønske seg mer.

Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.
Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.

Noen dro på topptur til Strandstinden på 1076 m.o.h. Andre – vi – dro på pikinik og kultur-tur i fjæra, ca 20 cm.o.h. eller deromkring. I Lødingen Vestbygd er det flust av steder hvor man kan kose seg i eller nær fjæra, og vi valgte et av dem. Vi fant oss et nydelig sted i fjæra, i ly for vinden og med strålende utsikt. Medbrakt mat, spontan underholdning av ymse slag og gjennomgående godt humør gjorde sitt til at det var en helt fantastisk dag ute. Da vi kom hjem, hadde toppturkarene nådd målet sitt, og var så glade at minst én av dem felte en tåre.

Øye i stein – Anish Kapoor

Det er åtte år siden sist jeg var her, og det var godt å være tilbake. I Lødingen Vestbygd, nærmere bestemt på Hustad, finner man kunstverket ‘Øye i stein’. Det er laget av Anish Kapoor og er en del av Skulpturlandskap Nordland, som ble til på 1990-tallet. Skulpturen står helt i vannkanten, og ved flo sjø kan man ikke komme tørrskodd helt frem. Vi var heldige og kom mens det fortsatt var litt fjære.

Navy og Emre

Det er sjelden vanskelig å motivere seg til tur når man har turkamerat/er som dette! Alaskahuskyene Navy og Emre storkoste seg med store deler av flokken sin på tur, og det vanket både hundemat og ymse annet godt på dem. Mange mennesker tror at huskyer krever uendelige mengder med trim. Det er ikke nødvendigvis sånn. Ja, man må naturligvis endel ut på tur. Men vel så viktig er det å gi hundene tid til å ta inn inntrykk også gjennom sansene; å la dem få mye mental stimulans. Disse to fikk så det rakk da vi var på tur denne dagen, ikke minst fordi vi befant oss i landbrukstrakter og fordi det gikk tamrein på beite på jordene flere steder.

Mamma sine snøklokker

Det var forholdsvis kjølig i påska, og det var mye kaldt. Til og fra hytta kunne jeg gå på skaren uten å tråkke nevneverdig gjennom. Men da vi kom hjem til Blåbærveien, var det likefullt også tegn som fortalte tydelig at våren er på vei, temperaturen til tross. Disse snøklokkene, for eksempel, står i le av sørveggen på garasjen vår. Er det rart jeg ble glad?

Taen, med utsikt mot Aust-Vågøy/Lofoten

Da vi kom hjem til Vesterålen, var det bare meg og opphavet igjen. Fordelen med å være ‘den hjemkomne datter’ er at man langt på vei får lov til å påvirke dagens agenda, ikke minst når opphavet har blitt pensjonister og har all verdens tid til å dra hit og dit på impuls. Turen gikk ikke langt, bare rundt øya. Men vi stoppet halvveis, da vi var kommet til Taen. Taen er ei strand og et friluftsområde på sørsida av Hadseløya, og vi var langt fra de eneste som tok turen din den dagen. Tross kjølig og litt grått (tørt!) vær gjennomførte vi planen om utemiddag, og sjelden har vel pappas hjemmelagede fiskekaker smakt så godt som da de ble inntatt her etter å ha blitt varma på primus og lagt på hjemmebakt brød.

Et lite stykke norsk industrihistorie

Hvis du ser godt etter på lua til pappa, ser du konturene av et lite avsnitt fra norsk industrihistorie. Pappa er pensjonert nå, men på tampen av et langt liv i oljebransjen fikk han med seg noe ganske spesielt. Han var nemlig en av dem som jobbet med prøveboring på Shtokman-feltet i Barentshavet, verdens største gassfelt til havs. Det ligger i russisk farvann, litt vest for Novaja Semlja. Shtokman skulle bli et eventyr, men høye investeringskostander og ymse andre årsaker har gjort sitt til at prosjektet og området foreløpig later til å ligge i bero.

Nå som våren kommer og været er varmere, er turplanene langt flere enn de har vært de siste månedene. Primusen har blitt tatt i bruk ukentlig i det siste, og kalenderen forteller om flere utflukter og små reiser som står på plakaten. Det er bare å glede seg.

Tradisjonen tro

I mange, mange år har min mor hatt en ordentlig julegavesekk. Det er en striesekk som er påsydd diverse julemotiver, og gjennom året samler hun julegaver oppi den etterhvert som de blir ferdige. Når julaften kommer, trekkes sekken fra soverommet inn til stua, og alle gavene fordeles under juletreet. Så også i år.

Hvert eneste år jeg har vært her i jula etter at jeg flyttet hjemmefra, har jeg sagt: «Du mamma, æ ønska mæ en sånn julegavesekk i striestoff!» Hvert år har hun svart at hun skal se hva hun får til (hun er flink til å lage sånt). Hvert år har det blitt avglemt, og hvert år gjentar prosessen og samtalen seg, ad infinitum.

Frem til i år. Tradisjonen tro sa jeg på julaften at jeg ønsket meg sånn striesekk til julegaver, om hun hadde glemt det. Ja, sa hun, men hun skulle forsøke å huske det til neste år. En time senere ropte hun på meg fra gangen; jeg reiste meg i stua og gikk til henne. Der sto hun i stigetrappa som fører opp på kvisten – og hun sto med et klenodium i hendene.

Oldemors julegavesekk
Oldemors julegavesekk

Denne julegavesekken er det min oldemor som har laget. Den er over 100 år gammel, og var blant de tingene mamma arvet/overtok da moren hennes døde. Den har ligget på kvisten hos oss omtrent siden da, på slutten av 1990-tallet. Nå har de rydda der oppe, og sekken har kommet frem igjen.

Nå er den MIN! Jeg har lovet å behandle den med andakt, så klart, og det skal jeg holde.

Min oldemor døde av kreft i 1928. Hun bodde i Narvik, og min mormor var bare 12 år da mora hennes døde. Denne sekken fortsatte å være i bruk lenge etter den tid, før den forsvant i glemselen et  sted langs veien. Men ikke nå lenger. Nå er den min, og nå skal den brukes hvert eneste år i overskuelig fremtid. Jeg er allerede i gang med å planlegge de første gavene som skal være oppi her, selv om det er 360-og-noen dager igjen til (neste) jul. Noe sier meg at jeg kommer til å kose meg enda mer med julegaveforberedelser i året som kommer enn det jeg har gjort før.

Juleferie og fryd

Vanligvis er det noen ting som er obligatoriske når jeg er hjemme. Enkelte besøk, enkelte turer, enkelte utsikter. Denne gangen måtte jeg fravike normalen, ettersom det viste seg at jeg hadde pådratt meg en aldri så liten lungebetennelse i jula. Like fullt: Det ble julestemning i rikt monn. Heldigvis.

Luftetur med utsikt mot Hadselbrua
Luftetur med utsikt mot Hadselbrua

Før jeg innså nederlaget og karret meg til legen for å få diagnose og medisiner, kom jeg meg ut på en lang luftetur med den firbeinte. Brua i bakgrunnen sto ferdig i 1979, og den har alltid betydd noe spesielt for oss. Ikke bare fordi den gjorde øya mi landfast, men også fordi pappa har vært med på å bygge den. En gang ramlet han i havet mens de holdt på å bygge – det gikk heldigvis bra den gangen. I andre enden av brua ser du Langøya, og på andre sida av fjorden ligger Hinnøya. To av de tre største øyene i Norge altså, på et brett.

IMG_0462
Hør englesang så nær…

Det er jo litt motsetning mellom engler og nisser i jula, det er ikke til å komme fra. Englene har sin rot i det opprinnelige julebudskapet, nissene har blitt ’tilbehør’ etterhvert. Hjemme hos opphavet mitt løser vi dette prinsipielle dilemmaet med å dele opp de to fraksjonene. Oppå hjørneskapet etter besteforeldrene mine har vi samlet de langt fleste englene som er i hus i jula. Vi vet ikke lenger hvor alle kommer fra, men opphavet til noen av dem er kjent. I valnøtta helt foran ligger et lite Jesusbarn, hele skapet og vinduskarmene rundt er fyllt opp av engler. Og det kommer stadig nye til. Nissene? De har ei anna hylle et annet sted i stua.

IMG_0465
Nystrekka læsta

Takket være lungebetennelsen var jeg mer innesittende en utegående denne jula. Synd, siden været var så bra, men det er nå engang sånn det ble. Til gjengjeld fikk strikkepinnene bein å gå på. Tre luer og tre par raggsokker (‘læsta’ på dialekt, eller ‘lester’) ble fasiten. Disse strikket jeg til broren min, som selv hadde valgt fargene. Han kom hjem til jul og ønsket seg nye lester ettersom alle han hadde var hullete. Fasiten hans etter ei ukes juleferie var hele FIRE nye par – et par fra meg, og tre par i julegaver forøvrig. Jeg tror han var fornøyd.

 

Hjem tell jul

Bybuss, langdistansebuss, ferge, mer buss og en biltur – så er jeg hjemme. Jeg og den firbeinte, som reiser sammen med meg uten å klage. Der borte, forbi brua og opp i bebyggelsen, på kanten av marka. Der venter det røde huset som i store deler av livet har vært ‘hjem’.

Nesten hjemme
Nesten hjemme

Når man har kommet midt på dagen, er sola på vei ned. Hjemturen blir et tydelig bevis på det vi vet, vi som bor her oppe. Mørketida handler ikke bare om sola og sollys. Det handler om skyene. Er det overskyet, er det mye mørkere enn hvis himmelen er klar og synlig. Lyset mellom og under skyene er fantastisk når man får åpninger som denne på himmelen. Bort, over brua og opp i bebyggelsen, til grensen mellom boligstrøk og marka, så er vi der. Jeg er hjemme til jul.

Håndspunnet, håndfarget garn blir til lue.
Håndspunnet, håndfarget garn blir til lue.

Influensaen tok meg de siste dagene før jul, så formen er ikke på topp. Da er det godt å kunne gjøre noe som føles nyttig, selv når man sitter i ro. Noen ganger leser jeg, denne gangen strikker jeg. Fasiten så langt viser fire luer og et par sokker, og det blir sikkert mer før jula er slutt. Alt kan bli til bursdags- eller julegaver neste år, for årets gaver er forlengst i boks. Når medbrakt garn og mammas restegarn er strikket opp, er det på tide å dra innom en butikk for å sikre seg mer. Lester (raggsokker) og votter står høyt på lista.

Utsikt mot øst på det lyseste punktet av årets mørkeste dag.
Utsikt mot øst på det lyseste punktet av årets mørkeste dag.

Julenissen kom tidlig i år. Allerede første dag hjemme, får jeg en pakke – og den får jeg åpne. Det viser seg å være piggsko, røde Icebug-sko som passer meg perfekt. Da forstår jeg hastverket; ute er det nemlig et tynt snølag over hardpakket snø og hålke. Det er glatt, for å si det mildt. Men med piggsko på beina, diverse medikamenter innabords og en gedigen dunjakke ytterst går jeg en lang og velkjent tur med den firbeinte mens dagen er på det lyseste.

Hjem til jul. Det er noe eget med å komme hjem til jul.

Påskeglimt

Endelig på truger!
Endelig på truger!

På vinteren kan man ikke gå til fots til hytta. Man må gå på ski, vanligvis. Men jeg hadde nok å drasse på og orka ikke frakte med meg ski. Pluss at det var mildvær og regn, sånn at snøen forsvant fort. Løsninga var klar: Truger. Jeg har hatt trugene et par år, men sjelden hatt mulighet til å bruke dem – dessverre. Nå i påska har imidlertid forholdene vært svært gode for trugeturer, og de har blitt brukt både til ‘hyttetransport’ og til lufteturer med den firbeinte. Mine heter Tubbs Explore, og de er fantastisk gode å gå på. Jeg liker også at de er såpass smale at man ikke må ha beina langt fra hverandre, men kan gå tilnærmet normalt.

Dekksmatrosen følger med på ungdommer som leker på dekk.
Dekksmatrosen følger med på ungdommer som leker på dekk.

På ferga er det ikke lov til å ta med hunder inn. Jeg følte ikke helt for å sette ham i et av burene under dekk heller – så vi gikk ut på dekk, begge to, og satt der under hele overfarta. Det gikk aldeles strålende i vind og regn, på samme måte som det tidligere har gjort det i sol og strålende vær. Et stort gjeng ungdommer var med båten, og de både lekte titanic og tok selfies av diverse slag på dekk. Så den firbeinte dekksmatrosen syns det var best å holde et øye med dem. For sikkerhets skyld.

IMAG3441
Home, sweet home. Og Møysalen bader i kveldssol.

Det er ikke mange timer av døgnet som er mørke nå. Det lysner i nordøst i firetida på morgenen, og en time senere har vi nesten dagslys. På kveldstid er det mulig å følge lyset nesten frem til midnatt, selv om det blir skjømt før den tid. Bildet over er tatt relativt sent på kvelden, men fortsatt er det kveldssol på toppen av Møysalen.

Det gjør meg ingenting at påska ikke er lenger enn halvveis.

8450 Furuset

Jeg har lest Furuset av Linn Strømsborg. Jeg har sittet i stua hos mamma og pappa, ligget på magen på gjestesenga på mitt gamle pikerom, vært oppe alene utover natta for å lese og nyte og til sist bli ferdig med Furuset. Furuset, som er bydel i Oslo, som er en boktittel, som er ‘et lite sted i utkanten av et kjempestort’, som er helt spesifikt og lokalt og samtidig, i Linn Strømsborgs versjon, noe som er så allmenngyldig at man bare vet hvordan det er. Somehow.

Furuset (av Linn Strømsborg)
Furuset (av Linn Strømsborg)

Boka handler om Eva, og folkene rundt henne. Eva kommer fra Furuset, har bodd i kollektiv på Bislett i studietida og flytter så hjem på pikerommet for en tid mens hun nærmest venter på å finne ut hva hun vil gjøre her i livet. Ventetida fylles med gamle venner, gamle steder, jobb i den lokale filmsjappa og … med venting. Vente på noe hun ikke helt vet hva er, men som hun kjenner igjen når det dukker opp. Det er den ytre historien i boka.

Den indre historien i boka handler om Eva, 24 år, fra Furuset. Men den er så godt gjort, og samtidig så gjenkjennelig, at den kan handle om hvem som helst. Inkludert meg. Jeg og mitt liv er milevis forskjellig fra Eva, like fullt fyltes jeg av en overveldende følelse av å kjenne meg igjen mens jeg leste. Kanskje fordi jeg rent geografisk befinner meg på gamle trakter, i likhet med Eva. Kanskje fordi jeg kjenner igjen følelsen av å reevaluere hvem man er og hva man vil, hva som ligger bak og hvor man skal ta neste skritt. Og så videre.

Det skjer ting med folkene rundt Eva. Noen blir sammen, noen gjør det slutt, noen sklir ut på skråplanet og noen er som de alltid har vært. Tilsynelatende, i alle fall. Tilsynelatende påvirkes ikke Eva av hendelsene til de andre, hun bare registrerer dem nøkternt og nærmest apatisk. Samtidig ser man etter hvert at de blir som små minikatalysatorer for endringer som langsomt kommer i hennes eget liv, og i hennes hode og hjerte. Små detaljer som virker tilfeldige, viser seg å være vidtrekkende og fortelle langt mer enn det jeg umiddelbart fanget opp. Innimellom valgte jeg rett og slett å stoppe opp i lesinga og fordøye litt, før jeg leste videre. Sånn er det med god litteratur.

Boka ‘Furuset’ er nært knyttet til Kent og musikken til bandet. For meg er soundtracket for den samme historien – min historie – et helt annet. Men det er på en måte ikke viktig. Alle har sitt ‘Kent’, sitt ‘Furuset’, og historien Strømsborg forteller, er likevel den samme. Same, same, but different. Når jeg tenker etter, ser jeg at mye av det som fenger meg med ‘Furuset’ (og med debutboka ‘Roskilde’, som jeg leste på nytt igjen like før ‘Furuset’) er de samme kvalitetene som jeg liker i Lars Saabye Christensen sine bøker. Noe spesifikt og geografisk stedsbundet som likevel er universelt og strekker seg langt utenfor sin egen virkelighet, på et vis.

Det er urettferdig og nesten slemt å sammenligne en ung forfatter med en merittert, aldrende forfatter. Jeg gjør det likevel, fordi jeg ser mange paralleller. Saabye har levd og skrevet så lenge at han etter hvert har bygd opp et univers av karakterer som ikke virker å ha så mange direkte paralleller til hans eget liv, snarere bare fragmenter. Hos Strømsborg er det lett å anta (jeg aner ikke om det stemmer!) at bokens hovedperson har mange paralleller til hennes eget liv, selv om det ikke er noen selvbiografi. Men gi henne tid, og tillit, til å utvikle forfatterskapet og historiefortellingene sine ut over det hun har vist til nå. Jeg er sikker på at hun har det i seg, at det bor der inne i brystkassen et sted, og at hun bare trenger tid og litt lokking for at det skal komme ut. Jeg gleder meg allerede til å lese.

Så kan man jo bare håpe at den neste boka heter København og handler om noe av det som finnes i bisetningene i Roskilde og Furuset.

(Forresten; hun har også gitt ut ei lita bok som heter Øya. Den har jeg ikke lest. Enda. Du kan jo gjette om den står på lista mi.)

Bære hurtigruta går

Vi har seilt forbi Landegode og er ute på Vestfjorden
Vi har seilt forbi Landegode og er ute på Vestfjorden

Bære hurtigruta går. Det er ei strofe fra en sang. Men det er også ei strofe som lever i meg. Bare hurtigruta går så jeg kan komme meg hjem, så er det meste annet underordnet. Helt siden jeg flytta til Oslo for mange år siden, har jeg vært glad i å ta hurtigruta når jeg skal hjem en tur. Det er noe med roen, det langsomme tempoet, mangelen på stress. Det tar den tida det tar, og man kommer seg ikke raskere frem om man stresser. Hurtigruta er god medisin.

Nordlyset strekker seg over himmelen

Jeg veksler mellom å være på lugaren og ute. Inne på lugaren koser jeg med to glade hunder. Ute strekker ei stripe nordlys seg over himmelen, fra sørvest mot nordøst, i en myk bue som slynger seg og tidvis viser en rand av lilla og hvitt nederst. Vinterturistene har kledd seg godt i varme klær mang en nordmann kan minsunne dem, og de klikker ivrig. Etter ei stund går jeg inn igjen.

Jeg tror kanskje hurtigruta trenger et norskkurs.

Ombord på MS Nordkapp er det Karl Erik Harr som har stått for utsmykningene. De skal få sin egen post senere. Jeg ble nemlig også … noe oppmerksom (!) på dette skiltet utenfor panoramasalongen på dekk 7. Jeg ser minst fem skrivefeil her – og det er bare i den norske versjonen… Jeg lurer på hvor lenge skiltet får henge slik før det blir oppdatert og korrigert.

Svolvær by night
Svolvær by night

I Svolvær gjør vi et stopp på nesten en time. Det er fullmåne, et snev av nordlys og iskaldt i været. Jeg går en tur i byen, gjennom snødekte gater, langs ei småglatt havnepromenade og myser på utesteder, gallerier og butikker. Går til brua som fører over til hotellanlegget som har si egen øy. For jeg vet at derfra får man fine bilder. Langt ute, nesten ytterst mot moloen, stikker opplyste fiskehjeller sine trekanta former mot himmelen. På motsatt side henger en stigende måne.

Hadselbrua
Vi har lagt Hadselbrua bak oss

Jeg eksperimenterer med kameraet mitt. Derfor blir bildene av Hadselbrua finest helt mot slutten, når vi egentlig har lagt brua bak oss og er på vei videre, mot hurtigrutas fødested: Stokmarknes. I 1893 starta Richard With opp Vesteraalske Dampskibsselskap. 119 år senere kan jeg fortsatt glede meg over fruktene av hans arbeid. Sakte glir vi mellom Børøya og Langøya, med kurs rett mot vest, før vi bøyer av og er fremme.

Hadselåsen
Morgenlys bak Hadselåsen. Møysalen helt til venstre.

Dette er lyset som møter oss neste morgen, sånn når det egentlig er i ferd med å bli formiddag. Bak  Hadselåsen smyger årets mørkeste dag seg frem – en dag som er full av farger i rike nyanser. Følelsen av langsom fred er fortsatt med meg, hurtigruta sitter i kroppen. Lenge, lenge etter at man har reist med den. Heldigvis.