Bære hurtigruta går

Vi har seilt forbi Landegode og er ute på Vestfjorden

Vi har seilt forbi Landegode og er ute på Vestfjorden

Bære hurtigruta går. Det er ei strofe fra en sang. Men det er også ei strofe som lever i meg. Bare hurtigruta går så jeg kan komme meg hjem, så er det meste annet underordnet. Helt siden jeg flytta til Oslo for mange år siden, har jeg vært glad i å ta hurtigruta når jeg skal hjem en tur. Det er noe med roen, det langsomme tempoet, mangelen på stress. Det tar den tida det tar, og man kommer seg ikke raskere frem om man stresser. Hurtigruta er god medisin.

Nordlyset strekker seg over himmelen

Jeg veksler mellom å være på lugaren og ute. Inne på lugaren koser jeg med to glade hunder. Ute strekker ei stripe nordlys seg over himmelen, fra sørvest mot nordøst, i en myk bue som slynger seg og tidvis viser en rand av lilla og hvitt nederst. Vinterturistene har kledd seg godt i varme klær mang en nordmann kan minsunne dem, og de klikker ivrig. Etter ei stund går jeg inn igjen.

Jeg tror kanskje hurtigruta trenger et norskkurs.

Ombord på MS Nordkapp er det Karl Erik Harr som har stått for utsmykningene. De skal få sin egen post senere. Jeg ble nemlig også … noe oppmerksom (!) på dette skiltet utenfor panoramasalongen på dekk 7. Jeg ser minst fem skrivefeil her – og det er bare i den norske versjonen… Jeg lurer på hvor lenge skiltet får henge slik før det blir oppdatert og korrigert.

Svolvær by night

Svolvær by night

I Svolvær gjør vi et stopp på nesten en time. Det er fullmåne, et snev av nordlys og iskaldt i været. Jeg går en tur i byen, gjennom snødekte gater, langs ei småglatt havnepromenade og myser på utesteder, gallerier og butikker. Går til brua som fører over til hotellanlegget som har si egen øy. For jeg vet at derfra får man fine bilder. Langt ute, nesten ytterst mot moloen, stikker opplyste fiskehjeller sine trekanta former mot himmelen. På motsatt side henger en stigende måne.

Hadselbrua

Vi har lagt Hadselbrua bak oss

Jeg eksperimenterer med kameraet mitt. Derfor blir bildene av Hadselbrua finest helt mot slutten, når vi egentlig har lagt brua bak oss og er på vei videre, mot hurtigrutas fødested: Stokmarknes. I 1893 starta Richard With opp Vesteraalske Dampskibsselskap. 119 år senere kan jeg fortsatt glede meg over fruktene av hans arbeid. Sakte glir vi mellom Børøya og Langøya, med kurs rett mot vest, før vi bøyer av og er fremme.

Hadselåsen

Morgenlys bak Hadselåsen. Møysalen helt til venstre.

Dette er lyset som møter oss neste morgen, sånn når det egentlig er i ferd med å bli formiddag. Bak  Hadselåsen smyger årets mørkeste dag seg frem – en dag som er full av farger i rike nyanser. Følelsen av langsom fred er fortsatt med meg, hurtigruta sitter i kroppen. Lenge, lenge etter at man har reist med den. Heldigvis.

Når maten er spist og gavene åpnet

Englekoret i høytidelig sang

Englekoret i høytidelig sang

Både englene og vi andre har sunget julesanger. Sunget på konsert, sunget i bilen, sunget foran TV’en, sunget på et bestemt tidspunkt en bestemt dag slik den gamle familietradisjonen foreskriver. Vi har sunget julesanger på tre-fire språk og spilt flere cd’er enn jeg orker telle etter. Ikke noe spotify her i gården, ikke i jula. Oppå hjørneskapet i stua har vi englesamlinga – engler i alle mulige størrelser, materialer og varianter er samlet her og ser fine ut sammen. Til venstre har vi de som synger, til høyre står bandet, og innimellom, rundt og bak står alle de andre som bare er engler uten å gjøre noe spesielt. Fylle-englene har visst havna på hytta, så det er et sobert selskap som har troppa opp på skapet i år.

Utsnitt fra nisseklubben

Utsnitt fra nisseklubben

På hylla ved veggseksjonen har vi samlet nissene. Dorullnisser som er 30 år gamle, dyre nisser, billige hjemmelagde nisser, muntre nisser, alvorlige nisser, sangnisser og en nisse som sitter på utedo er samlet og later til å nyte hverandres selskap – slik vi gjør, vi som er samlet for å feire jul sammen. Den ene nissen er ikke sammen med de andre. Han pynter rommet mitt og skal være med meg hjem om noen dager, for han er egentlig min. Jeg fikk ham til jul fra en klassekamerat en gang midt på 1980-tallet. Han spiser grøt.

100 år gammel, men like fin.

100 år gammel, men like fin.

Jeg liker blandinga av gammelt og nytt i jula. Gamle tradisjoner og nye, gamle gjenstander og nye gaver. Jula har både det bestandige og det omskiftelige i seg. Denne kula pynter juletreet og er en av de bestandige tingene. Kula kommer fra min mormor, som hadde den fra sitt barndomshjem. Kula er med andre ord rundt 100 år gammel. Engelen inni er original. I dag oppdaga vi at sølvausa som vi hadde oppi fruktsalaten til dessert, var nøyaktig 100 år gammel. «24.12.12.» sto det på den, og det siste 12-tallet refererer til 1912, fire år før bestemor ble født. Hun har nok arvet den fra sitt barndomshjem. Jeg håper den blir min en dag.

Og at alt det gode jeg har fått med meg i jula gjennom tidene, fortsatt kan deles og gis videre til andre, enten de er familie eller ikke. Årets utgave lover i alle fall godt.

Og langsomt senker hvilepulsen seg

Stokmarknes

Home, sweet home – sett fra WF881 litt før klokka 06:00.

Det går i ett, fra det ene til det andre til det tredje. Alt er selvvalgt og frivillig, og det meste er lystbetont. Plutselig er det onsdag, det er 16. mai og jeg har etter to timers søvn stått opp igjen for å fly hjem til der jeg kommer fra. Pelsdotten er med og koser seg stort over å være på ekspedisjon. Vi tilbringer lang tid på lunsjtur ved havet, jeg møter kjentfolk og slår av en prat. Skuldrene senker seg, det er ingenting jeg MÅ gjøre, alt jeg skal følge opp kan vente til over helga. Hvilepulsen inntar legemet, sola inntar himmelen og landskapet, lørdag inntar gjestene stedet. Det kan hende det blir litt stille her noen dager til. Eller kanskje ikke. Vi får se.

Kjære Elisabeth – 21.09.1998

Det siste kortet

Datert to måneder før hun døde

Jeg fikk kortet snaue to måneder før hun døde. Det var i de gode, gamle, analoge dager. Da hun skrev kortet, hadde hun vært enke i 11 måneder. Vi var mange som hadde tenkt at selv om det var trist at han døde, ville hun forhåpentligvis få ei fin tid den stunda hun hadde igjen.

Hun som i mange år hadde vært bundet til hus og hjem på grunn av en mann med store helseproblemer, var med ett fri til å reise og leve et langt mer utadrettet liv enn hun i lang tid hadde hatt muligheten til. Hun elska å reise med hurtigruta og prata med varme og stolthet i stemmen om den gangen hun var med på jomfruturen til gamle MS Nord-Norge, som hennes bror hadde innredet. Hun koste seg da jeg som 16åring bodde hos dem ei uke, slik at hun fikk dra på pensjonistkurs og holde på med masse forskjellig håndarbeid ei uke. Jeg trenger neppe si at hun var sosialt anlagt.

Den dag i dag kan jeg treffe folk som har vært i turnustjeneste på mitt hjemsted for 20 år siden eller mer, og når de nevner lokale folk de kjente, dukker hun alltid opp. «Vi kjente noen som hadde vært der oppe før, og så ble vi bedt til middag som venners venner – og det var så koselig! Det var akkurat som å ha sin egen familie der, selv om vi egentlig var fremmede for hverandre i utgangspunktet!»

Klem fra bestemor

Signaturen ser ensom ut

Men hun blomstret aldri opp etterpå, slik vi hadde håpet. Jeg tror rett og slett vi undervurderte savnet. Vi visste de elsket hverandre, visste at de begge ville gjort alt for den andre. Selv etter nesten femti års ekteskap hadde det ikke vokst frem noen avstand mellom dem. Snarere tvert imot. Men der vi hadde håpet at hun skulle blomstre med å kunne tillate seg ting hun tidligere hadde (elsket men) nedprioritert, ville hun det annerledes. Hun savnet han så mye at det gjorde vondt til tider, og selv ikke lettelsen over at han fikk slippe, var til hjelp.

Du ser det på måten hun har skrevet signaturen sin på kortet. Et år tidligere ville der stått «bestemor og bestefar», nå står det bestemor og et stort punktum. Med plass bak. Det skulle stått ‘bestefar’ der, ikke punktum. Min fine gamle bestemor sørget seg rett og slett ihjel, tror jeg. Da han døde, mistet hun sakte men sikkert livsgnisten. I kortet forteller hun at dr. Hansen sier hjertet er så svakt at det sterkeste hun fikk for migrene, var to paracet. Hun kunne ikke få noe sterkere, for det ville tatt livet av henne. I stedet ble det sorgen som sakte sluknet livet i henne.

Hun sovnet stille inn hjemme hos seg selv, på sofaen, mens hun lå og så på tippekampen en lørdag ettermiddag. Hun likte Beckham, som spilte på ManU den gangen. Trygghetsalarmen rundt halsen, telefonen på bordet rett ved. Det var ikke tegn til at hun hadde forsøkt å bruke noen av dem; hun hadde bare sovna.

Innimellom hender det at jeg savner henne veldig. Jeg tar meg i å lure på hva hun ville sagt eller gjort i en bestemt situasjon; hva ville hun rådet meg til, ville hun ha likt den eller den personen? Jeg tror hun ville ha elsket hunden min, selv om hun egentlig var skeptisk til hunder. Jeg håper jeg blir lik henne når jeg blir gammel.

Dag 21 – Da jeg var lita

Bestefar og jeg

Bestefar og jeg

Da jeg var lita, vokste jeg opp med besteforeldre som bodde bare et minutt eller to i gangavstand fra oss. Jeg holdt meg gjerne til bestefar, min bror var bestemorunge. Det var akkurat 60 år mellom meg og bestefar. Han er et av de fineste menneskene jeg noensinne har kjent. På bildet feirer vi min 1-årsdag. Vi fikk feire 23 av mine bursdager sammen, 22 av hans. Han døde en måned før han ville fylt 83, og han var klar i hodet til det siste. Jeg håper jeg slekter på ham – på mer enn en måte.

Dag 10 – Dette gjør meg glad

Blåbærpai  ftw!

Blåbærpai (og vaniljeis, naturligvis). Sommerkveldsmeny 🙂

Det er mye som gjør meg glad. Blåbærpai er en av de tingene. Jeg har vokst opp i Blåbærveien. Vi trenger knapt gå utenfor tomta der for å plukke blåbær. Når det er sommer, er det titt og ofte blåbærpai til dessert eller kveldsmat. Gjerne det siste.

Vi har gjerne gjester. Mamma sender pappa ut med et litermål etter bær, mens hun selv går i gang med å lage paibunnen. Det tar omtrent like lang tid, begge deler. Så kommer han inn med bæra, hun går fort gjennom for å sjekke at den ikke trenger å renses (han plukker veldig rent, må vite!) og så heller hun bær oppi paibunnen. Kanskje har hun laget to og får bare fylt halvveis på den andre paien. Da stikker han ut noen minutter til, så har vi to paier. Når han kommer inn igjen, er den første ferdig. Paibunn, blodferske blåbær, kanel og sukker strødd over. Kaffe eller te i koppen, eller kanskje rødvin i glasset? Alltid uformell stemning.

Vi sitter på verandaen foran huset og nyter sommerkveldssola som aldri går ned mens vi skravler, løser verdensproblemer og ler sammen. Det er det viktigste. Rundt paien er vi alltid sammen; familiemedlemmer, venner og sommergjester. Gode relasjoner måles ikke i tilbakelagt tid, men i hjertefølelse og intuitiv responstid.

Et handlekraftig barn

Handleliste anno ca. 1979

Det fantes en gang et tappert lite barn. Det lille barnet bodde i det røde huset rett ved skogen og fjellet. Barnet var omsorgsfullt og ville gjerne delta aktivt i husholdningen. Derfor påtok barnet seg aller velvilligst å skrive handleliste til et av de voksne medlemmene i husstanden. En liter melk, to klubber (i.e. ‘kjærlighet på pinne’), en barnetimegodt og dessuten en uspesifisert mengde drops sto på menyen denne dagen. Formodentlig.

Og en dag på et sted i et rødt hus rett ved en liten bjørkeskog var det noen som fant en liten lapp fra Den Gang Da, en lapp som medførte lattermilde gledesutbrudd og en smule vemod hos de tilstedeværende.