Når alt stemmer i Saltstraumen

Kveldsfisking i Saltstraumen er ikke ensomt
Kveldsfisking i Saltstraumen er ikke ensomt

Hun har bodd her i flere år, men har nesten aldri vært i Saltstraumen. Det er en halvtime fra byen, og hun har knapt kjørt gjennom Saltstraumen og stoppa èn gang, sammen med noen andre. Det er ikke akkurat skammelig. Det er mer trist. Da hun uttrykte ønske om å forsøke seg på fisking i Saltstraumen en sommerkveld, var jeg derfor ikke sen å be. Da vi kom frem, var vi langt fra alene.

IMG_9612
Veldig nysgjerrige – men de klarte å ikke forsøke å stjele…

Vi hadde planlagt tidspunktet et par dager på forhånd, og et par venner ble med. I tillegg var det sommer og finvær. Det betyr at man aldri er alene ved Saltstraumen, ikke på sånne tidspunkter. En storfamilie var der da vi kom, og flere kom etter oss, men med litt hensyn og høflighet er det rom for mange uten at det blir for tett. At omgivelsene liker hundene jeg hadde med, er ren bonus.

IMG_9626
Gutta på tur!

Storfamilien som holdt til der vi var, var en studie i harmoni og fellesskap. De bytta på å fiske, sløye, agne, sitte … og bare kose seg. Alle gikk overens og var glade, rett og slett. Kanskje det er sommeren som gjør det? Disse to gutta fant ut at de fikk veldig fin oversikt over alt som skjedde i nærheten når de satte seg på taket av gapahuken. De satt i minst to minutter før de var overalt rundtomkring igjen.

IMG_9641
Ikke bare fisking

Det var ikke alle som var like interessert i fiskinga, men hva gjør vel det? Denne dama hadde en mann som fiska kontinuerlig og uten opphør. Han dro en hel del småsei og hadde åpenbart gjort det før. Selv satt hun med ei bok i fanget, ei bok hun tidvis lot ligge i fanget mens blikket vandret rundt omkring over omgivelsen. Ørene fulgte åpenbart godt med på det som skjedde i nærheten, og det ble noen hyggelige replikkvekslinger dann og vann. Alt er så enkelt og vennlig når det er sommer og varmt og lyst.

IMG_9667
Karoline i midnattsol

Vi kom dit sent, men klokka spiller knapt noen rolle når man er ute på kvelder som denne. Ingen av oss skulle noe neste morgen. Vi bytta på å fiske, men hun fiska klart mest – kanskje i kompaniskap med en av de andre i vårt følge. Straumen kom inn; det gikk mot flo. Virvlene, de grønnhvitbrusende kjelene som oppstår hele tida når straumen beveger seg, hadde ei vanvittig fart. Kastet du mot venstre, tok det tre sekunder før sluken din var 40 meter til høyre for deg. Men fisk? Det ble det. Heldigvis.

IMG_9687
To av fire på en åker

Da vi skulle dra, var Karoline klar for en liten avstikker på hjemveien. Så jeg tok henne med på en fordekt elgsafari. Mens vi kjørte utover Straumøya, fortalte jeg henne om hvordan vi alltid  ser elg der. Alltid, hvis man bare vet å velge sitt tidspunkt. Hun hørte småbegeistret på mens vi dro utover. Vi så ikke et dyr, knapt ei katt. Etterhvert snudde vi bilen og kjørte tilbake samme vei. Da hadde de kommet frem. Fire elger på denne åkeren, en lenger bort, og en da vi hadde kommet oss over på Godøya. To rever så vi også, en i veikanten og en i fjæra på Ilstad, da vi hadde kommet oss på fastlandet igjen.

Det er ikke rart vi begge syns natta var magisk. Heller ikke rart at hundene sov som steiner da vi først kom hjem igjen.

Reklamer

The Sound of Easter Silence

Bognes
Det er mye vær på et lite område
Påskesjarmør
Påskesjarmør i gult
Elgrester
Spor av elg overalt. Vi har sett fire dyr bare i dag.
Heimhavet
Hadselfjorden sett fra Myrland på Aust-Vågøya. Da bildet ble tatt, foregikk det fortsatt en redningsaksjon her. Fire personer druknet.
I Raftsundet
Trollfjorden midt i bildet. Svartsundet til høyre.
Digermulen
Digermulen i Raftsundet
Havvann og sand
Havet tegner i sanda
To- og firbeint lykke
2 x tobeint og 2 x firbeint
Lofotveggen sett fra nord i Vestfjorden
Lofotveggen bader i påskesol
Sol over Godøystraumen
Kveldssol i vest over Godøystraumen
Saltstraumen
Saltstraumen hviler aldri
Fru Elg
Kveldstreff i skogkanten

På ukjent grunn: I Rensåsparken

Jeg sa en gang at jeg har satt meg fore å «utforske minst to steder som er nye for meg hver måned, nært eller fjernt, alene eller sammen med noen» dette året. Og et av de stedene jeg utforska nå i januar, var Rensåsparken.

Rensåsparken ligger nært sentrum i Bodø. Om du kjører til byen, er det omtrent der hvor sentrumsområdet starter på østsida. Den ligger bak sykehuset, på sørsida, og er omgitt av bebyggelse på alle kanter. Hver sommer de siste fire årene har du kunnet gå på Parkenfestivalen her i august. Rensåsparken er for meg et sted jeg alltid har vært i nærheten av, men kanskje netttopp derfor har jeg aldri lagt turen akkurat dit – jeg har aldri utforska parken, aldri gått gjennom den, aldri dratt dit for å dra dit, før jeg nå har flyttet hit. Merkelig nok. I min barndom var den ansett for å være et ganske lugubert sted, men det virker på meg som om man har tatt noen grep for å gjøre den hyggeligere og for at den skal tiltrekke seg større deler av byens befolkning.

I farta, uten skateboard!For eksempel har man på nordsida av parken en skatepark. Her er flere ramper og forskjellige installasjoner som folk med skateboard kan benytte seg av. Mange gjør det, selv om det kanskje var litt for kalt da jeg og nesten-fem-åringen var forbi der sist fredag. Rampene fjernes hvert år før festivalen tar til og settes tilbake etterpå, og om sommeren er den i flittig bruk. Det gode er at det er svært få bolighus som ligger nært den, og dermed plager ikke bråket naboer selv om ungene skater til langt på natt. Det er jo lyst vet du, og da skal man ikke legge seg! Og som nesten-fem-åringen ‘min’ demonstrerer: man trenger ikke være stor og ha skateboard for å ha det gøy her – faktisk herja han rundt i nesten ti minutter uten tanke for meg eller turen videre. Han var helt i sin egen verden, og bevegelsene fortalte tydelig om drømmer som involverte skateboard!

Et rolig øyeblikk. (Det var bare ett!)På toppen av parken er det ryddet litt skog rundt ei rydning, og man har utsikt i alle himmelretninger. Mot nord ser man Landegode, Vestfjorden og på en god dag helt over til Lofoten. Mot sør ser man Saltenfjorden og Børvasstindan. Ja, og Nordlandshallen. Den store bueforma bygninga lar seg vanskelig overse der den ligger midt mellom industri, handels- og boligområder. Øverst på toppen er det murt noe jeg tror må være (eller ha vært?) sokkel til ei flaggstang, og der plasserte jeg ungen. Rett bak ham og parken er barnehagen hans, som han hadde fått fri fra denne dagen. Lenger bak ligger fjorden, Straumøya og Børvasstindan. Kanskje ikke rart vi spiste nistepakke her?

Byens shopping-far!
På vei opp stien til toppen la jeg merke til en byste som stod på andre sida, utsiktspunktet til venstre og bysta på høyden til høyre. Jeg trengte ikke lure på hvem det var; den forestilte Sigurd Koch. Han var kjøpmann i byen og levde fra 1887 til 1965. Etter krigen var han en av tre hovedansvarlige personer for gjenreisninga av byen, som var bomba sønder og sammen av tyskerne. Byens formannsskap utnevnte en komité bestående av tre mann, hvorav en var kjøpmann Sigurd Koch, som skulle ta ansvar for gjenreisninga. Kjøpmann Koch gjorde det bra, og den dag i dag finner du Koch i byen – et fem etasjers kjøpesenter som er den største kundemagnaten i sentrum, innebygd i Glasshuset. Kanskje ikke rart at han har fått plass i Rensåsparken? På bysten står det også noen ord om at den er ‘reist i takknemlighet’.

Ser du hva det er?
Ser du hva dette er?

Gjett hva dette er? Nei, du skal tro jeg lurte jeg også. På vår vei gjennom parken så jeg flere steder slike merkelige stativer rundt omkring. Jeg skjønte nada. Ikke kan man kaste søppel der, ikke er det egnet for å knytte fast hunder, ikke kommer det opp vann noe sted… Det virket litt meningsløst. Til jeg undersøkte nærmere. Det viste seg at dette er en frisbee-fanger. Og grunnen til at mange slike er plassert i Rensåsparken er simpelthen at man kan spille frisbeegolf der! Jeg må innrømme at jeg aldri en gang har hørt om konseptet, men det var ikke vanskelig å sette seg inn i. Man starter simpelthen i utkanten av parken et sted, og forsøker å kaste frisbee’en slik at den lander i dette stativet. Når man har klart en slik, kaster man seg derfra til neste stativ, og videre og videre til man har kommet rundt hele parken! Frisbeegolf, altså. Du skal ikke se bort fra at jeg prøver til sommeren en gang 😉

Koch i solnedgang

Det slår meg at jeg har glemt å vise deg hvordan parken ser ut, sånn i seg selv. Men det er kanskje ikke så farlig, kanskje? En park er en park; trær, gress, benker, gangveier… Denne er ikke noe unntak. Jeg har i stedet vist deg noe av det som er spesielt med den, som er litt særpreget for Rensåsparken. Til våren og sommeren blir det sikkert mer blogging herfra, og da med grønne bilder. Frem til da kan du jo kose deg med herr Koch og solnedgangen om du vil. Vi gikk nemlig hjem for å innta dagens lunsj!

Straumøya revisited: Noen ord om perspektiver

Av en eller annen grunn har Straumøya denne høsten kommet til å gi meg mange tanker og ideer om perspektiver. Erfaringer derfra har gitt meg nye eller endrede perspektiver, og da jeg begynte å sysle med akkurat den ideen som et blogginnlegg, gikk det opp for meg at det var mer dybde der enn jeg har sett før akkurat nå, i kveld. Når man systematiserer det, høres det nesten klokt ut til slutt.

Jeg skrev om Straumøya for ikke lenge siden. Da nevnte jeg blant annet min families tilknytning til øya. Nylig var jeg imidlertid tilbake der, for å besøke en annen blogger som jeg tidligere bare kjente fra nettet, Kubonden. Han tok meg med opp på… Ja, det er ikke egentlig et fjell, bare en rygg. En liten åskam som ligger rett over veien for gården hans, og som samtidig danner ei lita li bak huset som min familie en gang bodde i. Det tok oss kanskje fem minutter å gå til toppen av lia, så den er nesten unnselig i sammenligning med omgivelsene. Men jammen bød den lille turen på perspektiver som var en ‘ekte’ fjelltopp verdig!

Kjente fjell, uvant vinkel

Dette, for eksempel, er Børvasstindan fra en uvanlig vinkel; fra Straumøya og sett mot sør. Det finnes mange bilder av dem, også her på bloggen min. Og som regel er de presentert som ei lang rekke med tinder, eller som to taggete rekker med en dal imellom. Begge inntrykkene er rette, men du forregner deg om du tror det er alt. Når du ser bildene, tenker du at ‘Det var noen vakre fjell… Den som var i form til å gå på en av toppene der! ‘ Men tindene er så høye og virker så uoppnåelige at man lett slår det fra seg, tenker at man må være hardbody gymentusiast med livsvarig æresmedlemsskap i DNT for å komme opp der. Når du ser Børvasstindan fra dette perspektivet, derimot, blir det annerledes. Den avrunda høyden litt til høyre i bildet er litt mer tilnærmelig. Den er ikke så høy og ganske slak, slik at selv en bedagelig anlagt vandrer som meg selv kan klare å motivere seg til å komme seg dit. Og da er man litt nærmere tindene, i det minste. Av erfaring vet jeg at når jeg først er på toppen og ser at der er en rygg som går rett bortover uten nevneverdig høydeforskjell, lar jeg meg gjerne friste til å følge den et stykke ‘for å se hvordan det ser ut der borte’. Så jeg legger i vei. Og plutselig er jeg et helt annet sted, og i dette tilfellet: mye nærmere tindene. Ryggen som går mot venstre tar deg nærmere Per Karlsa-tinden, den spisse til venstre som sola skinner på. Når du er ved enden av ryggen, er tinden så nær at du nesten kan ta på den og over halve høydeforskjellen er tilbakelagt. Da er det plutselig bare en svipptur med høy puls før du er framme. Og vips har du tilbakelagt tusen høydemeter og nådd et sted du aldri trodde du skulle komme til da du betraktet det på forhånd. Men da perspektivet ble et annet, ble det umulige plutselig overkommelig. Parallellen til livet er så åpenbar at jeg ikke engang gidder å si noe mer om det.

Lykkelandet i senhøstsol

Dette er utsikta mot nordøst fra den lille kollen på Straumøya. Du ser Straumøya i forgrunnen, naturlig nok, og på andre sida av fjorden ser du ytterkanten av Bodø by; Hunstad og Mørkvedområdet, hvor høgskolen ligger. Den blir universitet i løpet av året som snart kommer, ser det ut til. Fjellene du ser er fjell i Bodømarka og innover mot Heggmoen (høyre halvdel, omtrent). Det er ikke lenge siden jeg satt i ei dyckvogn som ble trukket av åtte alaskahuskier her. Vi kjørte langs skogsveier omtrent uten trafikk, det eneste som hørtes var susinga av vind i furutoppene og den lykkelige pustinga til hunder som fikk jobbe med det de elsker mest i hele verden. Fjelltoppene var dekket av sne, og når månen var oppe kunne vi se formene i landskapet fordi det ble dypblått av lyset i stedet for å være mørkt og uformelig. Perspektiver det også. For noen ganger er det godt å bare glemme alt annet enn øyeblikket – bare fokusere på opplevelsen, på den stille og samtidig intense gleden som kommer av følelsen av at alt bare stemmer, der og da. (Heia, Bandanders!) Perspektiver, fordi man blir minnet om at når alt er sagt og gjort, skal man ikke overanalaysere alt. Noen ganger er det nok å bare lukke hjernen og åpne hjertet ei stund.

Klokka er snart tre og lyset tar kvelden

Dette er utsikta mot nord/nordvest. Man ser litt av Bodø i høyre billedkant, og utenfor byen ser du litt av skjærgården og Bliksvær. Dit skal jeg en dag når det blir vår eller sommer – om ikke før! Det er blant annet et naturreservat her ute og restriksjoner på hvor man kan ferdes deler av året. Kubonden fortalte meg også at på dager med klarere vær enn dette, ser man Lofotøyene i bakgrunnen herfra. Det tror jeg på. Visste du forresten at den ytterste Lofotøya – Røst – ikke er synlig fra verken Straumøya eller Bodø, eller noe annet sted på fastlandet? Det er helt sant. Røst ligger ca 100km vest for Bodø. Man tenker på Røst som ei øy, men sannheten er at Røst er flere hundre øyer. Den største, og mest bebodde, heter Røstlandet. Høyeste punkt der er bare 11 m.o.h! Den lave høyden sammen med jordhellingen gjør at Røst ikke er synlig fra Bodø med mindre man kommer seg godt opp i høyden. Perspektiver det også. Det at du ikke ser noe, betyr ikke at det ikke er der. Kommer du opp i høyden, får du ikke bare oversikt – du får også øye på ting du kanskje ikke visste fantes, med alle konsekvensene det kan medføre. For eksempel.

Straumøya er lett å overse. Den utgjør den vestre bredden av Saltstraumen, men det er på østre bredd alle turistbussene stopper og de fleste turistanleggene finnes. Den er relativt lav, og har høyreiste Børvasstindan vegg i vegg. På mange måter bare ligger øya der uten helt å gjøre nytte for seg. Tilsynelatende. I virkeligheten byr den på overraskelser for den som vet å se etter. Turmuligheter for den som liker å gå. Trivelige folk for den som vet å ta kontakt. Historie for den som vet å kjenne sine egne. Perspektiver for den som vet å heve blikket litt.

Noen vintre er det dessuten en reinflokk som overvintrer der. Det pirrer fotogenet mitt. Du skal ikke se bort fra at jeg jakter reinsdyrbilder der og blogger dem senere, hvis flokken kommer dit denne sesongen. Det klør i tastaturet allerede.

Straumøya: Nærmere enn du tror

Straumøya er lett å overse hvis du ikke tenker deg om. Den ligger på sørsida av fjorden, og østenden av øya er med på å danne det trange sundet som heter Saltstraumen, hvor enorme vannmengder tvinger seg gjennom flere ganger i døgnet. Kjører du videre sørover fra Saltstraumen, ligger Straumøya der i andre enden av brua over straumen, og etter noen få hundre meter forlater du øya når du kjører over neste bru. Det er lett å dra forbi. Men er du klok, tar du deg tid til å svinge til høyre ved butikken og følge veien vestover, utover øya. Da kan du få med deg mye, hvis du bare vet å se etter.

Fredfylt hvilested

Jeg og min kumpan denne helga stoppet på stedet hvor en liten kirkegård ligger kloss i veien. Det gjør vi alltid når vi er her. Vi har nemlig et gravsted å besøke. I vestenden av kirkegården, med hodet mot ei bjørk, ligger grava til ei lita jente som ville blitt tanta mi om hun fikk vokse opp. Familien hadde bare bodd i nabolaget et lite år, etter å ha flytta dit fra Lofoten. Lille Marie var yngst av fire søsken, og eneste jente. Hun ble født på høsten, slet seg gjennom en vinter – og døde tidlig om våren, av dobbeltsidig kikhoste. I dag ville man kunne berget henne, men i 1948 var forholdene annerledes.

Innermarkstua

Litt lenger bortetter veien og opp til venstre finner du dette bygget, Innermarkstua. Kubonden har også blogga om den. Han bor rett i nærheten. Det var her lille Marie bodde med foreldre og søsken sitt korte liv, og familien ble boende enda et par år før de flytta over til fastlandet på sørsida av straumen. Da jeg var innom her for noen år siden, stod huset til nedfalls. Det var så forfallent at man knapt turte nyse i nærheten av frykt for at det skulle rase sammen. I sommer var vi her igjen, og da ‘fant’ vi ikke huset enn så mye vi lette. Det var simpelthen fordi vi ikke kjente det igjen – det er i ferd med å bli restaurert og ser overhodet ikke ut slik det gjorde sist. Stua er bygd i typisk Nordlandshus-stil av laftet tømmer. Jeg syns det er utrolig vakkert å se på – selv om det enda gjenstår endel arbeid.

Lokale innbyggere på streif

Det er mye elg i strøket her, som du ser. Denne familien bestod av mor, far og barn, og de holdt til rett ved veien der vi kom rullende. Da vi stoppa bilen, var de snare til å stikke av. Det er jo ikke så lenge siden jakta slutta, tross alt, så skepsisen er sikkert vel begrunnet.

Her mangler egentlig bare sommertemperaturer…

Kjørende utover Straumøya vil du ganske snart få ei nydelig og ganske lang strand på høyre side. Hvit, finmalt sand ut mot grønnblått hav er et vakkert syn – også her. I bakgrunnen ser du vakre fjell litt innpå Bodø-halvøya, deriblant Steigtind litt mot venstre. Jeg innbiller meg at dette må være et vakkert sted å bade om sommeren! Skjønt med tanke på at vannet her kommer rett inn fra storhavet, kan det hende temperaturene også sommerstid minner mer om isbading. Det finner jeg nok ut av etterhvert.

Safest when dead!

Denne diiigre kloa fant jeg på stranda rett nedenfor naustet. Jeg lurte litt på om den kom fra ei kongekrabbe siden de kan bli så store, men Kumpanen mente at den stammet fra en stor versjon av ei ‘vanlig’ krabbe. Farga fikk meg til å lure på om den kanskje stammer fra en hummer, når alt kommer til alt? Men sikre ble vi aldri. Det er i alle fall en av de største gripeklørne jeg noensinne har funnet i naturen, samme hvor den kommer fra! Tung var den også, utvilsomt med kjøttet i behold inni.

Børvasstindan sett fra Straumøya

Børvasstindan ligger på fastlandet, men fra Straumøya kan det nesten se ut som om de ‘henger fast’ i øya. Dette bildet er tatt i halvfiretida om ettermiddagen, mot sør. Det er fortsatt lys på himmelen, men sola har gått ned bak horisonten og det varer ikke lenge før det er mørkt. Hadde himmelen vært overskyet, ville det vært mørkt allerede. Dagene er veldig korte for tida, og kortere skal de bli før det snur. Det er helt greit; jeg har gledet meg til denne tida og plages ikke av mangelen på dagslys. Til sommeren skal jeg streife her, oppi fjellene. Det finnes mange innfartsstier i områdene rundt, og mange fine vann som kan gi mat mens man er underveis. Jeg ser for meg at det blir gode dager…

Over Saltstraumen

Det er sen ettermiddag, og det har gått noen timer siden forrige bilde. Vi har vært her, og vi har vært der. Nå skal vi videre, til det stedet hvor vi skal tilbringe natta. Igjen krysser vi Saltstraumbrua, i retning Straumøya og videre sørover. Et grønnblått skjær henger fortsatt igjen på himmelen. Jeg knipser på måfå ut frontruta bare for å se om det gikk an å ta bilde. Og det gjorde det, på et vis. Deretter sa jeg godkveld til Straumøya, og så var vi forbi.

Det hadde vært en god dag. Og den var fortsatt ikke over.

On the road again

(Soundtrack)

Klokka er omtrent midnatt. Jeg har vært oppe siden halv fem i dag morges. Da hadde jeg bare sovet fire timer etter å ha tilbrakt hele gårdagen på reise fra Canterbury til Nord-Norge. I dag har jeg kjørt mange, mange timer i bil. Fort, sakte, alene på veien, i kø, på velkjente veier, langs ukjente veier, fra E6 til krøtterstier. Og hjem igjen. For jeg er hjemme. Jeg er virkelig hjemme. Lykke!

Kveldsmat med utsikt
Kveldsmat med utsikt

Gårdagens kveldsmat, inntatt på hytta. Bildet er tatt mot sør rundt midnatt, og det var ikke mange minutter fra dette motivet ble knipsa og til jeg var i seng, fullstendig slukna. Det bakerste fjellet du skimter ytterst er Tilthornet i Steigen, på andre sida av Vestfjorden. Bildet er tatt på sørsida av Hinnøya. Og som du ser: Det er solskinn, fra nord. Det var et fantastisk vær da jeg kom i går kveld.

Der borte kom vi fra
Der borte kom vi fra

Tilbakeblikk mot Hinnøya fra Hamarøya. Det er forøvrig ikke ei øy, egentlig, men ei halvøy. Bildet er tatt i fra stigninga i Ulvsvågskaret, og på andre sida av Vestfjorden ser du Hinnøya, hvor vi kom fra. Bildet er tatt i sjutida fredag morgen. Nede ved sjøen utenfor venstre billedkant ligger det nye Hamsun-senteret, som åpner på forfatterens 150-årsdag 4. august. (Du kan se flere bilder fra området her.)

Glatte fjellsider og blankskurte sva: Hamarøya
Glatte fjellsider og blankskurte sva: Hamarøya

Blankskurte sva og bergsider er veldig karakteristisk for Hamarøya, og det er ikke vanskelig å se hvor og hvordan isen har beveget seg for tusenvis av år siden. Geologien ligger helt oppe i dagen. Det er dessuten store høydeforskjeller underveis, og når man kjører E6 fra Bognes og videre sørover mot Fauske, varierer den fra havnivå frem til rundt 1000 m høyde, tror jeg. Det er mye bjørke- og furuskog her, og massevis av vann og fosser. Når man kjører her på vinterstid, kan man ofte se sneras i fjellsidene et stykke unna. Det er sjelden det går ras på E6’en her, heldigvis, men den kan gjerne være stengt pga uvær eller bli sperret av utenlandske vogntog som ikke er skodd for norsk vinterføre. Det er ganske normalt.

Gjett hvor jeg var?
Gjett hvor jeg var?

Dette var målet for dagen. Vi skulle i en urnenedsettelse på kirkegården til Saltstraumen kirke, hvor mine besteforeldre ligger begravet. Pappa kommer fra Saltstraumen, og om du står på brua her med ansiktet vendt mot sør (dvs høyre, slik bildet er tatt), ser du rett på huset hvor han vokste opp. Da ser du også rett på Børvasstindan, som ligger rett ‘bak’ hjemstedet hans. Bildet er tatt fra Straumøya, hvor bl.a. bloggeren Kubonden holder til. Floa var på sitt høyeste da bildet ble tatt, og akkurat da er det ikke så mye bevegelse i vannet. Da vi kjørte forbi her igjen et par timer senere var sjøen i ferd med å falle og det var noen voldsomme virvler som fant veien ut i Saltenfjorden og mot storhavet igjen. Men da passet det ikke å stoppe og ta bilder, dessverre, så de får jeg spare til en gang senere i sommer. Jeg håper du har tålmodighet med meg!

Farmors utsikt fra kjøkkenet
Farmors utsikt fra kjøkkenet

Utsikta fra farmors kjøkkenvindu, mot nord. Herfra tar det snaue to minutter å gå ned i fjæra for å fiske, om du vil. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har tilbrakt ved vinduet her, men da på motsatt side av bordet. Etter urnenedsettelsen samlet vi oss i huset, hvor min fetter holder til i dag. Lykken er å sitte her i femtida en sommermorgen og spise fersk sei. Trust me! Jeg har ikke vært her på mer enn 10 år, og det var veldig godt å gå rundt i hele huset og sjekke ståa. Jeg hadde forventa at det skulle kjennes litt rart også, men det var det ikke. Det var bare godt. Og jeg visste at om farmor selv hadde vært tilstede blant oss, ville latteren hennes runget høyest av alle.

Fjell, vann, skog, tunneller - typisk Hamarøya
Fjell, vann, skog, tunneller - typisk Hamarøya

Tilbake på Hamarøya. Veien fra Bognes til Fauske har 17 tunneller, og en av dem går gjennom det massive fjellet på høyre side her, Middagsfjellet. Hvis du ser godt etter, kan du faktisk skimte tunnellåpningen i kanten mellom skogen og den glattskurte fjellsida. Bildet er tatt fra Kobbskaret mot sør, og vannet du ser er en innsjø som heter Kobbvatnet. Det er litt sør for Kråkmofjellet og fortsatt langs E6.

Ta tida til hjelp...?
Ta tida til hjelp...?

På vei opp på Kråkmofjellet stod det en varseltrekant med ‘Bilberging’ nederst i en bakke. Et stykke lenger opp ble vi stående i kø. Det viste seg etterhvert at det var en semitrailer som hadde kjørt av veien, men heldigvis hadde den ikke gått overende og kunne derfor berges opp igjen relativt enkelt av Falken-bilene. De måtte ha to stykker, nemlig. Hvis traileren hadde velta, ville den rulla mange hundre sider nedover ei bratt fjellside, og da ville det spøkt for sjåføren… Folk brukte ventetida klokt. Pappa fant en bekk og fylte vannflaskene våre. Noen gikk seg en tur, andre røyka eller slo av en prat med gamle eller nye kjenninger. Og så disse karene da, gjorde noe som sikkert var klokt, de også. Bilen de kjørte er registrert på Tommy H. fra Vennesla. Men om han er en av dem, se det vet jeg ikke 😉

Kråkmotinden troner her
Kråkmotinden troner her

Kråkmotinden (924 m.o.h.) troner over Hamarøya – majestetisk, ærverdig og rank. Den forandrer seg hele tida; lyset og omgivelsene skifter konstant. Da kommer forskjellige detaljer i tinden frem. Det er mulig å bestige den fra ‘baksida’, og det er en fin dagstur ut fra E6’en – det er bare å finne seg en utkjørsel og legge i vei. Man ser jo hvor man skal hen! Tinden er synlig langveis fra, enten man kommer fra nord eller sør. Om vinteren er den like vakker i hvitt skrud, som malt av Karl Erik Harr, men min favoritt er – kanskje – om høsten, når hele åssida rundt står i gylden høstskrud som et smykke om halsen til selve tinden. Jeg har store ambisjoner om å utforske den, og landskapet rundt, når jeg flytter mer permanent tilbake til Norge igjen.

E6 over Tysfjorden
E6 over Tysfjorden

Denne ferga kobler sammen E6 over Tysfjorden, fra Bognes (i sør) til Skarberget (i nord) på 25 minutter. Her er den på vei mot Skarberget, som du skimter i bakgrunnen. Et lite stykke utenfor høyre bildekant er Stetinden, Norges nasjonalfjell. Vi tok den andre ferga, fra Bognes til Lødingen. Da drar man fra E6 til E10, som går vestover til Lofotens ytterste punkt, Å. Jeg slutter aldri å fascinere meg over fjellene her; de ser ut som om de har blitt bygget opp etter tilfeldige streker som går opp og ned og bort i et usannsynlig mønster. Og da vi nå var på retur i sjutida om kvelden, var været så bra at jeg fikk flere blinkskudd. Både på vei bort og hjem sto jeg ute på dekk praktisk talt hele turen. På vei sørover så vi sogar en liten gruppe niser som hoppet i vannskorpa like ved ferga. Jeg kan også huske å ha sett hval fra ferga – og i Tysfjorden finnes det organisert hvalsafari.

Lofotveggen sett på skrått utover
Lofotveggen sett på skrått utover

Dette er utsikta på motsatt side av ferga – en del av Lofotveggen strekker seg ut i det uendelige, og Vestfjorden er blikkstille. Du ser (f.h.) Hinnøya, Aust-Vågøya, Vest-Vågøya og Moskenesøya gli over i hverandre. I det fjerne kan du såvidt skimte Værøya. Røst, eller mer presist Røstlandet, som er den ytterste øya i Lofoten, ser du ikke. Den strekker seg nemlig ikke mer enn 11 m.o.h. på det høyeste, og jordkrumminga gjør at den ikke er synlig herfra.

Hele denne bloggposten er altså fra mitt eldorado; fra steder jeg er glad i og gjerne ferdes på i Nordland fylke. Jeg skal være her et par måneder fremover, så du kan forvente litt mer blogging enn det har vært mens jeg var i England. Neste road trip, om enn ikke like omfattende som dagens, er planlagt til søndag som kommer. Da er det igjen ut på tur med bil, kamera og skjerpet eventyrlyst til et sted jeg ikke har blogget fra tidligere.

Vi ses kanskje igjen om ikke så lenge?