Grunnutrustning på DNT-hytte: Hyttelås, telys og en kortstokk (eller tre). Så klart.
Noen ganger er det godt å dra bort ei helg. Bytte omgivelser, roe ned, koble av, være ute i naturen, gjøre noe annet enn det man ville gjort hjemme. Jeg elsker nettverket av DNT-hytter som finnes i distriktet her, og i år har jeg omsider nådd målet om å dra til ei «ny» hytte, dvs ei hytte jeg ikke har besøkt før. Denne gangen gikk turen til ei hytte i en nabo-kommune, opp i fjellet og inn mot svenskegrensen. Men hytter er hytter overalt: telys, DNT-lås og kortstokk er obligatoriske.
Jeg sagde ved. Masse ved. Det gjorde godt for både varmen i hytta og selvfølelsen inni meg.
Når man kommer til ei DNT-hytte, sier hyttereglene at man skal finne opptenningskvist og litt ved lett tilgjengelig. Det hadde ikke de forrige hyttegjestene lest eller brydd seg om, og vi kom til tom vedkorg. Men det plaget ikke oss – vi fikk fyr i ovnen temmelig raskt, og gjennom helga tok vi opptil flere økter hver med å sage opp ved etter behov. Jeg brukte et par kubber på å få ordentlig dreisen på buesaga, men deretter var det som om jeg aldri hadde glemt kunsten. Fire-fem lange stammer av bjørk og selje ble forholdsvis raskt oppdelt i kubber som var passe lange for peisovnen de skulle inn i. Det føltes godt langt inn i sjela. At jeg kunne supplere urkvinne-følelsen med å hente vann i bekken og bruke børtre til arbeidet, var nærmest prikken over i’en!
Trollvogna lastet med trekubber for bedre styring og kontroll.
Jeg var ikke alene på hytta – der var også et par jegere og en hundekjører, blant annet. Hundekjøreren var litt spent på hvordan troll-vogna skulle være på frosne grusveier høyt oppi fjellet, og anelsene ble bekrefta: Det var glatt. Men hundekjøreren var ikke tapt bak ei vogn (no pun intended!). Hun saget opp store vedkubber og la i vogna for å få mer ballast. Dermed ble vogna tyngre, og både piggdekkene og bremsene ga langt bedre uttelling på neste forsøk. Det heldige åttespannet fikk over fem mil i beina i løpet av denne helga. Fortsatt er det noen måneder til løpssesongen starter for alvor.
Rexi foretrekker å forsyne seg fra bakken, og veltet målbevisst si egen matskål.
Rexi er en av Norges aller beste ledertisper i et hundespann. Hun har blant annet sølv fra VM i hundekjøring i 2015 (FL-500), i tillegg til en rekke gode plasseringer før den tid. I fjor flyttet hun nordover og ble trekkhund i Bodø, og som du ser: Dama har personlighet. Der de andre hundene glupsk kaster seg over maten i skåla si, tok Rexi et godt tak i kanten av skåla, velta den og forsynte seg av maten som lå på bakken. Back to basics for henne også, med andre ord. Nytrent var hun, og mett ble hun. Jeg gleder meg til å se hvordan hun presterer utpå vinteren, når løpssesongen starter for alvor i januar og februar.
Tradisjonell hytte-kveldskos: Gamle donaldblader og strikking i fanget.
Jeg er svak for hytter som har dårlig nett-dekning og null wifi. Som denne, hvor det knapt var mobilnett å oppdrive, og hvor solcelle-strømmen bare var egnet til belysning, ikke til f.eks. opplading av mobil eller lignende. Man var pent henvist til andre og mer sosiale sysler enn å befinne seg online stadig vekk. Jeg koste meg med gamle donaldblader og med strikking, for eksempel. Kortstokken og terningene ble også flittig brukt, noe særlig åtteåringen visste å sette pris på. Da et par jegere stakk innom og viste ham noen korttricks, var lykken komplett.
Kveldskos, hytte-style 🙂
Elisabeths Eldorado 