Dag 17 – Et øyeblikk

Øyeblikket til bestisen

Vi var i Sveits, bestisen og jeg. Og her oppe i fjellet over Montreaux hadde hun dagen før avtalt et tandemhopp i paraglider med en lokal fyr. ‘Ta med pass og penger,’ hadde han sagt. For sletta som de etterhvert ville lande på lenger ned, befant seg i Frankrike. For å komme tilbake dit vi bodde, måtte hun dermed krysse grensen. Hun hadde fablet lenge om hvor lyst hun hadde til å prøve paragliding eller fallskjerm, hadde vært full av skrekkblandet fryd natta før og var en smule sjenert fordi han som hun skulle fly sammen med, var veeeeldig kjekk.

Da dagen opprant, kom vi til avtalt sted til avtalt tid. Penger skiftet hender, bestisen fikk et kræsjkurs (‘løp alt du orker når jeg sier løp!‘) og så var de klare. Etter noen hesblesende skritt nedover skråninga fanget skjermen litt vind og de steg langsomt ut og over tretoppene og over Sveits. Jeg og en amerikaner kjent som Blekkspruten (!) sto klare og knipsa.

«Det var alt jeg hadde drømt om,» sa hun etterpå. «Akkurat i det øyeblikket jeg kjente at skjermen kom opp i lufta og vi svevde utover – akkurat da kjente jeg bare at DETTE er magisk!»

Om å følge med fremmede menn

Det var tidlig på nittitallet og jeg bodde rett utenfor München i Tyskland. Men nå var jeg i Sveits, og det var en varm vårdag i mars. De jeg var på besøk hos denne uka hadde tatt meg med på jernbanen da de skulle inn til kontorene sine i Zürich. Før de satte seg på pendlertogene, satte de  nemlig meg på et nytt tog – hver dag – med lommepenger, billett, destinasjon og oversikt over togtider i veska. «Det er jo ingen vits i at du skal sitte hjemme hos oss mens vi er på jobb – da er det mye bedre at du får se og oppleve Sveits!» mente de. Jeg visste bedre enn å protestere.

Denne dagen skulle jeg til Lugano, byen som ligger ved sjøen ved samme navn, helt på grensen mellom Sveits og Italia. Planene var å se seg om i byen, kanskje ta en sightseeing med båt og ellers se hva som falt meg inn. Spise gelato i en av de italienske enklavebyene ved sjøen, kanskje. Og jeg var klar.

Men mine planer skulle bli forpurret. På en god måte. På toget mot Lugano kom jeg nemlig i prat med flere av menneskene som satt nær meg, takket være en hyggelig konduktør. Det tok ham omtrent to sekunder av billettkontrollen å oppdage at jeg bar norsk pass (billetten gjaldt bare for utlendinger), og den informasjonen gikk ikke resten av vogna hus forbi. Snarere tvert imot; dette var i tida like før den norske EU-avstemminga og de var mer enn veldig interessert i å spørre og diskutere om dette. Og jeg med mitt politiske engasjement var ikke nevneverdig motvillig til å forklare, argumentere og utforske.

Etterhvert gled samtalen også over til å gjelde andre ting. Spesielt var det en eldre herremann jeg kom i prat med. Da han hørte at jeg kom fra vakre Nord-Norge – han hadde selvfølgelig vært i Lofoten med bobil! – og ikke hadde spesielle planer for dagen, kom han med et uimotståelig forslag: Han skulle hoppe av toget sammen med meg i Lugano og ta meg med opp på fjellet San Salvatore, om jeg var klar for det? I full visshet om at min far ville drept meg om jeg sa ja til å bli med i fjellet med en voksen mann jeg ikke kjente overhodet, sa jeg selvfølgelig ja. Uten å blunke et sekund eller tenke meg om. Klart jeg ville på fjelltur, og fjellfolk er jo greie folk!

Lugano med San Salvatore tronende

Vel fremme i Lugano lot jeg mannen vise vei. Luganosjøen ligger 271 m.o.h., og vi beveget oss oppover mot lia og fjellet. Han visste akkurat på hvilket hjørne vi fant en liten dagligvarebutikk av det slaget du finner halvt skjult i ethvert nabolag i hele verden, om du bare vet å se etter. Juice, brød, chorizopølse, et par oster og en liten sjokolade fant veien ned i veska mi. En øl, et brød og en ost i sekken hans. Og den eldre herremannen tilbød seg å ta veska mi oppi sekken sin så jeg skulle slippe å bære den i handa på vei opp. Selvfølgelig takket jeg ja. Deretter fant vi stien som startet der bebyggelsen slutta.

Jeg skal ikke plage deg med beretningen om hvordan jeg startet friskt, med halvt overbærende mine overfor den gamle mannen som i mine øyne somlet seg avgårde. Ei heller skal jeg si noe om hvordan han med mild overbærenhet tok ’tilfeldige, tiltrengte pustepauser’ akkurat når pusten min var så hvesende at du kunne mistenke meg for å ha astma. Jeg vil heller si noe om hvordan han evnet å få meg til å motivere meg til å komme meg videre oppover, fremover, gjennom å fortelle meg om de fantastiske utsiktspunktene vi etterhvert ville komme til – og han holdt ord. Det var en tur som var like fin som turen opp Hadselåsen hjemme. (Og det er min høyeste standard, for the record.) Lang historie kort: Vi kom oss opp, alle de 641 metrene til toppen av San Salvatore, som ligger 912 m.o.h. Jeg trenger neppe nevne at jeg var stolt.

Da vi tungpustet, glade og (minst en av oss!) usigelig stolte kom ut av skogen og ut på platået på toppen, var det en kabelvogn som ankom samtidig. De trodde knapt det de så da de fikk øye på oss; forståelsen av at noen valgte å gå når det fantes en kabelbane som tilbakela strekninga var mer enn deres ferieforbausede hoder kunne skjønne. Jeg solte meg litt i beundringen fra lyseblåhårede amerikanske glamourfruer med stilettpumps som klikket mot steinhellene, men det tok ikke lange tiden før jeg ble lei. Føreren min hadde funnet seg en stille flekk på baksida, et stykke unna, og jeg satte meg ned sammen med ham. Det måltidet; i total taushet, med sola i ansiktet, støvetet hud, svetten i ferd med å størkne og rasling i løvet fra vårkåte firfisler på frierføtter rundt oss… Det kommer jeg aldri noensinne til å glemme.

Etterpå tusla vi en sti ned mot ‘baksida’ av fjellet, hvor vi traff på en vei og etterhvert tok bussen tilbake. Føreren min hevdet at knærne hans tålte oppoverbakker bedre enn nedoverbakker – kanskje hadde han rett. Jeg vet ikke. Jeg husker ikke lenger hva han het eller hva bussbilletten kostet. Men jeg husker at vi skiltes i all vennskapelighet uten illusjoner om videre kontakt, og at jeg fortsatt hadde mye av dagen igjen før jeg måtte dra tilbake.

Etter dette har Sveits alltid vært forbundet med et snev av magi for meg – og senere års opplevelser har ikke gjort noe for å endre på det inntrykket, snarere tvert imot. Jeg kommer meg ikke dit igjen i sommer, dessverre, for det er andre ting jeg prioriterer mer. Men at jeg skal tilbake, igjen og igjen?! Det trenger du ikke tvile på. Ikke et sekund.

Dessverre er alle bildene mine fra den dagen tatt med analogt kamera, og dermed bare tilgjengelige på papir i et album som ligger nedpakket i ei eske pr idag. Så noen autentiske glimt kan jeg ikke gi deg. Bildet i denne posten har jeg ærlig og redelig stjålet et sted på verdensveven. Det ble tatt i 2009.

Sunday Challenge: Svevende i Sveits

(Dette er mitt bidrag i ukas Sunday Challenge.)

Bestisen svevende i Sveits

Ser det ikke herlig ut? Bildet er tatt i Sveits, i fjellene over Montreux. Utenfor venstre billedkant ligger Montreux ved fjellets fot, i den østlige enden av det vi på norsk kaller Genevesjøen. I Sveits har de to navn på denne innsjøen. Befolkninga rundt Geneve, som ligger ved sjøens vestlige bredd, kaller det Genevesjøen, mens befolkninga rundt resten av sjøen irriterer seg over genevernes forsøk på å monopolisere sjøen og kaller den for Lac Lemand istedet; Lemand-sjøen.

Men det var jo ikke det innlegget handler om. På bildet ser du Bestisen som foretar et tandemhopp i paraglider sammen med en sveitsisk sjarmør. I bakken rett nedenfor meg står en amerikaner vi for enkelthets skyld kaller ‘Blekkspruten’. (Det er en annen historie!) Jeg og Bestisen var på en konferanse i disse trakter, og en dag fikk vi litt nok av programmet og tusla oppover fjellet. Da gikk vi oss på et gjeng gutter som drev med paragliding, og Bestisen ble fyr og flamme. På null komma ingentid hadde hun fiksa seg avtale om tandemhopping neste dag.

Dette er neste dag. Hun tandemhoppa fra et punkt oppe i fjellet som fører opp mot Les-Rochers-de-Naye, som har topper på over 2000 meter. Hun hadde fått beskjed om å ha passet og noe penger med seg, og klokt var det. For glideflukten gikk fra dette punktet og langsomt bortover mot øst og bittelitt sør. Der ligger ei slette i enden av Rhône-dalen hvor elva med samme navn kommer ut, helt i det østre hjørnet av Lac Lemand. Og greia er at grensen mellom Sveits og Frankrike går nettopp på denne sletta! De paraglida simpelthen fra Sveits til Frankrike, hvor de inntok en bedre middag og deretter kom ‘hjem’ igjen.

Ah. Gode minner på en søndag, definitivt!

Note to self

Jeg skulle egentlig logge av pc’en og legge meg. Klokka var snart midnatt. Men så ble jeg fanga i en dans fra den ene bloggen til den neste, og etterhvert sveipa jeg innom en nordnorsk bloggekjenning. Derfra var veien kort til andre nettsteder med mye innhold fra Salten-traktene; kanskje fordi jeg litt overraskende får meg en tur dit om ikke alt for lenge. Mer om det senere. Det er nemlig dèt som er formålet med denne bloggposten; å minne meg selv om hva jeg har tenkt å skrive om, og å gi deg et lite hint om hva du kan forvente å se og lese her, sånn etterhvert.

St. Sava i Beograd

Dette, for eksempel, er St. Sava-katedralen i Beograd. Jeg er fryktelig glad i Beograd, og jeg går og brygger på et innlegg som handler om hvordan mitt forhold og kjenneskap til Beograd på sett og vis reflekteres i St. Sava-katedralen. Den er nemlig ikke så ‘ferdig’ som den kan virke på utsida; den er i høyeste grad et work in progress og hver gang jeg er i byen, har de kommet litt lenger enn der de var sist. Nå er det over et år siden jeg var i byen, men før det blir jul igjen har jeg et berettiget håp om igjen å ha avlagt et besøk i denne byen jeg kjenner meg så hjemme i. Da skal jeg si noe om kapitalisme vs kommunisme og blogge bilde av Hotel Jugoslavia ved bredden av Donau, som er omgjort til hva de hevder er Europas største kasino, jeg skal si noe om pannekakespising langs Kej, og om Kalemegdan, festningen som er byens hjerte. Om å se og høre Gary Moore en sen sommerkveld med rundt femogtyve grader i lufta og kanskje fire grader i ølet. Kanskje jeg tilogmed blogger bildet vi tok på terrassen hos kongen av Jugoslavia for et par år siden?

Utsikt mot Mt Kazbek fra Tsminda Sameba

Jeg har også (minst) en bloggpost om Georgia i tankene. Det kan fort bli flere. Jeg vil si noe om hvordan Georgia minnet meg om Norge, men uten hav; fortelle om turen fra Kazbegi og opp til Tsminda Sameba på over 2.000 meters høyde. Bildet over er tatt på vei opp dit, og skyen på det bakerste fjellet mot venstre dekker toppen av Mt Kazbek, som er Georgias høyeste fjell på 5.047 m.o.h. Bak disse fjellene ligger Sør-Ossetia, og vi hadde kommet til Kazbegi ved å kjøre oppover langs GMH, the Georgian Military Highway, som i kommunismens dager var kjappeste vei mellom Tbilisi og Vladikavkaz i Russland. Nå er grenseovergangen stengt for utlendinger som meg. (Legg merke til at jeg ikke har nevnt mineralkilden langs veien, Ananuri-kirkene, den lokale vinterlua eller selve Tsminda Sameba-kirka enda!)

Uplistsikhe - vel bevart i lange tider

Dette er en alternativ post om Georgia, tror jeg, som gjerne kan flettes sammen med betraktninger om mennesker og historien og veien fra Djengis Khan til meg selv og mine samiske aner. Bildet er fra Uplistsikhe, en huleby som ble anlagt i Georgia for 3.000 år siden. På et tidspunkt var her over 700 huler pluss bebyggelse på elvebredden nedenfor, og hele 20.000 mennesker holdt til her! Nevnte herr Khan har herjet over steppende nedenfor opptil flere ganger, og karavanene som drev handel langs Silkeveien var et vanlig syn etter veien i hine hårde dager. Nevnte jeg at elva som renner forbi heter Tanaelva? Det er helt sant!

Hotel Abkhazia i Sukhumi (Abkhazia)

Det er vanskelig å si noe om Georgia uten å også fortelle om Abkhazia. Der var jeg for et par år siden. Hvis du leser kyriliske bokstaver (anyone?) ser du at dette er hotell Abkhazia – og hvis du har øynene åpne, ser du at det er et tomt skall med hvit fasade og sorte, utbrente og utbomba ruiner innenfor… Sånn har det vært siden tidlig på 1990-tallet. Jeg har tenkt å vise deg flere bilder fra Sukhumi, samt bilder fra stranda i Gagra, som ligger bare et kvarter fra grensen til Russland. Fra den grenseovergangen er det bare tjue minutters kjøretid til Sotchi, hvor russerne skal arrangere vinter-OL om fem år. Kanskje slenger jeg på et bilde og litt tekst fra Gali også, det georgisk-dominerte området helt sør i Abkhazia. Jeg var nettopp i kontakt med ei venninne der, som heldigvis har det bra etter konflikten i fjor sommer. Hvis du er heldig, forteller jeg om brudekidnapping, som er et vanlig fenomen i disse traktene – jeg kjenner flere som har opplevd det. Og bildet er ikke så svart-hvitt som vi i vår del av verden lett kan tro, bare for å ha det sagt.

Bildet er tatt i Sveits, sletta er delt mellom Sveits (venstre) og Frankrike (høyre). Hvis paraglideren lander feil sted, må du ha med pass!

Murmeldyrene! Jeg har jo ikke sagt noe om murmeldyrene! På en fjelltopp midt i Sveits, i den nordøstlige enden av Lac Lemand (eller Geneve-sjøen, som den heter på norsk og genevsk), finnes en murmeldyr-dyrehage. Der har de eksemplarer av alle de 13 sortene murmeldyr som finnes. De har også permanent oppsatte yurt-telt som man kan leie og overnatte i, og de har en alpebotanisk hage med hundrevis av urter og planter som vokser et eller annet sted i Alpene – og her. De har sogar mørke, kjekke Geneve-menn som på stotrende engelsk deler ut sjampanje til fremmede norske damer som presumptivt ikke snakker fransk, bare for å inkludere dem i gjenget som fryder seg over solnedgangen. Men det er en annen historie. Det er endel her jeg definitivt kunne blogge om, og slenge på et par bilder med utsikt hit og dit. Kanskje noe med de paragliderne?

Gjett hvor? Og når?

Er det noe mer jeg har glemt nå? Finland, med sine fargerike matboder på havna hvor man kan kjøpe reinsdyrkebab?  Jeg har glemt St. Martin-in-the-Fields fra Canterbury, som er den engelske kirka som har vært i lengst sammenhengende bruk – over 1500 år – og har mosegrodde gravsteder rett utenfor veggene, og mangler tilfredsstillende toalettfasiliteter fordi man ikke får lov til å endre noe i bygget. Og  Kosovo, kanskje, med sin ‘Kuwait Village’? Og om uavhengighetserklæringen og trengselen i Priština den dagen, og min link til Berlinmuren og Stavanger? Biblioteket i Amsterdam har jeg heller ikke nevnt her enda, det hører nok med. Hvis du lover å ikke fortelle noen om restauranten på toppen. Og Plymouth, hvor Mayflower la ut som første båt med kolonister fra England til Amerika – der kunne jeg kanskje blanda inn cafeen her i Canterbury hvor hele toktet ble planlagt?

Noe sier meg at det vil bli flere lange kvelder med skriving av bloggeinnlegg fremover. Hvis jeg glemmer noe, får du minne meg på det!