Da jeg bodde i Tbilisi fikk jeg snusen i at norske Dagny Juel skulle være begravet der. Og instinktivt tenkte jeg «Dagny Juel? Så interessant!» samtidig som jeg skrev meg bak øret at jeg måtte finne ut mer om henne. Hun er et sånt navn som jeg har hørt og vet ‘har noe med kultur å gjøre’, uten at jeg er evne til å plassere henne noe mer tids- eller sjangermessig.
Dagny Juel. Bilde fra Wiki Commons.
Dagny ble født på Kongsvinger i 1867. Da hun var tidlig i tyveårene studerte hun pianospilling i Kristiania og kom i kontakt med Edvard Munch og andre bohemer, og hun ble raskt en del av deres miljø. Malere og skulptører brukte henne som modell, og hun fusket også litt i forfatterfaget. I 1892, da hun var 25 år, reiste hun til Berlin for å studere pianospill. Der møtte hun blant mange andre den polske forfatteren Stanisław Przybyszewski. Han hadde samboer og barn, men et år senere giftet han seg med Dagny Juel og de fikk to barn sammen. Paret reiste mye omkring, men høsten 1898 flyttet de til Krakow. Året etter innledet Stanisław et forhold til kona til en venn, og nyttårsdagen 1900 forlot Dagny ham og reiste bort – sammen med sin elsker… Men paret kom sammen igjen. I 1901 ble hele familien invitert til Tiflis (det gamle navnet på Tbilisi) av en beundrer, og Dagny reiste i forveien sammen med sønnen Zenon. Ektemannen og datra skulle komme senere. Men mannen som hadde invitert dem skjøt Dagny før ektemannen rakk komme, og på sin egen 34-årsdag ble hun begravet i Tbilisi.
Og der var altså jeg. Jeg visste hun var begravet på Kukia-kirkegården og hadde fått Givi, min faste taxisjåfør, til å kjøre meg dit, med avtale om å vente mens jeg var inne og lette. Givi er et funn – han er en av svært få engelskspråklige taxisjåfører i Tbilisi, og han er egentlig doktor i geologisk fysikk! (Første gang jeg ramla inn i bilen hans fikk jeg mobilnummeret hans, og siden den gang har han vært ‘min’ sjåfør. Jeg har fortsatt nummeret hans lagra på mobilen. Men det var en digresjon.) Uansett, vel fremme på kirkegården titta jeg der jeg trodde jeg skulle gå ut fra anvisningene jeg hadde fått, men fant den ikke. En vaktmesteraktig fyr kom bort og sa noe til meg på georgisk. Jeg svarte på engelsk at jeg ikke snakker språket. Han lot meg være. Da jeg tydelig skuffet og halvt forvirra var på retur mot porten, vinket han meg til seg. Han så på meg og sa ganske enkelt, og med god norsk uttale: “Dagny Juel?”
Her ligger hun!
Jeg fikk selvfølgelig mildt sjokk, men smilte og sa “yess”, og han pekte. Der lå grava, rett foran stedet hvor jeg nå sto. Det viste seg at grava hadde blitt flytta i 1999, og det nye hvilestedet hennes er ganske nært hovedinngangen til kirkegården. Den ligger vakkert til, oppe på en høyde, og i ettertid skulle jeg ønske jeg hadde tatt flere bilder rundt omkring der. Men nå hadde jeg funnet hva jeg kom for å se, og det så ut til at også vaktmesteroppsynsmannen var fornøyd med seg selv! «Thank you! Spasiba! Didi madloba!» Jeg takket ham på tre språk, for sikkerhets skyld.
Men det skulle vise seg at det ikke bare er Dagny Juel som knytter nordmannen i meg til Tbilisi – det fins også noe(n) som knytter nordlenningen i meg til byen.
En dag etter endt arbeidsdag gikk jeg og tolken min ut døra samtidig, og hun ble henta av sin far. Da han så meg, sa han på russisk: ”Er dette hun norske?” Det bekrefta hun. Da sa han: ”Kjenner hun en norsk forfatter som heter Knut Hamsun?” Jeg fikk nesten slag. Det viste seg fort, når han begynte å fortelle hva han visste, at han hadde hørt om Hamsun, og at Hamsun hadde vært i Tbilisi. Jeg hadde ikke tenkt mye over det, men vet jo i ettertankens lys at han skrev ei bok som het ‘I Æventyrland’ om eventyr i Kaukasus.
Ikke like kontroversiell i Tbilisi, ser det ut til.
Faren til tolken min fortalte at Hamsun hadde bodd på Hotel London i Tbilisi. Det finnes to forhenværende Hotell London i Tbilisi, og det ’ordentlige’ og eldste viste seg å ligge to kvartaler ned og ett kvartal bort fra jobben min, omtrent! Han tok oss med ned dit og viste frem bygget, og det var sogar en plakett på veggen som fortalte om det. Faren hadde lest plaketten et par dager tidligere da han tilfeldigvis var i det nabolaget og husket at datra hadde en norsk kollega. Jeg fortalte litt om Hamsun, som han ikke har lest noe av, og jeg vet nesten ikke hvem som var mest begeistra av oss til slutt. Jeg har fortsatt ikke lest ‘I Æventyrland’, mest på grunn av tidsmangel. Men jeg fant den hos en bokhandler for ikke lenge siden, så nå ligger den klar på hylla.
Og om kveldene sitter jeg og ser på kalenderen, og sjekker prisene på flybillett til Tbilisi. Jeg skulle vært der i disse dager, men slik ble det ikke. Nå legger jeg nye planer. Men noe av innholdet beholder jeg, og retur til Kaukasus er et element som blir værende. Selv om det blir en stund til, gleder jeg meg allerede.
Elisabeths Eldorado 