Ved veis ende

Hvis man sier at man ‘har kommet til veis ende’, har det vanligvis en negativ klang. Man har sluppet opp for utveier, man vet ikke lenger hva man skal finne på, man har mistet kontroll over noe eller har sluppet opp for muligheter. Det er rett og slett sørgelig og kjipt å ha kommet til veis ende. Vanligvis.

Men det hender at det er nettopp til veis ende man vil, og at det tilogmed er veldig bra der. Jeg lover det – det er ikke nødvendigvis negativt å være ved veis ende. Man må bare ha vett til å se seg om og oppdage alt som ligger der, alle mulighetene som finnes der og ingen andre steder! For ikke lenge siden tok jeg og noen til en tur til veis ende. Dette er historien om den turen.

Ved veis ende, og til venstre

Vi kjørte til Tjeldøya og valgte veien ned til Tjeldnesodden. Der slutter simpelthen veien, omtrent der hvor Vestfjorden bukter seg mot øst og går over til å hete Ofotfjorden. Kjører du lenger, havner du ytterst på brygga og til slutt i havet. Vi valgte en liten stikkvei rett før veien slutta, slik at vi kom ‘på innsida’, mot øst og Ofotfjorden. Her finnes et omfattende forsvarsanlegg fra krigens dager, og det er ikke mange metrene du må gå før du er der.

Ser du forsvarsstillinga?

Forsvarsanlegget består ikke av en stor festning, men av mange små forskansninger hvor det var plass til soldater, kanoner og desslike. Under andre verdenskrig var nemlig Narvik strategisk superviktig for tyskerne, siden man der skipet ut malm som kom med tog over fjellet fra gruver i Sverige. Malmen ble brukt i ammunisjonstilvirkning. Jeg har tidligere vært i Albania og sett hvordan hele landet er proppfult av enmanns-skyttergraver og større militærinstallasjoner, noe som forbauset meg og fortalte mye om den paranoiaen som preget kommunistene den gang da. Lite visste jeg da at noe lignende, om enn ikke tilsvarende, fantes i mitt eget nabolag. Nå vet jeg bedre!

Rypebærlyng

Den røde fare er over, og det eneste røde som har inntatt forsvarsanlegget er rypebærlyngen. Det er høst, og den røde rypebærplanten er vakker mot den grønne lyngen og den nesten-hvite reinlaven. Vi plukker blåbær og krøkebær [krekling], men multer ser vi ikke. Den firbeinte legger seg ned midt i matfatet og spiser bær rett av planten, han har forlengst slutta å vente på at jeg skal plukke til ham. Turvennene lar seg lattermildt imponere.

Noen med vinger var her før oss...

I et lite søkke er en tobeint framme før den firbeinte, og denne får leve – ei ørnefjær. Han som holder den i handa, mener den stammer fra ‘pyntefjærene’ ytterst på vingen til ei kongeørn. Det kan godt hende han har rett. Det er ikke uvanlig å finne ørnefjær når vi er ute på tur; i fjor sommer fant den engelske feriegjesten to stykker ikke langt herfra. Vi vurderer å spare denne og sende til henne til jul 🙂 [Bare så synd at den firbeinte fikk tak i den i bilen senere på dagen…]

Straumen kommer inn

På vei tilbake stanser vi ved den blå brua som går over straumen. Havvannet fosser fra venstre mot høyre; vannet er på vei inn og det betyr at det er i ferd med å bli flo. Det er ikke bare de vakre fjellene og utsikta som fanger oppmerksomheten min. Jeg ser også at vannet er forbausende klart, selv med flere meters dybde er det mulig å se hva som fins på bunnen av tang, sand og levende vesener. Jeg lar meg imponere av en middels stor fisk ei stund, før jeg kommer på å ta frem kameraet igjen. Men da er fisken borte.

Vi har vært ved veis ende, nå er vi på vei tilbake. Veis ende trenger ikke være fælt. Det kan faktisk være bra. Spesielt etterpå.