Det man husker etterpå

Jeg vet ikke hvor mange konfirmasjoner du har vært i, men jeg har vært i mange. Felles for de fleste er at det sannsynligvis er mer minneverdig for konfirmanten og familien enn for gjestene, i det lange løp. Men det hender det kommer unntak.

Nylig var jeg i årets første konfirmasjon for mitt vedkommende. Den forløp omtrent som seg hør og bør en vanlig konfirmasjon, med ett unntak: Maten. Kokken som sto for maten har lang fartstid som kokk ved flere av Norges beste restauranter. I dag har han byttet bransje og gjør noe annet, men denne konfirmasjonen tok han på seg.  Jeg er ikke den eneste som er glad for det.

Den beste desserten jeg noen gang har smakt, tror jeg.

Dette er noe av det mest magiske jeg noensinne har smakt til dessert. Den høye, runde isen er sitron- og hvit sjokoladeis. Jeg husker ikke hva det grønne som ligger oppå er. Til høyre: syltet vannmelon i små biter. Mandler og hasselnøtter ristet i sukker og en dæsj salt. Det hvite bakerst er krystallisert is av kryddervann. Det var en nytelse – og jeg følte der og da at jeg fint kunne ha spist tre porsjoner dessert, minst.

At noen i det hele tatt har kommet på å kombinere disse smakene og i tillegg har gjort dem perfekt balansert mot hverandre, går over min fatteevne. At det skulle skje i en konfirmasjon der jeg var gjest, kaller jeg flaks.

Det hender man får seg noen uventa overraskelser. Denne var av det gode slaget – på mer enn én måte. Jeg tror ikke jeg glemmer denne konfirmasjonen med det første.

Reklamer

Fredag med hjemmekontor

Det er noe som kjennes litt glamorøst med hjemmekontor, særlig på en fredag. Det gjør heller ikke noe at hjemmekontoret akkurat i dag befinner seg i Trøndelag, i et hus på en høyde med utsikt i flere retninger. Vertskapet er på jobb, jeg og hunden har inntatt en komfortabel sofa med utsikt. Hva mer kan man ønske seg?

Sørvendt utsikt fra et hus på Frosta

Det hender at jeg har hjemmekontor. Jeg stortrives på jobb, men noen ganger er det godt å kjenne seg mer på ‘hjemmebane’ mens jeg jobber – å kunne lage lunsjmat på mitt eget kjøkken, gå i hvilke klær jeg vil, drikke den teen jeg helst vil ha, pusle med private småting innimellom når hodet trenger å koble litt av… Sånt noe. Å ha hunden i nærheten er også en trivselsfaktor som øker min personlige produktivitet ganske dramatisk.

Denne fredagen har jeg hjemmekontor fra broren min si stue. Det går foreløpig helt strålende. Jobben blir gjort, trivselen er høy, produktiviteten på høyde med hva den ville vært om jeg satt på min ‘normale’ arbeidsplass. Jeg priser meg lykkelig – både fordi jeg har en jobb, og fordi jeg i tillegg har mulighet til hjemmekontor innimellom. Det kunne lett vært annerledes.

Snart er det sommer

Neida. Jeg vet det er ei stund til. Men noen ganger, når man i embets medfør må dykke ned i bildearkivet for å finne ditt og datt. Da hender det at jeg kommer til å tenke på sommeren selv om det er hvitt og kaldt ute. Det hender sogar jeg gleder meg, selv om jeg elsker vinteren. Så derfor. Dette er noe av det jeg ser frem til, sånn etterhvert.

IMAG3886

Grilling i fjæra en sen sommerkveld

IMG_9321

Rolige dager ved et godt ørretvann i Trøndelag

IMG_9657

Midnattsolfisking i Saltstraumen

IMG_9743

Sommernetter under åpen himmel og i høyt gress

telttur

Telt! Mer telting i 2016!

WWMD?

Monet'sk i Trøndelag

Monet’sk i Trøndelag

Den som er glad i kunst, skjønner hva jeg tenker på. Vannliljene. Monet var kjent for sine vannliljer. Og da jeg her om dagen satt ved et lite vann i Trøndelag, var den første tanken i hodet mitt «Dette skulle Monet ha sett!» Vannliljene på dette vannet har ikke knoppet seg eller sprunget ut i blomst enda, men bladene ligger der og er klare til sommerens dyst.

Jeg har sett dem ferdig utsprunget før, akkurat her, og det er et vakkert syn.

Monet malte rundt 250 bilder med vannliljer. Noen av dem blir solgt for et tresifret antall millioner. Jeg har sett flere originaler av ham, og de er nydelige. Men likevel. Naturen overgår kunsten. Særlig når man sitter ved et lite vann i Trøndelag en sommerkveld.

WWMD? – What Would Monet Do? Jeg tror kanskje han ville funnet frem staffeliet…

Det er ikke utseendet som teller

Det er noe jeg helst ikke innrømmer. Det har med baking å gjøre. Jeg er jo som kjent glad i å bake og lage mat, og jeg baker gjerne på kveldstid. Setter en deig på slump og impuls og bare gjør det. Det er det jeg liker å fortelle om.

Jeg er også glad i å være ute på tur. Enten det er korte turer i nærmiljøet eller litt lengre turer her eller der – jeg er gjerne ute, jeg tar gjerne bilder, og jeg skryter gjerne (diskret, såklart) av det på fjasboka eller bloggen.

Men det jeg ikke sier noe om, er kanelsnurrer. Selve grunnpilaren i et hyggelig, hjemmebakt tur-kosthold har vært min akilleshæl. Man skulle ikke tro det var så vanskelig – hvetedeig, smør/kanel/sukker, del opp, inn i ovnen, fiks ferdig og klar tur-niste. Men nei. Det funker ikke sånn. Ikke i min verden, i alle fall. Så jeg har forbigått kanelsnurrer i stillhet forbausende ofte.

Kanelsnurrer og hveteboller til søndagsturen.

Kanelsnurrer og hveteboller til søndagsturen.

I dag knakk jeg imidlertid koden. Sammen med en sjuåring skulle jeg bake kanelsnurrer til ukas søndagstur. Og med en sjuåring kan man ikke gi seg eller peke på alt som er galt; man skylder husfreden og barneøynene å gjøre sitt beste og holde motet oppe. So I did. Det skulle vise seg å gjøre susen. Kanelsnurrene ble akkurat slik de skulle være, i sjuåringens øyne.

Hvis du hører noen som smatter av vellyst og glede i marka et sted, kan det være meg.

Den gyldne omveien

Jeg befinner meg i et gammelt gårdshus langs en vei som kalles ‘den gyldne omveien’ i Trøndelag. Og gyldent er det her. Gyldent i treverket i den gamle båten som ligger overfylt i vannkanten. Hadde den ikke ligget litt inne på grunna, ville den ha sunket. Men fin er den. Det er gyldent på åkeren der havren vokser, der stråene snur seg med brisen som skifter retning. Og det er gyldent i ospeløvet som ligger langt foran resten av skogen i forberedelser, som har skjønt at det er årstids-forandring på gang. Langhelg borte hjemmefra? Ja, tusen takk. På denne årstida takker vi for det vi får av gode dager.

Har: Båtplass. Mangler: Tilsyn. Men det ser fint ut, da.

Har: Båtplass. Mangler: Tilsyn. Men det ser fint ut, da.

IMG_7791

Kornet er klart for høsting. Snart kommer bonden. Tipper jeg.

IMG_7792

Ospetreet ligger langt foran de grønne trærne i skogen rundt.

2011 I love you

Heggmoen

Heggmoen, med Sjunkhatten Nasjonalpark i bakgrunnen. Vatnvatnet t.h.

Jeg hadde nesten glemt hvor deilig det kan være med sommer. Det er bare et par år siden vi hadde en drømmesommer (sjekk arkivet mitt fra juni til august 2009, for eksempel), men i fjor var sommeren kjip helt frem til august. Dette året har visst den første delen av juni bestemt seg for å vise seg fra sin beste side – masse dager med sol og varme, og noen mellomvarme om enn våte dager innimellom. Når jeg ikke jobber, er jeg ute nesten så mye jeg kan. Og så streifer jeg litt, både kortere og lengre omveier.

Kveldstur

Kveldstur

Reise med tog. Reise med bil. Reise med buss. Reise med båt. Fiske. Vandre. Fange rumpetroll i gamle syltetøyglass. Grille. Ta noen orienteringsposter. Jobbe litt innimellom. Ligge i hengekøya og titte på himmelen. Sitte på et svaberg i fjæra og se småbåtfolket dorge seg koksei mens den firbeinte tusler rundt og snuser på sporene etter ørna og bader i små kulper. Vasse. Bade. Lese mange bøker på få dager. Jobbe litt innimellom.

Kveldshimmel

Stakkars lillebror må leve med denne kveldsutsikta

Hva er det som gjenstår? Vel. Overnatte i telt. Fiske i Skorrigorri og Falkflaugdalen. Passe ei firbeint frøken i noen uker. Et par toppturer. Flere orienteringsposter. Reiseradioen. Noe jobbing. Streife i fjellet på dagsturer. Utforske Junkerdalen. Lese Paul Auster, Sofi Oksanen og noen andre bøker. Klø på myggstikk. Lese faglitteratur. Plukke blomster. Feire sankthans på ei hytte i skogen med fine folk.

It’s a hard-knock life…