Tilbakeblikk: Tautra kloster

Kalenderen forteller meg at det er rundt et år siden jeg var på besøk hos Tautra kloster for første – og hittil eneste – gang. Av ukjente årsaker ble det aldri noe blogginnlegg av det, men det gjør kanskje ikke noe å presentere disse bildene i et tilbakeblikk? Jeg tror ikke det.

Ruiner av det opprinnelige klosteret på Tautra

Det første klosteret på Tautra ble etablert i 1207 av munker fra Lysekloster ved Bergen. Tautra er ei lita øy i Trondheimsfjorden, nordøst for Trondheim by, og her lå klosteret sentralt til. Munkene hørte til cistercienser-ordenen. Etter reformasjonen i 1537 begynte det etterhvert å gå nedover med klosteret, av ymse årsaker, og det ble til slutt brukt som steinbrudd (!). I 1846 ble ruinene reddet ved at en privatperson kjøpte dem og ga dem videre til Fortidsminneforeningen, som da var ganske nystiftet.

Kirkesalen i det nye klosteret

Ikke så veldig langt fra ruinene av gammelklosteret er et nytt kloster etablert på Tautra. Dette klosteret er bygd både i stein og i treverk. Det ligger nært veien og er lett tilgjengelig for den som farer forbi. I dag er det et kvinnekloster, et Mariakloster som ble innviet i 2006 og som stadig fortsetter å vokse. De har sogar egne nettsider.

Jeg tok turen inn i selve kirkesalen da jeg var der. Det var en egen ro over den, en egen andakt som fylte sinnet. Lokalet er relativt enkelt og spartansk hvis man sammenligner med andre kirker innenfor den katolske tradisjonen. Men samtidig innbyr den til ærbødighet.

Alteret i kirkesalen har allmektig utsikt

Alteret er enkelt, inventaret er enkelt, omgivelsene er storslagne. Jeg skal glatt innrømme at jeg ikke er sikker på at jeg ville klart å følge med på det som ble sagt om jeg skulle over være en gudstjeneste eller noe annet her. Det er stor risiko for at jeg i stedet ville ha festet blikket på skaperverket utenfor, latt øynene gli mot det som ville vært bakenfor presten eller abbedissen som forrettet. Hvordan kan man ikke gjøre det, tenker jeg.

Taket i kirkesalen er noe helt for seg selv

Det er mye man kan lese av symbolikk inn i at taket er som det er; en trekonstruksjon med glass over. Her kommer dagslyset inn, her lyser stjernene om natta, her danser nordlyset på mørke vinterkvelder meg magnetstorm i verdensrommet. Jeg kunne ikke dy meg for å fantasere om å overnatte i dette kirkerommet; å ligge her på natta og la himmelvelvingen overvelde meg, samtidig som jeg var varm og tørr innendørs. Her kan Vårherre fra sin himmel se på menneskene sine, og de kan se opp til Ham, bokstavelig talt.

Jeg har faktisk overnattet i kloster et par ganger, men det er mange år siden sist.  Men jeg har besøkt mange; jeg liker å besøke kloster når jeg har mulighet til det – særlig i utlandet, i katolske og ortodokse land. Overnatting i seg selv er ikke en del av ’tilbudet’ hos mariasøstrene på Tautra, men det finnes et gjestehus for mennesker – gjester – som ønsker et stille retreat, eller retrett som de selv kaller det. Man kan også bo her noen måneder som frivillig og bidra i klosterets arbeid og virksomhet.

Jeg har aldri seriøst vurdert å gå i kloster. Men ei langt yngre venninne av meg gjorde nettopp det for et år siden – hun tok et år i kloster gjennom et opplegg som er tilrettelagt av og gjennomføres under oppsyn av erkebiskopen i Canterbury. Noen av hennes opplevelser (og andre tekster) kan du lese om her, hvis du vil. Å si at jeg anbefaler et besøk på Tautra, vil dog ikke være å overdrive. Snarere tvert imot.

Reklamer

Det man husker etterpå

Jeg vet ikke hvor mange konfirmasjoner du har vært i, men jeg har vært i mange. Felles for de fleste er at det sannsynligvis er mer minneverdig for konfirmanten og familien enn for gjestene, i det lange løp. Men det hender det kommer unntak.

Nylig var jeg i årets første konfirmasjon for mitt vedkommende. Den forløp omtrent som seg hør og bør en vanlig konfirmasjon, med ett unntak: Maten. Kokken som sto for maten har lang fartstid som kokk ved flere av Norges beste restauranter. I dag har han byttet bransje og gjør noe annet, men denne konfirmasjonen tok han på seg.  Jeg er ikke den eneste som er glad for det.

Den beste desserten jeg noen gang har smakt, tror jeg.

Dette er noe av det mest magiske jeg noensinne har smakt til dessert. Den høye, runde isen er sitron- og hvit sjokoladeis. Jeg husker ikke hva det grønne som ligger oppå er. Til høyre: syltet vannmelon i små biter. Mandler og hasselnøtter ristet i sukker og en dæsj salt. Det hvite bakerst er krystallisert is av kryddervann. Det var en nytelse – og jeg følte der og da at jeg fint kunne ha spist tre porsjoner dessert, minst.

At noen i det hele tatt har kommet på å kombinere disse smakene og i tillegg har gjort dem perfekt balansert mot hverandre, går over min fatteevne. At det skulle skje i en konfirmasjon der jeg var gjest, kaller jeg flaks.

Det hender man får seg noen uventa overraskelser. Denne var av det gode slaget – på mer enn én måte. Jeg tror ikke jeg glemmer denne konfirmasjonen med det første.

Fredag med hjemmekontor

Det er noe som kjennes litt glamorøst med hjemmekontor, særlig på en fredag. Det gjør heller ikke noe at hjemmekontoret akkurat i dag befinner seg i Trøndelag, i et hus på en høyde med utsikt i flere retninger. Vertskapet er på jobb, jeg og hunden har inntatt en komfortabel sofa med utsikt. Hva mer kan man ønske seg?

Sørvendt utsikt fra et hus på Frosta

Det hender at jeg har hjemmekontor. Jeg stortrives på jobb, men noen ganger er det godt å kjenne seg mer på ‘hjemmebane’ mens jeg jobber – å kunne lage lunsjmat på mitt eget kjøkken, gå i hvilke klær jeg vil, drikke den teen jeg helst vil ha, pusle med private småting innimellom når hodet trenger å koble litt av… Sånt noe. Å ha hunden i nærheten er også en trivselsfaktor som øker min personlige produktivitet ganske dramatisk.

Denne fredagen har jeg hjemmekontor fra broren min si stue. Det går foreløpig helt strålende. Jobben blir gjort, trivselen er høy, produktiviteten på høyde med hva den ville vært om jeg satt på min ‘normale’ arbeidsplass. Jeg priser meg lykkelig – både fordi jeg har en jobb, og fordi jeg i tillegg har mulighet til hjemmekontor innimellom. Det kunne lett vært annerledes.

Snart er det sommer

Neida. Jeg vet det er ei stund til. Men noen ganger, når man i embets medfør må dykke ned i bildearkivet for å finne ditt og datt. Da hender det at jeg kommer til å tenke på sommeren selv om det er hvitt og kaldt ute. Det hender sogar jeg gleder meg, selv om jeg elsker vinteren. Så derfor. Dette er noe av det jeg ser frem til, sånn etterhvert.

IMAG3886

Grilling i fjæra en sen sommerkveld

IMG_9321

Rolige dager ved et godt ørretvann i Trøndelag

IMG_9657

Midnattsolfisking i Saltstraumen

IMG_9743

Sommernetter under åpen himmel og i høyt gress

telttur

Telt! Mer telting i 2016!

WWMD?

Monet'sk i Trøndelag

Monet’sk i Trøndelag

Den som er glad i kunst, skjønner hva jeg tenker på. Vannliljene. Monet var kjent for sine vannliljer. Og da jeg her om dagen satt ved et lite vann i Trøndelag, var den første tanken i hodet mitt «Dette skulle Monet ha sett!» Vannliljene på dette vannet har ikke knoppet seg eller sprunget ut i blomst enda, men bladene ligger der og er klare til sommerens dyst.

Jeg har sett dem ferdig utsprunget før, akkurat her, og det er et vakkert syn.

Monet malte rundt 250 bilder med vannliljer. Noen av dem blir solgt for et tresifret antall millioner. Jeg har sett flere originaler av ham, og de er nydelige. Men likevel. Naturen overgår kunsten. Særlig når man sitter ved et lite vann i Trøndelag en sommerkveld.

WWMD? – What Would Monet Do? Jeg tror kanskje han ville funnet frem staffeliet…

Det er ikke utseendet som teller

Det er noe jeg helst ikke innrømmer. Det har med baking å gjøre. Jeg er jo som kjent glad i å bake og lage mat, og jeg baker gjerne på kveldstid. Setter en deig på slump og impuls og bare gjør det. Det er det jeg liker å fortelle om.

Jeg er også glad i å være ute på tur. Enten det er korte turer i nærmiljøet eller litt lengre turer her eller der – jeg er gjerne ute, jeg tar gjerne bilder, og jeg skryter gjerne (diskret, såklart) av det på fjasboka eller bloggen.

Men det jeg ikke sier noe om, er kanelsnurrer. Selve grunnpilaren i et hyggelig, hjemmebakt tur-kosthold har vært min akilleshæl. Man skulle ikke tro det var så vanskelig – hvetedeig, smør/kanel/sukker, del opp, inn i ovnen, fiks ferdig og klar tur-niste. Men nei. Det funker ikke sånn. Ikke i min verden, i alle fall. Så jeg har forbigått kanelsnurrer i stillhet forbausende ofte.

Kanelsnurrer og hveteboller til søndagsturen.

Kanelsnurrer og hveteboller til søndagsturen.

I dag knakk jeg imidlertid koden. Sammen med en sjuåring skulle jeg bake kanelsnurrer til ukas søndagstur. Og med en sjuåring kan man ikke gi seg eller peke på alt som er galt; man skylder husfreden og barneøynene å gjøre sitt beste og holde motet oppe. So I did. Det skulle vise seg å gjøre susen. Kanelsnurrene ble akkurat slik de skulle være, i sjuåringens øyne.

Hvis du hører noen som smatter av vellyst og glede i marka et sted, kan det være meg.

Den gyldne omveien

Jeg befinner meg i et gammelt gårdshus langs en vei som kalles ‘den gyldne omveien’ i Trøndelag. Og gyldent er det her. Gyldent i treverket i den gamle båten som ligger overfylt i vannkanten. Hadde den ikke ligget litt inne på grunna, ville den ha sunket. Men fin er den. Det er gyldent på åkeren der havren vokser, der stråene snur seg med brisen som skifter retning. Og det er gyldent i ospeløvet som ligger langt foran resten av skogen i forberedelser, som har skjønt at det er årstids-forandring på gang. Langhelg borte hjemmefra? Ja, tusen takk. På denne årstida takker vi for det vi får av gode dager.

Har: Båtplass. Mangler: Tilsyn. Men det ser fint ut, da.

Har: Båtplass. Mangler: Tilsyn. Men det ser fint ut, da.

IMG_7791

Kornet er klart for høsting. Snart kommer bonden. Tipper jeg.

IMG_7792

Ospetreet ligger langt foran de grønne trærne i skogen rundt.