Snart er det sommer

Neida. Jeg vet det er ei stund til. Men noen ganger, når man i embets medfør må dykke ned i bildearkivet for å finne ditt og datt. Da hender det at jeg kommer til å tenke på sommeren selv om det er hvitt og kaldt ute. Det hender sogar jeg gleder meg, selv om jeg elsker vinteren. Så derfor. Dette er noe av det jeg ser frem til, sånn etterhvert.

IMAG3886
Grilling i fjæra en sen sommerkveld
IMG_9321
Rolige dager ved et godt ørretvann i Trøndelag
IMG_9657
Midnattsolfisking i Saltstraumen
IMG_9743
Sommernetter under åpen himmel og i høyt gress
telttur
Telt! Mer telting i 2016!

WWMD?

Monet'sk i Trøndelag
Monet’sk i Trøndelag

Den som er glad i kunst, skjønner hva jeg tenker på. Vannliljene. Monet var kjent for sine vannliljer. Og da jeg her om dagen satt ved et lite vann i Trøndelag, var den første tanken i hodet mitt «Dette skulle Monet ha sett!» Vannliljene på dette vannet har ikke knoppet seg eller sprunget ut i blomst enda, men bladene ligger der og er klare til sommerens dyst.

Jeg har sett dem ferdig utsprunget før, akkurat her, og det er et vakkert syn.

Monet malte rundt 250 bilder med vannliljer. Noen av dem blir solgt for et tresifret antall millioner. Jeg har sett flere originaler av ham, og de er nydelige. Men likevel. Naturen overgår kunsten. Særlig når man sitter ved et lite vann i Trøndelag en sommerkveld.

WWMD? – What Would Monet Do? Jeg tror kanskje han ville funnet frem staffeliet…

Det er ikke utseendet som teller

Det er noe jeg helst ikke innrømmer. Det har med baking å gjøre. Jeg er jo som kjent glad i å bake og lage mat, og jeg baker gjerne på kveldstid. Setter en deig på slump og impuls og bare gjør det. Det er det jeg liker å fortelle om.

Jeg er også glad i å være ute på tur. Enten det er korte turer i nærmiljøet eller litt lengre turer her eller der – jeg er gjerne ute, jeg tar gjerne bilder, og jeg skryter gjerne (diskret, såklart) av det på fjasboka eller bloggen.

Men det jeg ikke sier noe om, er kanelsnurrer. Selve grunnpilaren i et hyggelig, hjemmebakt tur-kosthold har vært min akilleshæl. Man skulle ikke tro det var så vanskelig – hvetedeig, smør/kanel/sukker, del opp, inn i ovnen, fiks ferdig og klar tur-niste. Men nei. Det funker ikke sånn. Ikke i min verden, i alle fall. Så jeg har forbigått kanelsnurrer i stillhet forbausende ofte.

Kanelsnurrer og hveteboller til søndagsturen.
Kanelsnurrer og hveteboller til søndagsturen.

I dag knakk jeg imidlertid koden. Sammen med en sjuåring skulle jeg bake kanelsnurrer til ukas søndagstur. Og med en sjuåring kan man ikke gi seg eller peke på alt som er galt; man skylder husfreden og barneøynene å gjøre sitt beste og holde motet oppe. So I did. Det skulle vise seg å gjøre susen. Kanelsnurrene ble akkurat slik de skulle være, i sjuåringens øyne.

Hvis du hører noen som smatter av vellyst og glede i marka et sted, kan det være meg.

Den gyldne omveien

Jeg befinner meg i et gammelt gårdshus langs en vei som kalles ‘den gyldne omveien’ i Trøndelag. Og gyldent er det her. Gyldent i treverket i den gamle båten som ligger overfylt i vannkanten. Hadde den ikke ligget litt inne på grunna, ville den ha sunket. Men fin er den. Det er gyldent på åkeren der havren vokser, der stråene snur seg med brisen som skifter retning. Og det er gyldent i ospeløvet som ligger langt foran resten av skogen i forberedelser, som har skjønt at det er årstids-forandring på gang. Langhelg borte hjemmefra? Ja, tusen takk. På denne årstida takker vi for det vi får av gode dager.

Har: Båtplass. Mangler: Tilsyn. Men det ser fint ut, da.
Har: Båtplass. Mangler: Tilsyn. Men det ser fint ut, da.
IMG_7791
Kornet er klart for høsting. Snart kommer bonden. Tipper jeg.
IMG_7792
Ospetreet ligger langt foran de grønne trærne i skogen rundt.

2011 I love you

Heggmoen
Heggmoen, med Sjunkhatten Nasjonalpark i bakgrunnen. Vatnvatnet t.h.

Jeg hadde nesten glemt hvor deilig det kan være med sommer. Det er bare et par år siden vi hadde en drømmesommer (sjekk arkivet mitt fra juni til august 2009, for eksempel), men i fjor var sommeren kjip helt frem til august. Dette året har visst den første delen av juni bestemt seg for å vise seg fra sin beste side – masse dager med sol og varme, og noen mellomvarme om enn våte dager innimellom. Når jeg ikke jobber, er jeg ute nesten så mye jeg kan. Og så streifer jeg litt, både kortere og lengre omveier.

Kveldstur
Kveldstur

Reise med tog. Reise med bil. Reise med buss. Reise med båt. Fiske. Vandre. Fange rumpetroll i gamle syltetøyglass. Grille. Ta noen orienteringsposter. Jobbe litt innimellom. Ligge i hengekøya og titte på himmelen. Sitte på et svaberg i fjæra og se småbåtfolket dorge seg koksei mens den firbeinte tusler rundt og snuser på sporene etter ørna og bader i små kulper. Vasse. Bade. Lese mange bøker på få dager. Jobbe litt innimellom.

Kveldshimmel
Stakkars lillebror må leve med denne kveldsutsikta

Hva er det som gjenstår? Vel. Overnatte i telt. Fiske i Skorrigorri og Falkflaugdalen. Passe ei firbeint frøken i noen uker. Et par toppturer. Flere orienteringsposter. Reiseradioen. Noe jobbing. Streife i fjellet på dagsturer. Utforske Junkerdalen. Lese Paul Auster, Sofi Oksanen og noen andre bøker. Klø på myggstikk. Lese faglitteratur. Plukke blomster. Feire sankthans på ei hytte i skogen med fine folk.

It’s a hard-knock life…

En omvei her, og en omvei der

Noen ganger tar livet en omvei. Noen ganger står man ved veikanten og ser andres liv ta en krøllete omvei i ulendt terreng. Og noen ganger sammenfaller det med et opphold et sted ved Den Gyldne Omvei. For den finnes. Den er ikke lang, men den er veldig fin.

Gammel og ny
Gammelt og nytt i skjønn forening

Bukta med gamle og nye båter i skjønn forening finner jeg allerede den første dagen. I godt selskap vandrer jeg langs landeveien, blant store gårder og dype skoger, bortover og deretter litt til høyre. Varmen er kvelende og jeg vet jeg skal kjøpe is når jeg kommer frem. Landhandleren ligger like ved havna. Senere, på ettermiddagen og kvelden, sitter vi på verandaen og ser båter av flere slag kose seg på fjorden, og etterhvert sette kursen hjemover igjen.

Mitt fine firkløver i vannet
Fjære sjø, men hva gjør vel det? Bade kan man, åkke som...

Det er sommer for alvor. Sola har kommet, temperaturen har kommet, frihelga har kommet. Klart vi må på stranda. Det blir noen pakkenelliker bak i bilen når fem stykker skal ut på tur og alt skal besørges for en lang dag. Men vi er forbausende effektive og når frem i god tid. Det er god plass både på gresset og i vannet. Det har sine fordeler å ikke oppholde seg i urbane strøk. Flommen på Østlandet går meg nesten hus forbi.

Rumpetroll
Fremtidige frosker på glass

En kveld tilbringes ved et fiskevann. Vinden er nordlig og bettet ikke det beste, men det plager ikke de yngste turdeltakerne. Han med fluestanga koser seg i sin side av bukta der vi holder til, i vannkanten holder ivrige øyne utkikk etter en annen type fangst. Konkurransen handler ikke om centimeter og antall hekto; den handler bare om antall. Rumpetrollene samles i gamle syltetøyglass, telles hyppig og sprer stor glede og stolthet blant de ivrige små. Sorgen over at de fremtidige froskene ikke får bli med hjem når turen er over, gir seg heldigvis raskt.

Middag ved vannet
Middag ved vannet

En oppmurt grillplass sørger for at landskapet slipper å preges av sorte bålgroper overalt. Det labre fiskeresultatet plager ingen – vi er forberedt på eventualiteter og hadde pølser med. Naturligvis. Myggen er velsignet fraværende denne kvelden, og vi blir værende lenger enn til det som normalt er leggetid for minimenneskene. Men til sist gir vi oss og tusler hjem langs en sti gjennom en skog.

Den ‘offisielle’ Gyldne Omvei ble ikke så veldig utforsket denne gangen; det var helligdager og andre aktiviteter som kom i veien. Men jeg falt for landskapet hvor den ligger. Så flere steder og aktiviteter underveis som jeg gjerne skulle utforsket grundigere, ikke minst de som handlet om gårdsprodukter og kunst/håndverk av ulikt slag.

De siste dagers ‘omvei’ kjennes i det hele tatt som en ferie i seg selv, selv om det er mye som gjenstår å utforske. Heldigvis har det seg slik at jeg skal tilbake hit. Jeg vet ikke når, men jeg vet at jeg skal. Kanskje med sykkel? Avstandene er overkommelige, motivene mange, motivasjonen høy.

Påskestemning uninterrupted

Absolute Trondheim

Det er påske. Vi er i byen, jeg og Lille Pirat og Blåbærpiken. Planen var å ta båten ut til Munkholmen og titte etter våren, men det sikreste vårtegnet vi fant var allerede på kaia. Båten ut til den bittelille øya begynner nemlig ikke å gå før i mai, når det er start på sommersesongen. Så vi må legge andre planer. Med eventyrlystne småpiker og impulsive tante er ikke det noe problem. Vi fyller dagen til randen og går nesten ut over tidsanbefalinga fra Pappa, som har mekkedag mens vi er ute.

Absolute bakgate. Og samtidig sentralt.

Mot slutten av dagen er vi egentlig underveis mot bussholdeplassen ‘vår’ i Munkegata. På vei dit legger vi turen via smale gater og smug. Tilfellet vil det slik at vi kommer forbi Vår Frues kirke, som brukes mye av Kirkens Bymisjon. Den ligger rett ved torget i Trondheim, et steinkast eller to fra den langt mer kjente domkirka i byen. Døra er åpen når vi går forbi. Skrittene mine er på vei forbi når Blåbærpiken spør pent «E kjerka åpen?» Når jeg bekrefter dette, følger Lille Pirat opp: «Kan itj vi gå inn, tante?» Selvfølgelig kan vi det.

Absolute påske

Når vi kommer inn bak i kirka, hører vi musikken. Helt foran i kirka, foran midtskipet, er det to menn. Den ene sitter ved et flygel og spiller, den andre står litt ved sida foran flygelet – og synger av hjertens lyst. Han klemmer på det lunger og stemmbånd kan makte, og han synger bra. En sang som vanligvis forbindes med klissete kjærlighetsscener blir med ett til en fantastisk lovsang. Han som synger bærer preg av å ha levd et tidvis hardt liv, og i stedet for å se på oss andre som er i kirka – det er flere enn oss, for de har cafe bakerst i kirkerommet – ser han på pianisten (flygelisten?), på kirkeveggene, på alteret og på Jesus. Hvis han da ikke simpelthen retter blikket oppover som om han stirrer Vårherre i hvitøyet for å forsikre om sin oppriktighet. You raise me up, so I can stand on mountains / You raise me up, to walk on stormy seas / I am strong, when I am on your shoulders / You raise me up to more than I can be.

Jeg og småpikene setter oss på forreste benk og lytter. Uten et ord fra meg til advarsel senker de stemmen til en hvisken og tar av seg luene mens de lener seg mot meg, en på hver side. Mannen som står på den andre sida av flygelet og synger av sine lungers fulle kraft lar seg ikke affisere av at vi har kommet nærmere. Med lukkede øyne synger han sangens siste linjer, mens vi sitter i taus andakt og hører på. Han lukker munnen, pianisten tar en krusedull på tangentene og så er det hele over. «Tante, æ trur han søngt tell Gud, æ!» sier Blåbærpiken.

Lille Pirat reiser seg og trekker meg med. Vi går fremover i kirka, mot alteret og med retning forbi der sangeren fortsatt står. Jeg tror hun vil se på alterbildene og høre historien om folkene bak, men nei. Hun stanser ved mannen i dongeri. Jeg stanser og ser på henne, han ser på meg. Jeg nikker med et lite smil om munnen og er i ferd med å si noe pent om sangen hans. Men fireåringen kommer meg i forkjøpet. Med et markert skritt frem mot ham krever hun hans oppmerksomhet, jeg biter ordene i meg og i det samme gir hun han et kompliment for sangen og takker for at han sang for oss. Jeg ser mannen bli glad og sjenert samtidig, men før et tidels sekund har gått tar han seg sammen og behersker ansiktet sitt. Et smil kommer frem mens blikket er rettet mot Lille Pirat. Han takker. To ganger. Så går vi videre.

På bussen hjem hører jeg barna nynne.