Den gyldne omveien

Jeg befinner meg i et gammelt gårdshus langs en vei som kalles ‘den gyldne omveien’ i Trøndelag. Og gyldent er det her. Gyldent i treverket i den gamle båten som ligger overfylt i vannkanten. Hadde den ikke ligget litt inne på grunna, ville den ha sunket. Men fin er den. Det er gyldent på åkeren der havren vokser, der stråene snur seg med brisen som skifter retning. Og det er gyldent i ospeløvet som ligger langt foran resten av skogen i forberedelser, som har skjønt at det er årstids-forandring på gang. Langhelg borte hjemmefra? Ja, tusen takk. På denne årstida takker vi for det vi får av gode dager.

Har: Båtplass. Mangler: Tilsyn. Men det ser fint ut, da.

Har: Båtplass. Mangler: Tilsyn. Men det ser fint ut, da.

IMG_7791

Kornet er klart for høsting. Snart kommer bonden. Tipper jeg.

IMG_7792

Ospetreet ligger langt foran de grønne trærne i skogen rundt.

2011 I love you

Heggmoen

Heggmoen, med Sjunkhatten Nasjonalpark i bakgrunnen. Vatnvatnet t.h.

Jeg hadde nesten glemt hvor deilig det kan være med sommer. Det er bare et par år siden vi hadde en drømmesommer (sjekk arkivet mitt fra juni til august 2009, for eksempel), men i fjor var sommeren kjip helt frem til august. Dette året har visst den første delen av juni bestemt seg for å vise seg fra sin beste side – masse dager med sol og varme, og noen mellomvarme om enn våte dager innimellom. Når jeg ikke jobber, er jeg ute nesten så mye jeg kan. Og så streifer jeg litt, både kortere og lengre omveier.

Kveldstur

Kveldstur

Reise med tog. Reise med bil. Reise med buss. Reise med båt. Fiske. Vandre. Fange rumpetroll i gamle syltetøyglass. Grille. Ta noen orienteringsposter. Jobbe litt innimellom. Ligge i hengekøya og titte på himmelen. Sitte på et svaberg i fjæra og se småbåtfolket dorge seg koksei mens den firbeinte tusler rundt og snuser på sporene etter ørna og bader i små kulper. Vasse. Bade. Lese mange bøker på få dager. Jobbe litt innimellom.

Kveldshimmel

Stakkars lillebror må leve med denne kveldsutsikta

Hva er det som gjenstår? Vel. Overnatte i telt. Fiske i Skorrigorri og Falkflaugdalen. Passe ei firbeint frøken i noen uker. Et par toppturer. Flere orienteringsposter. Reiseradioen. Noe jobbing. Streife i fjellet på dagsturer. Utforske Junkerdalen. Lese Paul Auster, Sofi Oksanen og noen andre bøker. Klø på myggstikk. Lese faglitteratur. Plukke blomster. Feire sankthans på ei hytte i skogen med fine folk.

It’s a hard-knock life…

En omvei her, og en omvei der

Noen ganger tar livet en omvei. Noen ganger står man ved veikanten og ser andres liv ta en krøllete omvei i ulendt terreng. Og noen ganger sammenfaller det med et opphold et sted ved Den Gyldne Omvei. For den finnes. Den er ikke lang, men den er veldig fin.

Gammel og ny

Gammelt og nytt i skjønn forening

Bukta med gamle og nye båter i skjønn forening finner jeg allerede den første dagen. I godt selskap vandrer jeg langs landeveien, blant store gårder og dype skoger, bortover og deretter litt til høyre. Varmen er kvelende og jeg vet jeg skal kjøpe is når jeg kommer frem. Landhandleren ligger like ved havna. Senere, på ettermiddagen og kvelden, sitter vi på verandaen og ser båter av flere slag kose seg på fjorden, og etterhvert sette kursen hjemover igjen.

Mitt fine firkløver i vannet

Fjære sjø, men hva gjør vel det? Bade kan man, åkke som...

Det er sommer for alvor. Sola har kommet, temperaturen har kommet, frihelga har kommet. Klart vi må på stranda. Det blir noen pakkenelliker bak i bilen når fem stykker skal ut på tur og alt skal besørges for en lang dag. Men vi er forbausende effektive og når frem i god tid. Det er god plass både på gresset og i vannet. Det har sine fordeler å ikke oppholde seg i urbane strøk. Flommen på Østlandet går meg nesten hus forbi.

Rumpetroll

Fremtidige frosker på glass

En kveld tilbringes ved et fiskevann. Vinden er nordlig og bettet ikke det beste, men det plager ikke de yngste turdeltakerne. Han med fluestanga koser seg i sin side av bukta der vi holder til, i vannkanten holder ivrige øyne utkikk etter en annen type fangst. Konkurransen handler ikke om centimeter og antall hekto; den handler bare om antall. Rumpetrollene samles i gamle syltetøyglass, telles hyppig og sprer stor glede og stolthet blant de ivrige små. Sorgen over at de fremtidige froskene ikke får bli med hjem når turen er over, gir seg heldigvis raskt.

Middag ved vannet

Middag ved vannet

En oppmurt grillplass sørger for at landskapet slipper å preges av sorte bålgroper overalt. Det labre fiskeresultatet plager ingen – vi er forberedt på eventualiteter og hadde pølser med. Naturligvis. Myggen er velsignet fraværende denne kvelden, og vi blir værende lenger enn til det som normalt er leggetid for minimenneskene. Men til sist gir vi oss og tusler hjem langs en sti gjennom en skog.

Den ‘offisielle’ Gyldne Omvei ble ikke så veldig utforsket denne gangen; det var helligdager og andre aktiviteter som kom i veien. Men jeg falt for landskapet hvor den ligger. Så flere steder og aktiviteter underveis som jeg gjerne skulle utforsket grundigere, ikke minst de som handlet om gårdsprodukter og kunst/håndverk av ulikt slag.

De siste dagers ‘omvei’ kjennes i det hele tatt som en ferie i seg selv, selv om det er mye som gjenstår å utforske. Heldigvis har det seg slik at jeg skal tilbake hit. Jeg vet ikke når, men jeg vet at jeg skal. Kanskje med sykkel? Avstandene er overkommelige, motivene mange, motivasjonen høy.

Påskestemning uninterrupted

Absolute Trondheim

Det er påske. Vi er i byen, jeg og Lille Pirat og Blåbærpiken. Planen var å ta båten ut til Munkholmen og titte etter våren, men det sikreste vårtegnet vi fant var allerede på kaia. Båten ut til den bittelille øya begynner nemlig ikke å gå før i mai, når det er start på sommersesongen. Så vi må legge andre planer. Med eventyrlystne småpiker og impulsive tante er ikke det noe problem. Vi fyller dagen til randen og går nesten ut over tidsanbefalinga fra Pappa, som har mekkedag mens vi er ute.

Absolute bakgate. Og samtidig sentralt.

Mot slutten av dagen er vi egentlig underveis mot bussholdeplassen ‘vår’ i Munkegata. På vei dit legger vi turen via smale gater og smug. Tilfellet vil det slik at vi kommer forbi Vår Frues kirke, som brukes mye av Kirkens Bymisjon. Den ligger rett ved torget i Trondheim, et steinkast eller to fra den langt mer kjente domkirka i byen. Døra er åpen når vi går forbi. Skrittene mine er på vei forbi når Blåbærpiken spør pent «E kjerka åpen?» Når jeg bekrefter dette, følger Lille Pirat opp: «Kan itj vi gå inn, tante?» Selvfølgelig kan vi det.

Absolute påske

Når vi kommer inn bak i kirka, hører vi musikken. Helt foran i kirka, foran midtskipet, er det to menn. Den ene sitter ved et flygel og spiller, den andre står litt ved sida foran flygelet – og synger av hjertens lyst. Han klemmer på det lunger og stemmbånd kan makte, og han synger bra. En sang som vanligvis forbindes med klissete kjærlighetsscener blir med ett til en fantastisk lovsang. Han som synger bærer preg av å ha levd et tidvis hardt liv, og i stedet for å se på oss andre som er i kirka – det er flere enn oss, for de har cafe bakerst i kirkerommet – ser han på pianisten (flygelisten?), på kirkeveggene, på alteret og på Jesus. Hvis han da ikke simpelthen retter blikket oppover som om han stirrer Vårherre i hvitøyet for å forsikre om sin oppriktighet. You raise me up, so I can stand on mountains / You raise me up, to walk on stormy seas / I am strong, when I am on your shoulders / You raise me up to more than I can be.

Jeg og småpikene setter oss på forreste benk og lytter. Uten et ord fra meg til advarsel senker de stemmen til en hvisken og tar av seg luene mens de lener seg mot meg, en på hver side. Mannen som står på den andre sida av flygelet og synger av sine lungers fulle kraft lar seg ikke affisere av at vi har kommet nærmere. Med lukkede øyne synger han sangens siste linjer, mens vi sitter i taus andakt og hører på. Han lukker munnen, pianisten tar en krusedull på tangentene og så er det hele over. «Tante, æ trur han søngt tell Gud, æ!» sier Blåbærpiken.

Lille Pirat reiser seg og trekker meg med. Vi går fremover i kirka, mot alteret og med retning forbi der sangeren fortsatt står. Jeg tror hun vil se på alterbildene og høre historien om folkene bak, men nei. Hun stanser ved mannen i dongeri. Jeg stanser og ser på henne, han ser på meg. Jeg nikker med et lite smil om munnen og er i ferd med å si noe pent om sangen hans. Men fireåringen kommer meg i forkjøpet. Med et markert skritt frem mot ham krever hun hans oppmerksomhet, jeg biter ordene i meg og i det samme gir hun han et kompliment for sangen og takker for at han sang for oss. Jeg ser mannen bli glad og sjenert samtidig, men før et tidels sekund har gått tar han seg sammen og behersker ansiktet sitt. Et smil kommer frem mens blikket er rettet mot Lille Pirat. Han takker. To ganger. Så går vi videre.

På bussen hjem hører jeg barna nynne.

Den mørkeste dagen

Vakker by på årets mørkeste dag

Vi er ikke langt fra byen. Du ser den herfra. Tyholttårnet, Nidarosdomen, Gløshaugen og Munkholmen nesten helt skjult. De er her alle sammen, perlene i byens diadem. Jeg nyter synet av fjorden, som glitrer i en litt dypere blåtone enn den himmelen har. På andre sida av fjorden ligger Fosen. Jeg tenker på ‘Vinsjan på kaia’ og smiler for meg selv. Turkompisen spør meg om jeg vet hva fjellene på andre sida kalles? Jeg biter i meg en småironisk kommentar om at det knapt er verdig å kalles fjell etter min mening og foreslår ‘Fosen’? Nei, sier han. De kalles ‘Fosenalpene’. Jeg ler åpenlyst denne gangen. Vi deler den latteren.

Bortover, nedover og deretter til høyre

Her nede er det sol midt på dagen, og selv om det allerede kjennes litt uvant setter jeg pris på det. Skogen rundt oss er relativt ung, og der vi går bortover en slak åskam får vi både solstråler og et snev av utsikt. Det er ikke mange som har gått her før oss, men noen er det. Med tanke på alle de tusentalls mennesker som bor i nærmiljøet her er det merkelig. De vet ikke hva de har utenfor stuedøra og ti minutter unna playstation og wii. Kroppsspråket til den firbeinte svensken uttrykker det jeg kjenner innvendig: lutter yrhet og maksimal turglede.

Den er ikke langt unna, om enn litt skjult.

Gjennom trærne skimter jeg det som er et av hovedmålene for turen: Nidelva. Vi er ganske langt oppover i elva nå, eller sør for byen om du vil. Selv gjennom trærne kan jeg se den flyte stille nedover mot byen mens den speiler landskapet rundt. I lia på motsatt side blir en snedekket eng farget oransje av noen solstråler som klamrer seg fast. Jeg ser lia – og jeg ser den oransje flekken reflektert i elva, sammen med landskapet rundt. Ingen av oss trenger mange ord for å vite at de andre trives nå.

Stillest vann har dypest grunn. Kanskje.

Nede ved elvebredden kan jeg på nært hold se at den flyter stille og seigt nå om vinteren. Som om den ikke egentlig vil røre på seg, men blir tvunget av vannmassene som tross alt heller vil ut i havet enn å bli liggende langt oppi vann og daler lenger sør, som foretrekker salt over is. Det er stilt i hytta på den andre sida. Kanskje de er av den sorten folk som bruker hytta fra påske til en gang etter jakta? Vi speider etter spor etter beveren vi vet holder til her, men vi ser ingen. Kanskje er den skjult av sne, kanskje er den et sted lenger opp eller ned langs bredden. Igjen får jeg høre historien om den nysgjerrige beveren som i sommer kom igjen og igjen og stadig nærmere mot de som telta ved elvebredden her, etter å ha utforska oppover elva med kano en hel dag. Jeg later som om det er første gang jeg hører historien, blir mektig forbauset når jeg hører om Børre bevers oppførsel den julikvelden for en evighet siden. Det var i sommer.

Importsvensken følger med

Den firbeinte svensken er med. Han løper løs og oppfører seg upåklagelig når han får kommandoer, som om han vil demonstrere hvor fortjent det er at han får løpe uten bånd her. Et øyeblikk stikker han snuten langt ned i snøen for å sniffe etter mus, i det neste bøyer han kroppen mellom bjørkestammer og legger til flekkings. Nede i vannkanten viser han meg hvor turvant han er, og hvor trygg han er på isen etter å ha trukket folk og sleder på elver og vann gjennom tusenvis av kilometer på trening og i konkurranse. Han går akkurat så langt ut som isen vil bære ham. Deretter slår han simpelthen med poten i isen til den sprekker og det blir et hull, akkurat stort nok til å drikke av. Så bøyer han seg frem og lesker seg. Næringsvettet kan ingen betvile.

Lyset svinner, men humøret stiger stadig 🙂

Når vi har gått et stykke langs elva finner vi et punkt hvor vi har litt fri utsikt mot både nord og sør. Det er mot sør de fineste motivene fins, den fineste belysninga. Det er helt stille her nede. Grustaket på andre sida av elva og litt lenger ned er stille, kanskje har de juleferie. Fuglene sier ikke mye. Svensken er taus. Turkompisen konsentrerer seg om eget kamera og trenger ikke mange ord for å vite hvordan jeg har det eller hva jeg tenker. Bare den mekaniske lyden av klikk-klikk bryter stillheten av og til. Elva verken klukker eller buldrer, den heller. Bare isen gir lyd fra seg, knaser litt under beina våre nå og da. Lyden av en kvist som knekker under velbrukte sko lager drønninger i trommehinna.

Frostrøyken danser seg nordover

Jeg så den på avstand og her er vi nærmere – frostrøyken meldte sitt nærvær. Som et spøkelse svever den over vannet, snart hit og snart dit. Å følge bevegelsen til frostrøyken over vannet er som å se nordlys over himmelen – det danses og svinges i uforutsigbare mønstre, strukturer dannes og løser seg opp og gjenoppstår et annet sted. Jeg finner ikke noe system i det, men det gjør ingenting. Jeg kan jo glede meg over synet. Og over at jeg slipper å stå midt i den røyken! Det er kaldt nok her på bredden. Innsida av nesen fryser til hver gang jeg puster.

Noen holder ut hele året

Inne i røyken får vi etterhvert øye på noen av helåsbeboerne her i elva. En flokk med 11 svaner duver oppå vannet. Halvparten av dem er grå, den andre halvparten hvite. Omtrent. Jeg mistenker at noen av dem gjennomgår en skikkelig brainfreeze, for de ligger med hodet under vann og jakter noe spiselig i det som virker som en evighet. Andre later til å ha jobben med å holde vakt. De har full kontroll over hvem og hva som befinner seg langs bredden, og over andre fjærkre i umiddelbar nærhet. De er på vei mot høyre, men så snart svensken kommer ned til bredden med oss, går kursen diskret i ei anna retning. Videre, oppover elva og mot venstre.

Gjerningsmannen etterlot tydelige spor!

Vi finner ett spor etter beveren. Faktisk er det jeg som finner det, han lokalkjente og svensken går rett forbi til å begynne med. Fasongen på stubben som stikker opp av sneen etterlater ingen tvil. En gang før vinteren kom har beveren henta seg litt byggemateriale her. Kanskje var det sist sommer, kanskje var det sommeren før. Jeg vet ikke. Men for å kunne skryte litt til urbane venner på fjasboka sørger jeg for å forevige nok et bevis på at hverdagen har tatt meg til noe som minner om villmark.

Modig trønderkjøttmeis

Vi har bøyd av fra elva og lagt ruta oppover kjerreveien som snor seg mellom majestetiske trøndergårder. Ett sted ser vi et tre som er stappfullt av kråker, jeg teller over tretti sorte oppblåste kropper på den øverste fjerdedelen av ei staselig bjørk. Litt lenger opp i bakken kommer vi forbi et tre som er like fullt av kjøttmeiser. Treet er forlengst fritt for løv, men det ser nesten fargerikt ut der de gulgrønne fjærballene klamrer seg til tynne kvister, gjerne flere ved siden av hverandre. Jeg stiller meg til for å knipse dem, og akkurat i det jeg skal til å trykke på avtrekkeren rykker den firbeinte til. Vips er motivet redusert til en enslig – og modig! – kjøttmeis. Kanskje han ikke gadd flykte denne gangen? Kanskje så han at vi hadde kontroll på svensken? Jeg vet ikke. Jeg bare knipsa og gledet meg over at bildet i grunnen ble like fint med bare en fugl og ikke tyve.

Så fløy den også. Da gikk vi hjem. De lyseste timene av årets mørkeste dag har blitt tilbrakt ute i det fri. Nå går det mot lys igjen. Snart vil dager som denne bare være et minne der jeg bader i sol døgnet rundt. Jeg vil ikke tenke på det akkurat nå.

Så gjør vi så…

Så gjør vi så når vi henter vårt tre…
For det er nemlig det vi har gjort. I dag dro vi ut på landet for å hugge vårt eget juletre! Jeg har ikke vært vant til hjemmefra at vi har hugget vårt eget tre, selv om vi gjerne har kjøpt hos en bonde vi kjenner eller noe sånt, men det finnes en første gang for alt. I dag var min første gang på juletrehogst!

Ut på landet, opp over et jorde og litt til høyre – der ligger feltet som bonden har åpnet opp for at vi og noen til skulle få hugge trær til jul. Det gjorde ingenting for Blåbærpiken og Lille Pirat at det var ganske bratt å gå opp dit trefeltet var. Det gjorde heller ikke noe at dette var en vestvendt helling og at sola sendte noen bleke stråler denne veien. På toppen ble det nemlig servert gløgg, kokt på åpen flamme i det fri. Å salige stund uten like!

Noen ganger er man heldig. Hvis man for eksempel går inn i en granskog og faller for det første treet man ser på og ingen andre har begynt å sage på det. Da kan man ta det selv, sage det ned og gi bonden 200 kroner. Så har man Verdens Fineste Juletre i stua hos Verdens Fineste Familie til jul. Og jeg? Jeg storkoste meg og er klart enig med meg selv om at neste år skal min leilighet ha juletre – og det skal jeg sage ned selv. Garantert.