I can feel it getting closer

Jeg hadde ikke vært her lenge før jeg hadde vært ute på min første tur. To timer etter ankomst var jeg ute av ytterdøra, og halvannen time etter det igjen var jeg og min firbeinte turkompis tilbake. Noen ting forandrer seg aldri.

Nok til et bål eller to. Minst.

Ute i skogen har noen laget seg et lite lager ved. Jeg kan ikke minnes at det lå der sist vinter, så det er nok noe som må ligge ute en sesong for å tørke skikkelig innen det kan bli brukt. Jeg lot meg fascinere av de knall oransje trekubbene. Fant aldri ut hvilken tresort det er, men alle er av samme sort og forskjellig fra de andre kubbene.

Jeg aner ikke hvorfor eller hvordan

Furet, værbitt…som så mye i Norges land. En falleferdig låve på noe som ikke helt så ut til å være en gård i bruk lenger hadde denne konstruksjonen på den ene langsida. Don’t ask me why. Ikke kan man bruke døra, ikke kan den skyves til side, ikke bærer den noe som helst av etasjen over eller… Jeg vet ikke. Det så mest ut som om de hadde forsøkt å skjule et hull i muren på kreativt vis, men hva vet jeg? Resten av veggen var hvitmalt treverk (venstre) og grønnmalt-for-lenge-siden mur (høyre).

Unik blant likemenn?

Dette har jeg aldri før sett på en kirkegård, men på den som tilhører Tiller kirke finnes det altså: en gravstein med inskripsjon på arabisk! For ordens skyld: Under kanten på bildet står navn og datoer på ‘norsk’, dvs med latinske bokstaver. Det utelot jeg, for å være anstendig. Men jeg er veldig fascinert av hva som kan ligge bak denne gravsteinen – hvem, hvorfor og hvordan. Du skal ikke se bort fra at jeg vender tilbake for å forske litt på det 😉

Sterk, veltrent og vakker. Og utrolig snill

Dagens turkompis – en sjuårig innvandrer fra nabolandet i øst. Ikke visste jeg at han var så forfengelig at han stilte seg opp med en gang kameralinsa kom frem, men det gjorde han! Vi ble bestevenner på første forsøk. Til tross for sin litt fremskredne alder er han nemlig ny i familien, etter å ha blitt pensjonert som løpshund i kennelen han opprinnelig bodde på. Nå lever han herrens glade dager med lange, hyppige turer og hverdagslig familieliv med masse kjærlighet og frisk luft. Og ei tante som har falt fullstendig!

Gode er de, lenge varer de neppe!

Definitivt tid for å komme seg innomhus igjen. Hjemme lot jeg juleforberedelsene bli litt pø om pø, men her er de i gang for fullt – og jeg bidrar aktivt. I dag har jeg bakt to sorter kake; her ses avkjøling av karamellkake etter oppskrift fra Alt Godt. Det er andre gang jeg baker dem, og det har gått kjempebra begge gangene! Men jeg skal ikke unnslå at dagens økt var å foretrekke siden jeg da hadde miksmaster. (Sist måtte jeg røre sammen smør og sukker for hånd. Det tok litt tid.) Nå ligger disse godbitene i en middels stor kakeboks og venter på at det skal bli jul.

Jeg venter på jul, jeg også. Men jeg venter egentlig enda mer på at det skal bli tid for nyttårsferie. Æ gler mæ!

Tusseløypa – Ut i naturen og opp i trærne!

Når man ikke har egne barn er det noen ganger nødvendig å benytte seg av andres barn for å utvide horisonten litt. Jeg er så heldig at jeg har tantebarn jeg kan benytte meg av, og i min iver etter å bli litt mer kjent i marka rundt Trondheim passa det derfor aldeles utmerket at Lille Pirat og hennes mor ville lufte tanta litt. Vi tok turen til Tusseløypa, som er et lite eldorado både sommer som vinter, etter hva jeg forsto.

Lille Pirat viser vei for tante

Lille Pirat viser vei for tante

Tusseløypa befinner seg omtrent på Lavollen i Trondheim, i den delen av bymarka som ligger sørvest for byen i nærheten av Lian. Det er ei stiløype på drøye 300 meter som er velegnet for barn i alderen 5-100 år, som reklamen sier – men Lille Pirat som er treogethalvt var også midt i målgruppa. Hun storkoste seg med å vise tanta hvor løypa gikk hele tida og var en utmerket stifinner. Man er heller ikke i tvil om hvor løypa begynner – ei rot gir en vakker inngangsbue for pirater, tanter, mødre og andre interesserte. Utgangspunktet for Tusseløypa ligger like ved en parkeringsplass nær Lavollen Gård, og de har åpen kafe i alle fall i helgene, om ikke oftere. Lavollen har historie helt bak til 1500-tallet som seter under Lade Gård i Trondheim, men bygningene som står der i dag ble reist tidlig på 1800-tallet. I 1937 overtok kommunen husene og har restaurert dem, og de driver også et visst informasjonsarbeid om kulturlandskapet rundt herfra.

Vart du skræmt no?

Vart du skræmt no?

Noe av det geniale i tusseløypa er at det er massevis av tre-troll der. Tante mista helt tellinga på hvor mange trær som egentlig var troll, men det var veldig mange av dem. Noen hadde grønne og noen blå øyne, noen var forskrekka, andre lo mens atter andre hadde åpen munn som om de sang. Det var ikke fritt for at mange av dem hadde ‘naturlige’ neser også, i form av kvister eller andre ting. Noen troll var høye, andre satt lavt, noen var i grupper og noen var alene. Av en eller annen grunn tror jeg at trollene er litt barn, de også, for det var veldig mange steder hvor noen hadde knyttet ei snor med en smokk i rundt treet. Til å begynne med trodde tante at det var gjenglemte smokker som hadde blitt mista underveis av gjester her, men det var så overveldende mange at jeg heller tror det dreier seg om planmessig utdeling av smokker til tussetrollene, slik at de ikke skal bråke når det blir mørkt. Eller noe.

Sjøormen har også smokk!

Sjøormen har også smokk!

Det er en bekk som bukter seg gjennom tusseløypa. Den er ikke stor, men tydeligvis stor nok til å romme et sjømonster. Eller, kanskje det er et sjø-og-skogs-monster, for det virker som om det søker kamuflasje begge steder. Lille Pirat syns det var litt skummelt at tante gikk helt ned til sjømonsteret, men som hun selv sa da bildet var tatt: «Eeegentli e det jo bærre på lek, tante!» Så da så. Dessuten rakk ikke sjømonsteret ned til brua der vi kryssa elva, så da spilte det ikke så stor rolle. Til gjengjeld måtte vi ved hver elvekryssing gjennom hele ritualet med «Hvem er det som tramper på min bro?«, men Lille Pirat var en utmerket forhandler med bro-troll og dermed slapp hun selv, moren og tanta over uten at et hår ble krummet på deres hode.

Lille Pirat holder utsikt

Lille Pirat holder utsikt

Noe av det geniale med tusseløypa er at noen med maling har utnytta mulighetene som ligger i naturen der. Dermed finner man en rekke troll, et sjøuhyre og en slange rundt omkring mens man tusler rundt. Løypa er dessuten klokt lagt opp med hensyn til at barn skal kunne leke og utnytte omgivelsene, og der er rikelig med muligheter til å balansere, klatre og oppøve andre motoriske ferdigheter. Her, for eksempel, er en mellomting av en gapahuk og ei hytte – byggverket har tre vegger og er åpent på baksiden, og har dessuten en benk inni. Der var spor etter sauer, for dette ligger i utmarka, men vi fikk det for oss selv da vi skulle hygge oss litt med termos og nytinte kanelsnurrer. Nedenfor renner elva, bakenfor ligger litt urskog. Det kan knapt bli bedre.

Spiskammers on the rocks. Eller noe.

Spiskammers on the rocks. Eller noe.

Det er fint å ha med seg matpakke eller noe spiselig når man er ute på tur. Men man kan også finne spiselige saker underveis, i alle fall på sensommeren om man er heldig. Vi plukket krøkebær, blåbær og jeg tror også vi fant et par villbringebær på turen. I tillegg var det utrolig mye sopp i marka. Jeg er ingen sopplukker, så jeg brukte den i stedet til å teste mitt nye kamera med. Men hvis jeg hadde hatt med en lett kurv og en kniv, kunne vi fort fått en fersk, velsmakende og selvbesørget soppsaus til maten den ettermiddagen. Lille Pirat storkoste seg med blåbærplukking, noe både fingre, lepper og tunge bar preg av. Og tanta også, egentlig.

God plass for små trønderindianere

God plass for små trønderindianere

Mot slutten av løypa kommer du til dette stedet. Der er det en romslig gapahuk, utendørs benker i det fri, bord og benker (utenfor bildet) rundt omkring samt en rekke lekeapparater for barn. Stammer til å balansere på, en hvelvet ‘stige’ til å henge etter armene i (eller balansere oppå!) og ei huske som vaier over elva er bare noe av hva stedet har å by på. Vi var der samtidig med 3-4 andre familier, og det ble aldri trangt. Barna lekte, voksne fulgte med, og de hundene som var der lot til å kose seg og ta livet med ro. En irsksetter, en engelsk springer spaniel og en cocker spaniel koste seg med spennende dufter og morsom lek, også ved elvebredden. Å ferdes her (i bånd!) er super sosialisering for firbente pelsdotter, store som små og uansett alder.

Fra dette leirstedet er det ikke langt til slutten av Tusseløypa, og til et nettverk av stier og skogsveier som kan ta deg lenger ut i marka om du vil. Eller tilbake til parkeringsplassen, hvis du heller føler for det. Stedet er absolutt verdt et besøk, med andre ord. Og tante kommer tilbake igjen, helt klart!

Lille Pirat vil gjerne ha enda mer fart!

Lille Pirat vil gjerne ha enda mer fart!

Fredag. Kveld. Reality.

Sms til svigerinne: «Skal vi skype? Eller har ungan lagt sæ?»
Sms tilbake: «Telttur 🙂 Jeg er på lønningspils. God helg!»

Tanke, innvendig: Eia var jeg der, enten det var telttur eller lønningspils! Lenge siden begge deler. Er veldig klar for sommer snart.

Senere.

Mms fra bror: «Telttur med barna. Livet er herlig!» etterfulgt av bilde.

Ute med ungene

Ute med ungene

Sukk. Det hender jeg lurer på hvorfor jeg bor i England. Heldigvis er det sommer snart – da er det min tur til å fråtse i utendørs glæde. Jeg kan knapt vente.