Grått og vakkert i Bukta

Brygga i Bukta
Brygga i Bukta

Vi skulle ut på Grindøya, som ligger litt vest for sydspissen av Tromsøya. En båt skulle hente oss på brygga i bukta og frakte oss utover. Heldigvis har båtene gode navigasjonssystemer ombord, for som du ser: Det var ikke lett å se hvor man skulle. Ikke når morgendisen fortsatt lå over vannet.

Naturlig patina
Naturlig patina

Den gamle brygga er grå og ser ganske morken ut. Men den var overraskende solid, og tydelig godt brukt av både folk og fugl. Mange var også der mens vi venta på båten, og da vi kom iland igjen etter flere timer borte. Jeg lot meg fascinere av mønsteret som hadde dannet seg på rekkverket.

Hvit regnbue
Hvit regnbue

Mens vi venta på båten, så jeg noe jeg aldri har sett før: En slags fargeløs regnbue! Det lå havskodde som var i ferd med å løse seg opp over vannet, men litt lenger opp i terrenget skinte sola fra skyfri himmel. Dermed ble det en form for refleksjon av sollys i skoddedisen, samtidig som det ikke var farger der. Utrolig merkelig, men veldig fint å se. Jeg var ikke den eneste som knipsa.

IMAG4295
Ser du båten?

Inn mot land var skodda i ferd med å løsne grepet. Ute på havet lå det fortsatt en liten vegg. Det var ikke godt å se båten fra Redningsselskapet da den kom, men i bildet over kan du faktisk se den midt i bildet. Først da den var helt nær, var det mulig å se fargene på den ordentlig, og folkene ombord. Dermed var det bare å ta på seg redningsvesten og legge fra land igjen.

Da vi kom tilbake, skinte sola fra skyfri himmel.

Lange Tromsødager

Morgentåke i Mellomveien
Morgentåke i Mellomveien

Jeg befinner meg plutselig i Tromsø, og det er lange dager på kurs. Det er morgentåke når jeg i godt selskap tusler fra hotellet til kursstedet, og gatene virker forlatte. De er som kulisser i en svarthvitt-film, bare at husene har farger. Blasse og bleke i morgenskodda, men like fullt. Det er farger å skimte her og der.

Skodda smyger seg langsomt vekk
Skodda smyger seg langsomt vekk

Utpå dagen kan vi se at skodda smyger seg langsomt nedover bakkene i Tromsøbyen. Kvartal etter kvartal bader i sol etterhvert som skodda siger nedover og samler seg over havet, smyger seg ut sundet og blir borte. Dagen går forbi, med andre ord. Det skjer uten at jeg enser for mye av den. Kursrom innendørs, powerpointmørklagt rom og dyp konsentrasjon gjør at omgivelsene blir litt borte. Heldigvis har vi også praktiske øvelser ute nå og da, sånn at vi får litt frisk luft. Det gjør godt når kursdagen varer i 13 timer.

Godnatt, Tromsø!
Godnatt, Tromsø!

Når siste ord er sagt, siste øvelse gjort og siste instruksjoner mottatt for denne dagen, er det allerede langt på kveld og sola har gått ned. Den blå timen smyger seg inn over byen, og veien fra kurslokalene til hotellet kunne gjerne vært litt lenger. Samtidig er det såpass kjølig at det er godt å komme i hus. Jeg går uten ytterjakke fordi jeg var optimist på morgenen.

Jeg innser at når jeg kommer hjem igjen, er det stor sjanse for at høsten for alvor har gjort sitt inntog der også.

De beste vennene

Kake
Fra menyen på Aunegården i Tromsø

De beste vennene er de som kommer inn døra på Aungegården i Tromsø og ser at du bare drikker en kopp te, og som kommenterer akkurat det. Som ser glimtet av lengsel inners i øyet ditt, og som kjenner deg godt nok til å vite hva som har utløst det, som avfeier fornuftige grunner til å bare drikke te. Venner som fremstiller det som uhøflig å ikke spise et kakestykke samtidig med teen. De beste vennene vet akkurat hva som gjør deg myk i knærne og sørger for at du får akkurat dèt.

En bit her og en bit der
Vi deler kake. Og vil helst ha et stykke til. Hver.

Naturligvis deler gode venner. Hva som skiller oss? To ekteskap, tre barn, fire utenlandsopphold, to språk, x antall utdanningsår, flere kilometer og tellerskritt enn noen av oss har oversikt over. Og mye mer. Hva som binder oss sammen? Samtaler i tide og utide (ofte det siste!) om alt det nevnte, og mye mer, gjennom mer enn 20 år. For hver ting i livet som kunne blitt en mur mellom oss, har vi samtalt og latt det bli en bro i stedet.

Tro meg, det slutter ikke her. Aunegården har fortsatt et par kaker jeg har siklet over uten å smake, og vi er fortsatt unge begge to. Heldigvis.