Han lekte ikke doktor

Det var 1993, tror jeg. Jeg bodde i München og koste meg med å utforske en verden som var litt større enn Nord-Norge. Jeg hang sammen med ei stadig voksende gruppe internasjonale venner – i motsetning til mange andre norske jenter, som bare hang sammen i skandinaviske klikker. Det viste seg imidlertid at det å komme fra ei øy i havgapet i Nord-Norge gjorde meg like eksotisk for mine nye venner som de var for meg. Norge, Finland, Skottland, England, Tyskland, Emiratene, Amerika, Argentina og New Zealand var de jeg kommer på i farta. Kjempegjeng.

Münchens undergrunnsnett. Vi var midt oppe på den mørkeblå linja (U6).
Münchens undergrunnsnett. Vi var midt oppe på den mørkeblå linja (U6).

Uansett. Hver søndag pleide vi å være på et sted oppe på Münchener Freiheit, en irsk pub som het Shenanigans. (Eller var det enda lenger opp?) For der var det karaoke, og den gang var ikke det fullt så harry som det er i dag. Dessuten var der alltid stinn brakke søndagskveldene, helt uten unntak. Vi lærte oss etterhvert hvem flere av de faste karaokedeltakerne var; hun med langt peroxidblond hår og leopardtopp var dama til eieren, han med kjempevom og rørleggersprekk hadde en fantastisk stemme, han som alltid sang Teen Spirit var ikke i nærheten av å treffe en eneste tone…og han som alltid avslutta showet var eieren og mannen som styrte det hele på et fantastisk vis; uformell, hyggelig mot absolutt alle og med en fast hånd overfor dem som prøvde å bølle litt. Og ikke minst: med overbærenhet overfor alle som hadde mer vilje (eller promille!) enn sangtalent.

En søndag var det blant alle de ‘vanlige’ også de sedvanlige ukjente folka. En fyr, for eksempel, husker jeg enda. Et lite stykke ut i underholdninga ble han ropt opp; navnet husker jeg ikke lenger. Han var blond og ganske hengslete i kroppen, klarte ikke stå i ro men bevega seg hele tida, hadde skjegg, dreadsantydning og en ubestemmelig røyk i handa. Han skulle synge ‘Two Princes’ av Spin Doctors. Og vi tenkte et kollektivt «Jaja, han trenger jo ikke kunne så mange toner for å gjøre den greit; han slipper nok unna med noen vræl og litt hopping på scenen!»

Men jeg skal si deg vi tok feil – fyren var et fyrverkeri av en annen verden. Ikke bare kunne han sangen og kunne han synge; han kunne sangen så godt at han ikke en eneste gang så på monitoren med teksten. I stedet så han på oss som stod tettpakka i lokalet og var fullstendig klar over at han hadde oss i sin hule hånd. Det var knapt noen som smakte på ølet sitt; alle bare stod og gapte over hvor flink fyren var. Å se ham var nesten som å se MTV eller Viva, som i de dager var en blodfersk tysk musikkanal.


Da han gikk av scenen fikk han kveldens desidert rauseste applaus. Konferansieren (helt feil ord å bruke om en mann på en pub, men du skjønner hva jeg mener) lot ham få tid til å nyte applausen, stige ned fra den lille scenen og komme seg bort til baren. Da klappinga var i ferd med å dø ut, kom det avslappa og utstudert elegant: Ladies and gentlemen, if you enjoyed that and think that he sounded pretty much like the real thing – well it was, ladies and gentlemen. That was my friend Chris Barron, who is in fact the vocalist of the Spin Doctors. Please give him another round of applause for being sporty and showing up here today!

Det viste seg at bandet var i byen for å spille konsert et par dager senere, og siden fyren som eide og drev puben (konferansieren!) kjente alle som kan krype og gå i musikkbransjen i byen, hadde de kommet innom. Gjett om jeg var i 100?! Utenpå var jeg blasert og lot meg ikke merke med noe – innvendig slo jeg kollbøtter av adrenalinrush… Det beste av alt, kanskje, var å observere at selv om folk fikk vite hvem han egentlig var, fikk han likevel være i fred og kose seg på puben. Sånn var stemninga der; ingen gjorde noe nummer ut av hvem noen var så lenge folk oppførte seg; var hyggelige og bidro til å holde stemninga oppe.

Det begynner å bli lenge siden nå. Men to av de som jeg var venner med der og som var der den kvelden, er jeg fortsatt venn med den dag i dag. Det var en av dem som minnet meg på det. Jeg lurer på hvor Spin Doctors ble av.