Førjulsdager midt i Tyskland

Det er ganske mange år siden sist jeg var i Tyskland sånn ‘på ordentlig’, men i år klaffet det endelig. Ei adventshelg i førjulstida satte jeg kursen sørover med hjelp av SAS, og målet var klart: Tilbringe tid med gode venner, få med seg et julemarked og ellers se hva turen ville by på av opplevelser. Det skulle vise seg å være en god strategi.

Stadige road trips hit og dit

De midtre delene av Tyskland er et område jeg tidligere bare har vært på gjennomreise i, kanskje sovet over ei natt før turen har gått videre. Jeg har aldri virkelig oppholdt meg der.  Det er jeg glad det ble ei forandring på nå. Å ta toget fra flyplassen i Düsseldorf til det som var endestasjonen for min reise var nesten som å forflytte seg gjennom fotballtabellen. Dortmund. Bochum. Duisburg. Hver eneste dag var vi på road trip et eller annet sted, og da var det andre navn som dukket opp og begeistret meg. Ikke minst et bynavn som jeg nå har glemt – det hadde 14 bokstaver, hvorav 2 var vokaler. Dét er tysk på sitt beste/verste; stryk det som ikke passer!

Julekrybbeutvalg på julemarked i Paderborn

Jeg fikk med meg hele tre julemarkedet mens jeg var der; i Paderborn, Northeim og Göttingen. Sistnevnte er det mest kjente og var etter min mening også det beste. Det er noen ting som finnes på alle julemarkeder, og i tillegg til serveringssteder som nærmest går igjen (crepes, glühwein, brente mandler, fudge, drops) er det – dessverre – en del ræl som finnes overalt. Dessverre. Men utvalget av julekrybber og julekrybbefigurer i Paderborn var ikke til å kimse av. De kom  alle størrelser og varianter, og de langt fleste av dem var veldig fine. Det var flere jeg gjerne kunne tenkt meg å ta med hjem, hadde det ikke vært for at jeg allerede har ei julekrybbe og ikke trenger flere.

Bakehus for barn på julemarkedet i Paderborn

På julemarkedet i Paderborn hadde de en ting til som utmerket seg, og som jeg syns var genial: En innendørs bod med gratis kakebaking for barn! Vi hadde med oss opptil flere barn på turen, og tre av dem la veien innom bakeboden og sørget for litt å bite i. Det gikk i pepperkakedeig og det som hjemme hos oss heter ‘Karlotte-kjeks’. (Sistnevnte heter normalt ofte hvite kakemenn eller spekulasi, og begrepet ‘Karlotte-kjeks’ har naturligvis en høyst subjektiv bakgrunnshistorie. ) Det var stolte og glade unger som fikk med seg hver sin lille pose med egenbakte kaker som de kunne gnafse på mens de utforsket resten av markedet.

Stopp-og-spis-steder på torget i Paderborn

I Paderborn var sentrum av byen veldig fint julepyntet. Ikke bare med julemarkedene, men også omgivelsene, husene og selv rommet  over gatene. På rådhuset var 24 vinduer gjort om til en gedigen adventskalender hvor et nytt bilde ble avdekket hver dag. I hovedgata såvel som sidegater var det ulike lysdekorasjoner som smykket rommet over der hvor folk gikk, og det var lagt tilrette for mange ulike samlingsplasser hvor man kunne oppholde seg uten spise/drikke/kjøpeplikt. Det gjorde at folk oppholdt seg i området over ganske lang tid og skapte god stemning.

Keramiker Jasmin på markedet i Göttingen hadde mye fint – jeg ble SÅ frista!

Julemarkedet i Göttingen er kjent for å være litt bedre enn endel andre, og det er en oppfatning jeg deler. Her var det færre boder som solgte ræl, og mange som solgte originale ting – lokale håndverkere av ulike slag hadde blant annet smykker, keramikk, lærvarer og originale treprodukter (ikke masseproduserte børster med retropreg, som så mange andre steder). Keramikeren Jasmin er en venn av min venninne, så vi stoppa litt ekstra der – og det var med nød og neppe jeg ikke kjøpte alt jeg hadde lyst på. Jeg nøyde meg med en enkelt ting; en kjøleskapsmagnet formet som en blå sommerfugl, til ei venninne som samler på kjøleskapsmagneter. Hadde jeg hatt plass og rom for det, var det også et par tekrus og et fat som hadde blitt med meg hjem – men det får bli en annen gang.

Fristende konditori-vindu i Göttingen

Det var ikke bare julemarkeden som frista i byene hvor vi var på besøk. I Göttingen lot jeg meg også nesten friste over evne av dette konditoriet, hvor de hadde helt overdådige kakefat, fristende hyllemetre med brød og masse, masse mer. Cafedelen av bakeriet var full, ellers hadde vi gått inn og satt oss ned. Jeg kan levende forestille meg at det må være helt magisk å sette seg ned der midt i julestria og høre litt på annen julemusikk enn den vanlige kommersen som går på radio, drikke en kopp kaffe eller kakao og unne seg et ferskt og fristende kakestykke. Mmmm…

Brezel til frokost – hver dag!

Men det aller, aller beste av alt jeg fikk disse dagene, var simpelthen dette: nybakt brezel fra den lokale bakeren, som har utsalg noen hundre meter fra der jeg bodde. Hver eneste dag var det flere sånne i kurven med brødmat som vi hadde til frokost, og hver eneste dag spiste jeg opptil flere sånne, både til frokost og gjennom resten av dagen. Jeg simpelthen elsker brezel, og jeg hadde gledet meg stort til å innta det nærmest på hverdagslig vis. Man får ikke gode sånne der jeg bor til vanlig, så det var veldig etterlengtet. Veldig.

Kanskje ingen overraskelse at planene om ny tysklandstur med julemarkedbesøk neste år forlengst er lagt?

Reklamer

Han lekte ikke doktor

Det var 1993, tror jeg. Jeg bodde i München og koste meg med å utforske en verden som var litt større enn Nord-Norge. Jeg hang sammen med ei stadig voksende gruppe internasjonale venner – i motsetning til mange andre norske jenter, som bare hang sammen i skandinaviske klikker. Det viste seg imidlertid at det å komme fra ei øy i havgapet i Nord-Norge gjorde meg like eksotisk for mine nye venner som de var for meg. Norge, Finland, Skottland, England, Tyskland, Emiratene, Amerika, Argentina og New Zealand var de jeg kommer på i farta. Kjempegjeng.

Münchens undergrunnsnett. Vi var midt oppe på den mørkeblå linja (U6).

Münchens undergrunnsnett. Vi var midt oppe på den mørkeblå linja (U6).

Uansett. Hver søndag pleide vi å være på et sted oppe på Münchener Freiheit, en irsk pub som het Shenanigans. (Eller var det enda lenger opp?) For der var det karaoke, og den gang var ikke det fullt så harry som det er i dag. Dessuten var der alltid stinn brakke søndagskveldene, helt uten unntak. Vi lærte oss etterhvert hvem flere av de faste karaokedeltakerne var; hun med langt peroxidblond hår og leopardtopp var dama til eieren, han med kjempevom og rørleggersprekk hadde en fantastisk stemme, han som alltid sang Teen Spirit var ikke i nærheten av å treffe en eneste tone…og han som alltid avslutta showet var eieren og mannen som styrte det hele på et fantastisk vis; uformell, hyggelig mot absolutt alle og med en fast hånd overfor dem som prøvde å bølle litt. Og ikke minst: med overbærenhet overfor alle som hadde mer vilje (eller promille!) enn sangtalent.

En søndag var det blant alle de ‘vanlige’ også de sedvanlige ukjente folka. En fyr, for eksempel, husker jeg enda. Et lite stykke ut i underholdninga ble han ropt opp; navnet husker jeg ikke lenger. Han var blond og ganske hengslete i kroppen, klarte ikke stå i ro men bevega seg hele tida, hadde skjegg, dreadsantydning og en ubestemmelig røyk i handa. Han skulle synge ‘Two Princes’ av Spin Doctors. Og vi tenkte et kollektivt «Jaja, han trenger jo ikke kunne så mange toner for å gjøre den greit; han slipper nok unna med noen vræl og litt hopping på scenen!»

Men jeg skal si deg vi tok feil – fyren var et fyrverkeri av en annen verden. Ikke bare kunne han sangen og kunne han synge; han kunne sangen så godt at han ikke en eneste gang så på monitoren med teksten. I stedet så han på oss som stod tettpakka i lokalet og var fullstendig klar over at han hadde oss i sin hule hånd. Det var knapt noen som smakte på ølet sitt; alle bare stod og gapte over hvor flink fyren var. Å se ham var nesten som å se MTV eller Viva, som i de dager var en blodfersk tysk musikkanal.


Da han gikk av scenen fikk han kveldens desidert rauseste applaus. Konferansieren (helt feil ord å bruke om en mann på en pub, men du skjønner hva jeg mener) lot ham få tid til å nyte applausen, stige ned fra den lille scenen og komme seg bort til baren. Da klappinga var i ferd med å dø ut, kom det avslappa og utstudert elegant: Ladies and gentlemen, if you enjoyed that and think that he sounded pretty much like the real thing – well it was, ladies and gentlemen. That was my friend Chris Barron, who is in fact the vocalist of the Spin Doctors. Please give him another round of applause for being sporty and showing up here today!

Det viste seg at bandet var i byen for å spille konsert et par dager senere, og siden fyren som eide og drev puben (konferansieren!) kjente alle som kan krype og gå i musikkbransjen i byen, hadde de kommet innom. Gjett om jeg var i 100?! Utenpå var jeg blasert og lot meg ikke merke med noe – innvendig slo jeg kollbøtter av adrenalinrush… Det beste av alt, kanskje, var å observere at selv om folk fikk vite hvem han egentlig var, fikk han likevel være i fred og kose seg på puben. Sånn var stemninga der; ingen gjorde noe nummer ut av hvem noen var så lenge folk oppførte seg; var hyggelige og bidro til å holde stemninga oppe.

Det begynner å bli lenge siden nå. Men to av de som jeg var venner med der og som var der den kvelden, er jeg fortsatt venn med den dag i dag. Det var en av dem som minnet meg på det. Jeg lurer på hvor Spin Doctors ble av.