Når du kjører til eller fra Bodø er Hopen et sted du knapt legger merke til. Det er bare en venstresving hvis du er på vei mot byen, et sted du må bremse for å ikke smelle i fjellveggen rett frem. Omtrent. Men hvis du tar deg tid til å stoppe opp her, finnes det et og annet å legge merke til. Detaljer som er fine på hver sitt vis, som gjør det verdt det å tilbringe litt tid her. Spesielt om kameraet er med. Jeg tok en slik planlagt pause her om dagen.
Furet, værtbitt, over vannet
I Hopen står det flere naust og sjøboder, for eksempel, nede ved vannet. Noen av dem er mer velholdte enn andre, og et av dem er velholdt på to av fire sider! 🙂 Dette er sørveggen, som vender ut mot havet. Du kan trygt si at den ser noget sliten ut. Men naustet later til å stå støtt, med halve bygget hvilende på holmen og halve bygget på påler. De kunne sine byggekunster før i tida, og i området rundt og utenfor Bodø er det mange steder at naust og sjøboder står dels på land, dels på påler. Dette bygget hadde blitt restaurert og nymalt på de to sidene som vender mot veien, en av dem en kortvegg hvor inngangsdøra er. Det ga meg håp om at også resten av bygget kanskje blir malt og holdt i god stand, sånn etterhvert. At det skal slippe å råtne på rot.
Naturens eget mønster
Her ser du igjen noe av det som fascinerer meg med bergartene her i strøket: De forteller tydelig i hvilken retning isen en gang i tida har beveget seg, og de har mønstre og avleiringer som viser at flere bergarter har smeltet og flytt side ved side, og blandet seg med hverandre. Her er mørke og lyse bergarter blandet i stripete lag, som om de utgjorde en slags rullekake fra den tida grunnfjellet i Norge ble formet. Dette er et vanlig syn i fjæra her, det er ikke unikt for Hopen. Men det er veldig synlig der. De mer gyldengule steinene i bakgrunnen er hvor smeltevann og en liten bekk renner, og farga er sannsynligvis avleiringer fra vannet i bekken. Stripene her er rette, andre steder er det buer og krøller i dem. Som om alt som i dag er stein en gang var stearin noen lekte seg med. Jeg vet noen naturfagtimer jeg gjerne skulle hatt her heller enn i et klasserom en gang i tida…
Utsikt fra Hopen
Hvis du er i Hopen en kveld når de siste solstrålene klatrer oppover fjellsida, kan det hende du får se Børvasstindan med blå sokkel og gyldne topper. Det er ganske fint. Jeg skulle gjerne sagt at skyene bak er askerester fra Island, men sannheten er nok at det bare er ganske vanlige skyer som befinner seg på ca 800 meters høyde og oppover. Heldigvis var toppene i Åselitindan (den venstre rekka) noenlunde fri for skyer. Til sommeren flytter jeg til ny leilighet, og da blir utsikta fra stuevinduene mine omtrent som dette. Jeg kan ikke si at jeg gruer meg, akkurat.
Elisabeths Eldorado 