Opp til Håheia 438 m.o.h.

Morgenstund har gull i munn, varme i lufta og måker som har gneldret hele natta. Og utsikt. Morgenstund har utsikt.

Jeg våkner av at lufta er så varm at jeg nesten ikke får puste. Jeg våkner av at hunden flytter urolig på seg annethvert minutt. Jeg våkner av at jeg kjenner meg doventung i kroppen. Jeg forsøker å sovne igjen, men klarer det for en gangs skyld ikke. Varmen presser seg på, tvinger meg til å innse at jeg kan glemme å sove. Det er kokende hett, og jeg lengter etter vannflaska i forteltet. Så jeg står opp, åpner innerdøra på forteltet og ser ut. Så sjekker jeg klokka. Den er seks, og det er ikke mulig å sove lengre. Så hunden får tisse og legger seg deretter på skyggesida av teltet, i duggvått gress på bakken. Jeg klør meg i hodet og tenker at «sove kan jeg gjøre en annen gang, tross alt».

På vei opp på fjellet Håheia, populært kalt ‘Nato’ på grunn av installasjonene på toppen. Utsikt mot Måstad.

Etter frokost, hvile i gresset og generell uthaling av tida, gir jeg opp. Teltet er ikke noe blivende sted; det er for varmt og det er ingenting i landskapet som gir skjerming mot sola. Dermed er det bare en ting å gjøre – å legge i vei på dagens tur. Teltet får stå til jeg kommer tilbake igjen, og jeg legger ut av sekken det jeg tør og kan. Resten tar jeg på ryggen før vi går. Det tar under en halvtime med rolig gange å komme til stedet som er dagens utgangspunkt. Ved enden av veien går det en sti oppover lia. Og veien er ikke egentlig slutt, den er bare stengt. Så litt oppi lia, etter å ha gått forbi tunnellen utvendig, kommer jeg igjen inn på veien og kan følge den til topps. Det er bratt, men utsikta gir motivasjon.

Utsikt mot Moskenesøya og resten av Lofoten

Det må være en av sommerens varmeste dager, og definitivt en av de fineste. Vestfjorden og yttersida ligger der, speilblanke, og det er nesten vanskelig å tro at det er enden av et verdenshav som omgir oss på alle kanter. Mosken strekker sine to små topper steilt i været, og bortenfor den ligger Moskenesøya. Seilbåter, yachter, fiskebåter og andre sjøfarende farkoster glir sakte hit og dit mellom et vell av øyer, holmer og skjær. Jeg håper det er svalere ved havoverflata enn det er her i høyden. Det er på grensen til hva som er forsvarlig for hunden, men med medbrakt vannflaske og småbekker underveis, går det heldigvis bra – også med matmora.

Det er bratt ned mot stien på yttersida – over 400 meter ned. Morgenskyene kommer plutselig, og forsvinner like raskt. Under oss, hele tida.

Jeg blir aldri mett av utsikta. Aldri. Etter en drøy halvtimes blund i skyggen av ei Nato-mast på 438 m.o.h. beveger vi oss langs kanten av fjellet i retning nordøst. Værøya er som ei stor klippeøy – steile hellinger mot øst, stupbratt bergvegg mot vest. Det er lett å se på landskapet og forestille seg hvordan isen har beveget seg, hvordan den har trukket seg unna og brutt med seg store flak her og der. Bergartene på Værøya er blant jordas eldste. De er rundt 3.000 millioner år, fra den prekambriske perioden. Jeg kjenner et snev av ærefrykt.

Emre på vei mot en liten utstikker, mot høyde 421 m.o.h.

Etter å ha spist banan og kvikklunsj, er kreftene tilbake. Det hjalp med en liten skygge-blund også. Så kompisen og jeg følger et lite tråkk som går helt på kanten av fjellet. På høyresiden heller en gresskledd fjellside nedover mot Vestfjorden, og mot tettstedet Sørland. På venstresiden går det bratt ned, 400 høydemeter til steinur og storhavet. Det er ingen kompromisser i naturen her, ingen forslag til middelvei. Det er brutalt, enten eller. Jeg vet ikke om jeg ville gått her en vindfylt vinterdag, selv opplevelsen sikkert hadde vært formiddabel. Underveis finner vi litt blåbær.

Tilbakeblikk mot Håheia/Nato, hvor det var fotoforbud.

Når utsikta er like fin i alle retninger, må man innimellom stoppe opp for å knipse. Dette er stedet vi kom fra, den hvite kuppelen på toppen ga akkurat nok skygge til at jeg og en liten hund kunne slenge oss i gresset og sove litt. Fjellet i bakgrunnen er Måstadfjellet, og på solsida – mot øst – lå en gang det lille Måstad-samfunnet. På yttersida, som her ligger i skygge, finner man fuglefjellene hvor lundefuglene hekker – nå som dengang da. Måstad var fuglefangernes samfunn, og det er der lundehunden kommer fra. Visste du at den har seks tær (helt sant!) og kan lukke ørene sine fullstendig igjen?

Fjellets gull roper fra lyngen, og jeg kan ikke motstå.

Etter å ha vært innom den lille toppen mot vest, krysser jeg landskapet og veien og beveger meg mot øst, mot Skamheia. Fastlandet lar seg skimte som ei lang, mørkeblå stripe et sted langt der borte. Jeg klarer å skimte det som er mine hverdagsomgivelser – Børvasstindan, Saltenfjorden, Landegode. Men enda bedre ser jeg det som omgir meg på kort avstand: strå, lyng, bær. Den er kanskje furet og værbitt, denne biten av landet, men i sommer er den åpenbart usedvanlig frodig. Jeg gir opp å telle antall blomsterarter jeg ser. I lyngen vokser blåbær, krøkebær, bjørnebær, tyttebær, skrubb og det mange syns er den gjeveste av alle – multa. De oransje punktene lyser mot meg, og for hver jeg plukker, oppdater jeg minst to nye. Til sist må jeg bare gå forbi.

Måstad.

Herfra er det god utsikt over til Måstad. Måstad er fraflyttet i dag, bare noen fritidsboliger står her. Men Måstad har vært bebodd siden 1200-tallet, og hustufter som er funnet der, er datert til 900-tallet. Det var fuglefangernes grend, og folk her drev vekselbruk med fiske, jordbruk og fuglefangst. På et tidspunkt var Måstad det eneste fiskeværet i hele Norge som var rikt nok til å betale sin skatt i vadmel eller ullstoff! Her finnes hulemalerier som er hele 3.000 år gamle – de ble oppdaget på 1990-tallet, om jeg ikke husker feil. Denne dagen er det ikke vanskelig å forstå at det en gang har vært et særdeles rikt samfunn.

Ørnfangerhule langs veien opp mot Håheia

Det var ikke bare lundefugl og andre sjøfugler som ble fanget på Værøya. Som så mange andre steder langs kysten, fanget man også ørn her. På bildet ser du ei autentisk gammel ørnfangerhule. Hula er så stor at en person kunne sitte oppi den, og så dekke åpningen over seg med flate steiner i et slags ‘tårn’, slik at de ikke ramlet ned. Ei lita luke for hånda tillot ørnefangeren å legge ut en åtebit (dyrekjøtt, for eksempel, eller fisk) festet til et tau. Når ørna satte seg på steinen for å spise åtet, trakk ørnefangeren langsomt i snora til ørna kom nærmere og nærmere – og til sist kunne ørnefangeren gripe om ørnas bein med hendene sine. Det var mer en sport enn ei næring, selv om det ble utbetalt opptil 2 kroner for ei ørn. Fangsten foregikk bare i desember måned.

Litt av en nedtur – på en god måte. Utsikt mot Sørland, som er sentrum på Værøya.

Veien slynger seg nedover fjellsida. Jeg valgte stien ved siden av så mye jeg kunne, men innimellom var det mer skånsomt for kroppen å følge veien ned. Et par plantefelt viser tydelig hva som er fremmedvekster i naturen her. Langs foten av hele fjellkammen til venstre går det en vei som lar seg både sykle og gå på, selv barnevogner kommer seg frem uten problemer. Og akkurat der stien forlater veien og går det siste stykket ned mot dalbunnen, i skjul på dette bildet, er et sted hvor en stor bekk renner ned fjellsida og under ei lita steinbru. Der var det veldig godt å sette seg og leske strupen og kjøle ned litt, både for meg og den store lille pelsdotten min. En annen gang skal jeg følge stien som går oppover langs den grønne kammen som stiger mot venstre bildekant. Der er det en annen topp som jeg ikke har vært på. Enda.

Til ukjent grunn i Lofoten

Når man kommer fra nabolaget, bør man ha vært i Lofoten. Ikke bare en, men flere ganger, sånn at man er noenlunde kjent. Har man levd så lenge som jeg, bør man ha vært i hele  Lofoten, ikke bare på de landfaste øyene, men også på Værøy og Røst. Det har vært en torn i mitt øye. For jeg har ikke vært i hele Lofoten. Jeg har mangla Værøy. Jeg har vært så nære på at jeg var ombord i ferga i Moskenes for å dra til Værøy, og så ble været så dårlig at ferga ble innstilt. Jeg kom meg aldri til Værøy. Før nå.

Bye, bye, Bodø!

En ettermiddag i uka som gikk, steg jeg ombord på M/F Værøy på fergekaia i Bodø. Sammen med noen lokalreisende og et lite lass turister kunne jeg kose meg oppe på akterdekket. Sol og varm temperatur sørget for både trivsel og fine bilder! Bodøbyen ble liten, vi gikk på utsida av Landegode og med ett var vi ute på havet, på ordentlig. Føltes det som. Vestfjorden lå blank som et speil.

Lofotveggens ytterste fragmenter stiger opp av horistonten

Allerede fra Bodø kan man se Lofotveggen på andre sida av fjorden. Når man kommer litt ut fra byen, kan man følge den med blikket hele veien. Se at øyene strekker seg langs horisontlinja, brytes opp og begynner på nytt igjen. Til høyre i dette bildet ser man de ytterste delene av Lofoten, Moskenesøya og muligens litt av Flakstadøya. Deretter ligger øya Mosken som en liten ting for seg selv, og så strekker Værøyas fjell seg i ei stripe før horisonten igjen strekker seg mot bildekanten. Utenfor den, ligger flere av Røst-øyene.

Røst kan på avstand se ut som et skrapflak som duver i overflata.

Ferga går først til Røst. Og å se Røst er en opplevelse for seg. Det er lett å tro at Røst er ei øy, men det stemmer ikke helt. Røst består faktisk av 365 øyer; ei for hver dag i året, og det er få øyer som er bebodd. De fleste innbyggerne bor på øya Røstlandet. Den er så flat at det høyeste punktet bare når 11 m.o.h. Der har jeg vært. Flere av øyene rundt er høyere, den høyeste måler 259 m.o.h. og heter Storfjellet, betegnende nok. Når man nærmer seg Røst over havet, ser Røstlandet først ut som en klodrete strek langs horisontlinja. Den blir aldri tykk, og man kan lett feilta den for å være et flak av skrap og søppel som flyter rundt på overflata – helt til man ser at de rare konturene faktisk er omriss av hus og landskap.

Flygende Røst-innvånere har overtatt et gammelt fiskebruk

Røst har bare rundt 600 innbyggere, men det er et aktivt samfunn. Egen opera har de (!), Lofotfisket fører til en mangedobling av folketallet og TV-serie om livet på Røst har også satt sine spor. Jeg har bare tilbrakt et døgn der, men det fikk meg til å ønske meg tilbake dit ved en senere anledning – og Røst står på ønskelista igjen, slik Værøy gjorde det denne gangen.

Ser du hvalen pruste ca midt i bildet?

Sommernatta har flere overraskelser på lur. «Mine damer og herrer» sier stemmen i høyttalerne mens vi glir over vannet fra Røst mot Værøy. «Foran på vår babord side kan dere nå se en flokk med hvaler.» Både jeg og de andre turistene var snare om å komme oss ut og finne frem kameraene. Jeg har sett hval før, både tilfeldig og på hvalsafari, men det er et syn man aldri blir lei av. Jeg trodde først at det var niser vi så denne gangen, men nei – det var hval. En liten flokk lå og mesket seg i sildefatet; jeg talte minst åtte dyr. Det var nesten synd vi ikke kunne stoppe.

Værøya, sett fra sørvest når man kommer med ferga.

Vi passerer langsomt hvalene, som fyker mot både høyre og venstre ettersom ferga glir fremover og deler flokken. Og så er den der. Værøy. Øya flere av mine forfedre kommer fra, øya som mangler på Lofot-kartet mitt, øya som har lokket meg i over ti år. Øya som er det endelige målet for reisen min denne gangen. Nå er den der, like for øynene mine, og den kommer stadig nærmere. Med sola i vest, en nær-fullmåne i øst og med sekken på ryggen og hunden i bånd går jeg i land. Mitt lille sommereventyr begynner.

Camp Elisabeth i Sørlandshagen

Det er sent på kvelden når jeg ankommer, og jeg skal ikke noe mer enn å finne meg et sted å slå leir denne kvelden. Ei god venninne har tipsa meg om Sørlandshagen, og selv om det er et stykke å gå, er det verdt det når jeg kommer frem. Ei myk gressmatte nær ei stille bukt, med utsikt mot øst og med en ange av saltvann, tang, gress og urter gjør meg aldeles forhekset. Så det går ei stund fra jeg slår opp teltet til jeg legger meg. Eventyret har bare såvidt begynt.

On the road again

(Soundtrack)

Klokka er omtrent midnatt. Jeg har vært oppe siden halv fem i dag morges. Da hadde jeg bare sovet fire timer etter å ha tilbrakt hele gårdagen på reise fra Canterbury til Nord-Norge. I dag har jeg kjørt mange, mange timer i bil. Fort, sakte, alene på veien, i kø, på velkjente veier, langs ukjente veier, fra E6 til krøtterstier. Og hjem igjen. For jeg er hjemme. Jeg er virkelig hjemme. Lykke!

Kveldsmat med utsikt

Gårdagens kveldsmat, inntatt på hytta. Bildet er tatt mot sør rundt midnatt, og det var ikke mange minutter fra dette motivet ble knipsa og til jeg var i seng, fullstendig slukna. Det bakerste fjellet du skimter ytterst er Tilthornet i Steigen, på andre sida av Vestfjorden. Bildet er tatt på sørsida av Hinnøya. Og som du ser: Det er solskinn, fra nord. Det var et fantastisk vær da jeg kom i går kveld.

Der borte kom vi fra

Tilbakeblikk mot Hinnøya fra Hamarøya. Det er forøvrig ikke ei øy, egentlig, men ei halvøy. Bildet er tatt i fra stigninga i Ulvsvågskaret, og på andre sida av Vestfjorden ser du Hinnøya, hvor vi kom fra. Bildet er tatt i sjutida fredag morgen. Nede ved sjøen utenfor venstre billedkant ligger det nye Hamsun-senteret, som åpner på forfatterens 150-årsdag 4. august. (Du kan se flere bilder fra området her.)

Glatte fjellsider og blankskurte sva: Hamarøya

Blankskurte sva og bergsider er veldig karakteristisk for Hamarøya, og det er ikke vanskelig å se hvor og hvordan isen har beveget seg for tusenvis av år siden. Geologien ligger helt oppe i dagen. Det er dessuten store høydeforskjeller underveis, og når man kjører E6 fra Bognes og videre sørover mot Fauske, varierer den fra havnivå frem til rundt 1000 m høyde, tror jeg. Det er mye bjørke- og furuskog her, og massevis av vann og fosser. Når man kjører her på vinterstid, kan man ofte se sneras i fjellsidene et stykke unna. Det er sjelden det går ras på E6’en her, heldigvis, men den kan gjerne være stengt pga uvær eller bli sperret av utenlandske vogntog som ikke er skodd for norsk vinterføre. Det er ganske normalt.

Gjett hvor jeg var?

Dette var målet for dagen. Vi skulle i en urnenedsettelse på kirkegården til Saltstraumen kirke, hvor mine besteforeldre ligger begravet. Pappa kommer fra Saltstraumen, og om du står på brua her med ansiktet vendt mot sør (dvs høyre, slik bildet er tatt), ser du rett på huset hvor han vokste opp. Da ser du også rett på Børvasstindan, som ligger rett ‘bak’ hjemstedet hans. Bildet er tatt fra Straumøya, hvor bl.a. bloggeren Kubonden holder til. Floa var på sitt høyeste da bildet ble tatt, og akkurat da er det ikke så mye bevegelse i vannet. Da vi kjørte forbi her igjen et par timer senere var sjøen i ferd med å falle og det var noen voldsomme virvler som fant veien ut i Saltenfjorden og mot storhavet igjen. Men da passet det ikke å stoppe og ta bilder, dessverre, så de får jeg spare til en gang senere i sommer. Jeg håper du har tålmodighet med meg!

Farmors utsikt fra kjøkkenet

Utsikta fra farmors kjøkkenvindu, mot nord. Herfra tar det snaue to minutter å gå ned i fjæra for å fiske, om du vil. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har tilbrakt ved vinduet her, men da på motsatt side av bordet. Etter urnenedsettelsen samlet vi oss i huset, hvor min fetter holder til i dag. Lykken er å sitte her i femtida en sommermorgen og spise fersk sei. Trust me! Jeg har ikke vært her på mer enn 10 år, og det var veldig godt å gå rundt i hele huset og sjekke ståa. Jeg hadde forventa at det skulle kjennes litt rart også, men det var det ikke. Det var bare godt. Og jeg visste at om farmor selv hadde vært tilstede blant oss, ville latteren hennes runget høyest av alle.

Fjell, vann, skog, tunneller - typisk Hamarøya

Tilbake på Hamarøya. Veien fra Bognes til Fauske har 17 tunneller, og en av dem går gjennom det massive fjellet på høyre side her, Middagsfjellet. Hvis du ser godt etter, kan du faktisk skimte tunnellåpningen i kanten mellom skogen og den glattskurte fjellsida. Bildet er tatt fra Kobbskaret mot sør, og vannet du ser er en innsjø som heter Kobbvatnet. Det er litt sør for Kråkmofjellet og fortsatt langs E6.

Ta tida til hjelp...?

På vei opp på Kråkmofjellet stod det en varseltrekant med ‘Bilberging’ nederst i en bakke. Et stykke lenger opp ble vi stående i kø. Det viste seg etterhvert at det var en semitrailer som hadde kjørt av veien, men heldigvis hadde den ikke gått overende og kunne derfor berges opp igjen relativt enkelt av Falken-bilene. De måtte ha to stykker, nemlig. Hvis traileren hadde velta, ville den rulla mange hundre sider nedover ei bratt fjellside, og da ville det spøkt for sjåføren… Folk brukte ventetida klokt. Pappa fant en bekk og fylte vannflaskene våre. Noen gikk seg en tur, andre røyka eller slo av en prat med gamle eller nye kjenninger. Og så disse karene da, gjorde noe som sikkert var klokt, de også. Bilen de kjørte er registrert på Tommy H. fra Vennesla. Men om han er en av dem, se det vet jeg ikke 😉

Kråkmotinden troner her

Kråkmotinden (924 m.o.h.) troner over Hamarøya – majestetisk, ærverdig og rank. Den forandrer seg hele tida; lyset og omgivelsene skifter konstant. Da kommer forskjellige detaljer i tinden frem. Det er mulig å bestige den fra ‘baksida’, og det er en fin dagstur ut fra E6’en – det er bare å finne seg en utkjørsel og legge i vei. Man ser jo hvor man skal hen! Tinden er synlig langveis fra, enten man kommer fra nord eller sør. Om vinteren er den like vakker i hvitt skrud, som malt av Karl Erik Harr, men min favoritt er – kanskje – om høsten, når hele åssida rundt står i gylden høstskrud som et smykke om halsen til selve tinden. Jeg har store ambisjoner om å utforske den, og landskapet rundt, når jeg flytter mer permanent tilbake til Norge igjen.

E6 over Tysfjorden

Denne ferga kobler sammen E6 over Tysfjorden, fra Bognes (i sør) til Skarberget (i nord) på 25 minutter. Her er den på vei mot Skarberget, som du skimter i bakgrunnen. Et lite stykke utenfor høyre bildekant er Stetinden, Norges nasjonalfjell. Vi tok den andre ferga, fra Bognes til Lødingen. Da drar man fra E6 til E10, som går vestover til Lofotens ytterste punkt, Å. Jeg slutter aldri å fascinere meg over fjellene her; de ser ut som om de har blitt bygget opp etter tilfeldige streker som går opp og ned og bort i et usannsynlig mønster. Og da vi nå var på retur i sjutida om kvelden, var været så bra at jeg fikk flere blinkskudd. Både på vei bort og hjem sto jeg ute på dekk praktisk talt hele turen. På vei sørover så vi sogar en liten gruppe niser som hoppet i vannskorpa like ved ferga. Jeg kan også huske å ha sett hval fra ferga – og i Tysfjorden finnes det organisert hvalsafari.

Lofotveggen sett på skrått utover

Dette er utsikta på motsatt side av ferga – en del av Lofotveggen strekker seg ut i det uendelige, og Vestfjorden er blikkstille. Du ser (f.h.) Hinnøya, Aust-Vågøya, Vest-Vågøya og Moskenesøya gli over i hverandre. I det fjerne kan du såvidt skimte Værøya. Røst, eller mer presist Røstlandet, som er den ytterste øya i Lofoten, ser du ikke. Den strekker seg nemlig ikke mer enn 11 m.o.h. på det høyeste, og jordkrumminga gjør at den ikke er synlig herfra.

Hele denne bloggposten er altså fra mitt eldorado; fra steder jeg er glad i og gjerne ferdes på i Nordland fylke. Jeg skal være her et par måneder fremover, så du kan forvente litt mer blogging enn det har vært mens jeg var i England. Neste road trip, om enn ikke like omfattende som dagens, er planlagt til søndag som kommer. Da er det igjen ut på tur med bil, kamera og skjerpet eventyrlyst til et sted jeg ikke har blogget fra tidligere.

Vi ses kanskje igjen om ikke så lenge?