Høstferd

imag9829
Tisleia i Valdres en vakker høstmorgen

Jeg har vært litt på farten siden sist. Forrige uke tilbrakte jeg for det meste i Valdres, hvor jeg var på kurs. Det var en fornøyelse – døgnet rundt. Kanskje ikke noen overraskelse at godt vær i kombinasjon med usedvanlig milde september-temperaturer gjorde sitt for trivselen? Lua og vottene som sto på pakkelista i forkant av kurset, ble ikke brukt i det hele tatt.

imag9852
Stedsnavn i Valdres – noen av dem.

Vi brukte kartet endel på kurset. Det er ikke til å komme fra at noen av stedsnavnene bød på underholdning i seg selv – deriblant Lortputten og Makalausputten, som du ser på bildet. Det var ikke alltid jeg var sikker på hvordan navnene på enkelte steder skulle uttales, men vi fant heldigvis fram når vi trengte det.

imag9939
Gjerdalen midt i bildet. Tatt fra Kobbskaret.

Denne uka har turen gått nordover. På Hamarøya var det så nydelig at jeg helst ville stoppe bilen overalt for å gå ut og dra på tur – men det kan man jo ikke når man har ei ferge å nå, og planer neste dag. På Kobbskaret kunne vi ikke dy oss lenger, så det ble en liten stopp. Landskapet sto i brann i form av trær i flammende gyldne farger, og lufta nærmest dirret av varme der den sto i ro. Bare en lett bris strøk tidvis gjennom tretoppene. Jeg tror det er fem år siden jeg var på campingtur på høsten borti strøket her. Nå fikk jeg lyst til å gjenta det så snart jeg kan, før fargene forsvinner.

imag9960
Fergemenyen gir seg selv.

På ferga er det i realiteten bare ett punkt som gjelder på menyen, med mindre man er skrubbsulten. Sveler. Jeg aner ikke hvor mange sveler jeg har spist på ferga over Vestfjorden gjennom årene, men det er mange. Alltid svele, alltid med brunost. Nå som den verste turistsesongener over, var det sogar mulig å finne seg et bord med utsikt ombord. Der satt vi med andakt hele den timen som turen varte. Titta på fjellene («der har vi vært!», «dit må vi komme oss en dag!» og så videre) og så småfisk boble i overflata her og der.

Høsten i år leverer virkelig varene så langt i sesongen!

Hundekjøring for dummies – #1 av 3

Hundekjørersesongen er i gang, og i helga er det Mush Synnfjell – en nyskapning fra i fjor som tar langdistanse hundekjøring litt mer bort fra show og back to basics. NRKs sendinger fra Finnmarksløpet og etterhvert Femundsløpet de siste årene har bidratt til at interessen for sporten har eksplodert i Norge – hurra for det! Det er mange ord og begreper å holde styr på for noen som er interessert men samtidig fersk i sporten, så jeg tenkte jeg skulle hjelpe til litt.

Denne posten er del 1 av 3 som vil presentere et høyst subjektivt alfabet som tar deg gjennom alt fra A til Å i hundekjøringens verden. Enjoy!

Alaska husky, her representert ved min egen Emre en dag han bar kløv. Den er av typen Togo og kommer fra Seleverkstedet.
Alaska husky, her representert ved min egen Emre en dag han bar kløv. Den er av typen Togo og kommer fra Seleverkstedet.

A for Alaska husky
Den mest brukte hunderasen innen langdistanse hundekjøring, som er mitt interessefelt. En alaskahusky er ikke renraset; den er en blanding av flere polare hunderaser og ofte litt fuglehund. Men en hund kan være ’ren’ alaskahusky i den forstand at den er ren blanding av blanding av blanding. Min egen hund er f.eks. ren alaskahusky 3 generasjoner tilbake, men går man lenger enn det, finner man grønlandshund, siberian husky, saluki (!), vorsteher og pointer i generasjon 4 og 5 bakover. Alaskahuskyer er ikke godkjent som ‘rase’ av NKK og har dermed ikke stamtavle etc. Det er likevel mange som frivillig har registrert seg på stamtavla.no.

Hovedpremiene for fjorårets Femundløp (2013).
Hovedpremiene for fjorårets Femundløp (2013).

B for Belønning
Belønning for hundene etter fullført trening og/eller løp er gjerne mat, massasje, søvn og ren, tørr halm å ligge i. Belønning for kjørerne varierer – noen løp har fantastisk fine premier, andre har mer begrensede midler. Som regel er premiene noe hundekjørerne har bruk for, alt fra seletøy og hundefôr til slede eller ATV. Det gjeveste i Norge regnes kanskje for å være Saltdalshytta, som tilfaller den kjøreren som har best sammenlagtplassering i Finnmarksløpet to år på rad. I 2013 tilfalt hytta Inger-Marie Haaland for best sammenlagtresultat i 2012 og  -13, i år legger kjørerne grunnlaget for hvem som vinner 500.000 kroners-hytta neste år…

Liste over hunder og egne merkebrikker for Femundløpet. Gjør veterinærjobben enklere.
Liste over hunder og egne merkebrikker for Femundløpet. Gjør veterinærjobben enklere.

C for Chipmerking
Alle hundene som stiller i de store løpene i Norge må være chipsmerket. Det betyr at de har et bittelite implantat under pelsen i nakken, og at dette implantatet kan scannes med en bestemt leser for å identifisere hunden med 100% sikkerhet. Dette er relevant bl.a. i forhold til helseattester og undersøkelser av hundene, samt doping. (Det gjøres dopingkontroll av hund, nemlig!). I tillegg får hundene i flere løp også egne brikker som festes i halsbåndet, slik at veterinærene lett kan sjekke og gjøre notater på rett hund til enhver tid.

Sigrid Ekran og Inger-Marie Haaland etter målgang i F600 i 2010. Ekran vant 26 minutter foran Haaland.
Sigrid Ekran og Inger-Marie Haaland etter målgang i F600 i 2010. Ekran vant 26 minutter foran Haaland.

D for Damer
Hundekjøring var lenge en sport som var ansett for å være mest for buskete villmenn av noen mannfolk. Men no more is it so. Damene har mer enn gjort sitt inntog på sledene også i konkurransesammenheng, og de beste av dem plasserer seg som regel blant topp 10 i de store, lange løpene. Hilde Askildt, Inger-Marie Haaland, Sigrid Ekran, Birgitte Wærner, Nina Skramstad, Elisabeth Edland, Marianne Skjøthaug… Lista er lang. Mennene er fortsatt i flertall, men kvinnene gjør seg stadig sterkere bemerket også på toppen av resultatlistene.

E for Elisabeth Edland
Elisabeth Edland er en av de beste kvinnelige hundekjørerne i Norge. Hun kjører i begrenset klasse (dvs 8-spann) og har kjørt alle de store og mange av de små løpene – og vunnet opptil flere ganger. I fjor vant hun historiens første Mush Synnfjell og cashet dermed inn 20.000 kroner. På Maura ikke langt fra Gardermoen bor hun og samboer Per Olav Gausereide, som også driver med langdistanse hundekjøring. Det er ikke uten grunn at de kaller seg for Team Flying Huskies

En ganske kjent hundekjører på startstreken til F600 i 2013.
En ganske kjent hundekjører på startstreken til F600 i 2013.

F for Femundløpet og Finnmarksløpet
Femundløpet og Finnmarksløpet er de to største løpene innen langdistanse hundekjøring i Norge. Femundløpet har Røros som base og finner sted i begynnelsen av februar hvert år, mens Finnmarksløpet har base i Alta og foregår tidlig i mars. I Femundløpet kan kjørerne delta enten med 8-spann over 400 km (F400) eller med 12-spann over 600 km (F600). I Finnmarksløpet kan kjørerne delta med enten 8-spann over 500 km (FL500) eller med 14-spann over 1.000 km (FL1000).

G for Gausdal Maraton
Gausdal Maraton var regna som ‘sesongstart’ for langdistansekjørerne før Mush Synnfjell kom, og for de som ikke får plass på sistnevnte, er fortsatt GM ofte det første løpet i sesongen. Gausdal Maraton arrangeres av Gausdal Trekkhundklubb og finner sted med base på Astridbekken Skisenter i Gausdal Vestfjell, dvs i fjellene litt nordvest for Lillehammer. Løpet finner sted neste helg, dvs 10.-12. januar.

Hydra og Nøvven hviler på sjekkpunkt, forskriftsmessig tilrettelagt: halm under, pledd over.
Hydra og Nøvven hviler på sjekkpunkt, forskriftsmessig tilrettelagt: halm under, pledd over.

H for Hviletid
De fleste løpene har regler om obligatorisk hviletid. Dette er hviletid som alle kjørerne MÅ ta ut på et eller annet tidspunkt i løpet, og ofte er det bestemt et eller flere steder hvor disse pausene må tas. Som regel hviler kjørerne mer enn det som er obligatorisk. Hviletiden sikrer pausetid både for kjørere og hunder, og det gir veterinærene (relativt) god tid til å sjekke hundene litt ekstra underveis i løpet. I litt lengre løp er det ofte taktikkerier ute og går med hensyn til hvor og når man tar ut langhvilen sin, og den reelle stillingen i løpet er ofte uklar frem til de obligatoriske hvilepausene er tatt. Hvem som hviler når og hvor, er gjerne en kilde til neglebiting, jubel og overraskelser…

Bjørnar Andersen, her på treningstur i Valdres, er blant de norske kjørerne som har markert seg i Iditarod.
Bjørnar Andersen, her på treningstur i Valdres, er blant de norske kjørerne som har markert seg i Iditarod.

Iditarod
Iditarod er regnet som verdens beste og mest anerkjente hundeløp. Det strekker seg gjennom 1.800 km i Alaska i USA, fra Anchorage til Nome.  Det finnes to ruter for en del av løpet; ei nordlig og ei sørlig. Det veksles mellom de to annethvert år, og nå i 2014 er det den nordlige ruta som skal kjøres. Bare èn ikke-amerikaner har vunnet Iditarod, og det var/er Robert Sørlie fra Norge. Han vant i 2003 og 2005. Flere nordmenn har deltatt i Iditarod helt siden 1980-tallet (minst), og i 2014 er det igjen en rekke nordmenn som deltar. Jeg gleder meg til 1. mars – da starter årets Iditarod! På startlinja står blant annet Ralph Johannessen, Tommy Jordbrudal, Joar Leifseth Ulsom, Yvonne Dåbakk og sølvreven sjøl – Robert Sørlie…

Per og hundene fra JHT starter F600 i 2010.
Per og hundene fra JHT starter F600 i 2010.

J for Jeppedalen
Jeppedalen i Hurdal huser flere hundekjørere. Robert Sørlie har bodd der en årrekke, og rett over gata har han naboen Per Mjærum fra Jeppedalen Husky Trail. Bjørnar Andersen har bodd i Jeppedalen de siste årene, men har nå returnert til Sørskogbygda ved Elverum. Marit Stratton og Gunnar Martinsen er gamle ringrever i faget og har holdt til der, og Benoit Gerard tilbrakte flere år i Jeppedalen som kennelhjelper for Robert Sørlie, før han startet for seg selv. John Erik Eriksen startet også sin karriere hos Sørlie, før han etablerte sitt eget spann. Endeløse skogsveier og gode treningsmuligheter gjør Jeppedalen til et eldorado for hundekjørere.

Sesongen er i gang, og det er mye å glede seg til fremover hvis man har interesse for hundekjøring. Selv har jeg gjerne vært litt hangaround og gjort oppgaver relatert til bl.a. Femundsløpet, men uten å stå på sleden selv. I år skal jeg også bidra praktisk, men i et av de andre løpene som kommer litt senere i sesongen. Jeg gleder meg allerede!

(Neste post i serien kommer om ei ukes tid.)

Dag 14 – Et vinterbilde

Jeg er glad i vinteren. Veldig glad i den. Jeg er et av de ufordragelige menneskene som storkoser seg i boblebukse, dunjakke og lue. Jeg er like gjerne ute som inne selv om det er kaldt. De siste årene har mye av vinteren for min del også handlet om hundekjøring; om fellesskap med venner og hunder, om å følge med under løp og oppdatere nettsider, om å være på Røros i februar. Og sånn.

Vinter i Valdres
Vinterlys i Valdres

Og om fargene. Jeg snakket såvidt om det i går; lyset og fargene om vinteren er fantastiske. Ikke bare her i nord, med mørketid og nordlys, men også lenger sør i landet. Dette bildet er fra Valdres og ble tatt midt på dagen en nyttårsdag for et par år siden. Sammen med venner i hundekjørermiljøet feiret jeg nyttår på ei fjellstue der. Vi hadde fantastiske dager, og jeg har hundrevis av bilder med huskyer (og folk) på. Men det jeg helst ville vise frem i dag, var dette. Litt skyer, ei sol, masse sne. Enkelt. Magisk. Veldig vakkert.

Mitt fine, lille land.

«Men hva gjør dere egentlig om vinteren?»

Det er et spørsmål jeg ofte møter fra venner i inn- og utland som ikke er vant med mørketida og ikke kan forestille seg hvordan tilværelsen uten solskinn arter seg. Svaret kan være så forskjellig. De som kjenner meg, vet at denne helga lever jeg 24/7 i nærheten av laptopen og telefonen. Hundekjørerne har sesongåpning, og jeg følger med Gausdal Maraton fra start til slutt. Jeg har vært interessert i hundekjøring i flere år, innledningsvis som det man kaller ‘tablemusher’ – en som følger med via internett. (Musher er et slangord for hundekjører.) Ikke minst da jeg bodde i England var det mange vintertimer som ble tilbrakt på avveie; ikke der jeg skulle være på pc’en, men på internettet – på evig jakt etter resultater, informasjon, rykter og historier underveis fra løypa.

Inger Marie Haaland hjelper Sunniva ut i sporet
Inger Marie Haaland hjelper Sunniva ut i sporet

Etterhvert ble jeg kjent med hundekjørere IRL, i den virkelige verdenen. Jeg oppdaget at de langt fleste er veldig hyggelige folk, at de mest kjente ‘stjernene’ er jordnære, trivelige folk som gjerne hjelper en åtteåring med å få hundene ut på rett sted når de skal ut med slede for første gang. Jeg oppdaget en sport som fortsatt har et stort innslag av noe uforedlet og pionèraktig over seg, samtidig som den er i ferd med å kommersialiseres stadig mer. Interessen for og deltakelsen i sporten har formelig eksplodert de siste årene (tenk NRK og Finnmarksløpet, for eksempel), og stadig flere diver med hundekjøring – enten på turbasis eller med konkurranseambisjoner.

Marit B. Kasin fra Kennel Vinterdans - fersking med veldig sammensatt spann
Marit B. Kasin fra Kennel Vinterdans - fersking med veldig sammensatt spann. (Nøsen i Valdres, nyttår 2009/10.)

Det er noe eksotisk over hundekjøring, spesielt kanskje i langdistanse, som er min hovedinteresse innen sporten. Samspillet mellom mennesker og dyr er fascinerende, og når kenneler får en viss størrelse blir man også mer fascinert av sammensetningen av hundene – hvor kommer de fra, hva er de vant med, hvordan omstiller de seg til en ny flokk, hva klarer de av trening etc. Det er langt flere faktorer som spiller inn enn jeg innledningsvis tenkte på da jeg satt i Nord-Norge og forsøkte å finne oppdatert informasjon om Robert Sørlie og Team Norway mens han/de kjørte Iditarod i Alaska i 2003 og utover…

Nina Skramstad
Nina Skramstad har gode hjemmesider med hyppige oppdateringer året rundt

I tillegg tror jeg sporten appellerer til mange fordi det ikke bare handler om konkurranse, marginer og kiving – det handler om en opplevelse av og et samspill med naturen. Man kan kjøre hunder med vogn eller ATV om sommeren, slede om vinteren. Stadig flere hundekjørerere har hjemmesider og/eller blogger som oppdateres med bilder og tekster gjennom hele året, og dermed får man del i det hverdagslige slitet og ikke bare konkurranseversjonen av hvert enkelt spann.

En av hundene til Sigrid Ekran rett etter at de vant Femundløpet (F600) i februar 2010.
En av hundene til Sigrid Ekran rett etter at de vant Femundløpet (F600) i februar 2010. Se bare dekken-teksten...

I vinter er det VM i hundekjøring, og det skal arrangeres i Norge. Om en måneds tid vil Femundløpet på Røros være vertskap og arrangør av VM i langdistanse. En måned senere, i mars, vil det være VM i mellomdistanse på Hamar og VM i sprint og nordisk i Holmenkollen/Oslo. Bor du i Oslo, for eksempel, har du muligheten til å se fantastisk spennende stafetter og fellesstart-konkurranser bare en trikketur unna.

Min hund i sin stol
Emre i stolen sin i stua

Selv har jeg siden i sommer vært en lykkelig eier av en mye etterlengtet hund – en alaskahusky ved navn Emre. Han ble født sist i mai og flyttet til meg et par måneder senere. Han er en stor, trygg og lykkelig hund som lever et aktivt liv og tilbringer mange timer utendørs sammen med meg hver dag. Han er innehund, dvs han bor ikke ute i hundegård. Når han er voksen og fullt utvokst skal han få trekke meg på ski og sykkel, og han skal få trekke pulk.

Amigo fra Jeppedalen Husky Trail
Smellvakre Amigo fra Jeppedalen Husky Trail

Men jeg lider ikke av den berømmelige husky-syken; «skal bare ha litt større slede/et par hunder til» helt frem til man sitter der med stor kennel og null fritid 😉 Jeg skal fortsatt bare ha en enkelt hund – det eneste mulige unntaket er Amigo, som tilhører noen venner av meg. Den dagen han skal pensjoneres som løpshund er han hjertelig velkommen hit til et litt roligere liv, dersom de ikke velger å beholde ham som ‘hushund’ i kennelen eller gir ham til noen andre.

Passasjerutsikt på Vatnvatnet, rett i nabolaget.
Passasjerutsikt fra sleden. På Vatnvatnet, rett i nabolaget.

Men altså; hundekjøring. Det er en fantastisk fin sport. Enten man sitter i sleden eller står bakpå får man en fantastisk opplevelse i naturen, ofte på steder hvor man kanskje ellers ikke ville vært. Og om man ikke er aktiv utøver selv, kan man bli forbausende engasjert i sporten som støttespiller og medhjelper på ulikt vis – heldigvis for meg. Nå er sesongen i gang, adrenalinet høyt og gleden stor. Hurra!

Jeg har ikke ord (men bilder)

Sove. Fordi det er godt!
Det var veldig kaldt. Selv sneen frøs.
Noen kjørte med en hund foran sleden. Andre kjørte med atten. Gleden var like stor hos begge kjørerne, tror jeg, da de kom inn igjen.
Noen fikk trent selv om de ikke er med i hundespann. Engelsksetteren Sjakk løp foran et attenspann på en treningsrunde og var like rask og pigg som dem da de kom inn igjen.
Det ser ut som et svart/hvitt-foto. Men det er ikke det.
Lykkelig blogger med seksspann foran sleden. Definitivt mersmak!

Det lyser i fjellet

Kanskje det er lyset jeg liker best? Det er noe med lyset der oppe på fjellet i de mange minusgradene. Det forandrer seg hele tida, det er som om lyset vil vise sin allsidighet, sitt nærvær, sin makt. Det kan være strålende, det kan være mystisk tilslørt eller det kan være borte – delvis (skjult av skyer) eller fullstendig (bak horisonten). Jeg føler meg nesten hjemme. Sånn er lyset.

Lyset er på hell, men dagen varer enda ei stund

Det er ettermiddag. Tidlig ettermiddag, klokka er litt over fire. Jeg har vært ute siden ti, men med mange lang og varme klær er det ikke noe problem. Det er nesten alltid noe å ta seg til, helt fra før de første spannene drar ut om morgenen til de kommer inn utpå ettermiddagen og kvelden. Nå har flere begynt å komme inn. Men selv om det er et hundretalls hunder samlet på et lite område, er det lite bråk. Hundene er slitne etter å ha løpt mange mil, og nå vet de at mat, halm og hvile venter dem. Lyset kommuniserer til dem også. De vet at den mørkeblå himmelen med rosa striper betyr kveld for de fleste av dem også.

Sola leker med omgivelsene våre

Det er morgen og klokka har såvidt passert ti. Frokosten inne i fjellstua går mot slutten, og mange kjørere er ute og i ferd med å forberede dagens treningstur. Vi andre kommer gjerne ut etterhvert, vi også. Det er alltid noe å ta seg til, helt fra før det første spannet har kjørt ut rett etter frokost og frem til de siste kommer inn utpå ettermiddagen og kvelden. Men det er ikke noe stress, vi tar det som det kommer og gjør omtrent som vi vil. Jeg tusler rundt med kameraet og knipser her og der. Denne dagen står jeg omtrent der sporet starter og venter på et par spann og kjørere som jeg har tenkt å få gode bilder av. Plasseringa mi i forhold til sporet og lyset er noenlunde gjennomtenkt. Og som en bonus blir det ene spannet forsinka, slik at jeg uten å stresse kan vende linsa mot øst, dit lyset er og følge forholdet mellom sola, lyset og skyene. Førstnevnte vinner til slutt; skyene blir borte og lyset overtar himmelen for noen timer. Men det visste jeg ikke da jeg knipsa.

Lyset brytes i snøkrystallstøv og naturen ser photoshoppa ut!

Skyene er i ferd med å vike, men helt borte blir de ikke. Vi er på den tida av dagen som jeg for meg selv kom til å kalle vippepunktet – det tidspunktet der de siste spannene kjører ut, samtidig som noen av de første kommer inn, enten for en pause eller for godt denne dagen. Tidspunktet der du vet lyset er nesten på topp, men at det ikke helt har snudd enda. Det er blå himmel over oss, men når blikket rettes mot sola ser vi at helt klart er det ikke. Det er som om en mild sky av bittesmå snekrystaller føyker langt nok opp til å skjerme litt for sola, og det er simpelthen vakkert å se at det glimter i lufta uten at det egentlig er noe der. Jeg får øye på noe som ville vært en regnbue om temperaturen hadde tillatt regn å falle ned: På hver side av sola har det dannet seg en stripe av farger med en svak bue utover. Sneregnbuene er konstante – etterhvert som sola flytter seg, flytter buene etter. Borte blir de ikke før sola forsvinner bak åskammen.

For the love of dogs. And light.

Noen trener med tanke på vinterens konkurranser, som starter om ei drøy uke. Andre trener bare for kosen sin del, fordi de liker å være ute med hundene sine uten at det skal være noe press om pall og plasseringer. Et prakteksemplar av den siste sorten har dessuten lang erfaring med nybegynnere og turistkjøring. Han tar seg godt av de få barna som er tilstede. Og han blir bestevennen med seksåringen som er så gira på hunder at hun helst ville bodd i en kennel. Prakteksemplaret tar henne med på sleden sin – med åtte hunder foran går det unna, selv med en seksåring og en voksen stående bakpå sleden. Hun stråler i øynene når de kommer inn igjen. Dagen etter er prakteksemplaret ute og kjører hele spannet sitt – med fjorten hunder foran sleden. Flere av dem er bare valper, og derfor kjører han ikke langt. Og av den grunn tar han også etter endt trening med seg seksåringen en liten runde i ‘barneløypa’, som måler noen hundre meter. Selv sola byr på gull der spannet siger opp den siste slake bakken før de kommer inn til oppstallingsplassen igjen.

Blått, skjult, hvitt, gyldent – lyset har hele tida noe å by på. Rammer hele tida inn opplevelsene vi har. Gir oss noe å se på, noe å bli glad av, noe å fotografere og noe å beundre. Det er alt annet enn kjedelig, og også for de som er ute med hunder inviterer lyset til både hinder og motivasjon, alt ettersom. Vinterlyset er noe av det vakreste som fins nå om dagen.

Det er nesten synd at sola har snudd.

En forsmak på påska – i tjue minus

Unge Skramstad i godt driv

Det er nesten som å være på påskefjellet. Masse sne, sola skinner og alle er ute hele dagen og koser seg stort. Her er voksne og barn i salig forening, og firbeinte av minst tre ulike slag. Det er de firbeinte som holder folk sammen i utgangspunktet, alle hjelper alle med praktiske ting når det trengs. Det er mye godt kameratskap å se, heldigvis. Men i sporet er de dødsfiender når det er konkurranser, og da gis det ikke ved dørene.

Flatcoaten Barney har hatt en frosty makeover 🙂

Det er kaldt, så kaldt at all ut-pust kondenserer og fryser til rim der den treffer. Hår, øyenvipper, barter og skjegg blir hvite før du rekker si atsjooo. Det fryser på hundene uansett rase, og vi tobeinte får hvitt hår på et blunk. Det er nesten så man kan knekke håret i stedet i stedet for å gå til frisøren! Men sola skinner, temperaturen er bare drøye 15 minus på dagtid og man kler seg etter forholdene. Ull mot kroppen, mange mange lag, dunjakker, parkaser, månemannsko og i det hele tatt. Jeg hadde tre lag på beina inni skoene (to var ull) i dag, fire lag på kroppen under en Canada Goose dunjakke og følte meg mest av alt som en Michelin-mann. Til gjengjeld var jeg ute fra 10.30 til 17 uten pause, og uten å bli kald selv da sola gikk ned. (Okei da, det siste var en bløff. Jeg ble kalt på tærne da vi kom tilbake over isen mot slutten av turen og sola var nede forlengst…)

Norgesmesteren hjelper seksåringen på rett vei

Mange av de hundekjørerne som er her, har store prestasjoner å vise til i både inn- og utland. Men primadonnanykker har de ikke. Man hjelper hverandre med praktiske ting og gir råd og tips, og tonen er gemütlich og lett. Gleden over opplevelser man deler med folk og dyr overskygger det meste, og siden de fleste bokstavelig talt har vært ute mer enn en vinternatt, er det ingen som har anlegg for syting heller. Heldigvis. Det er langt flere latterbrøl enn klager å høre! Ungene får prøve seg også. Hvis de vil får de prøve under trygge forhold, og det går forbausende bra. Jeg syns ofte samfunnet blir mer og mer amerikanisert og forsiktighetspreget; man vil fjerne enhver mulighet for risiko og uforutsigbarhet. Det gjør noe med mentaliteten til både barn og voksne – og ikke til det bedre. Men her er det litt annerledes. Uten at det er uforsvarlig får barn prøve seg frem gradvis, gjøre ting som setter dem på prøve samtidig som forutsetningene for mestring er tilstede. Jeg tror det er bedre, både for store og små.

Seksåringen takker Cuba for turen

Selvfølgelig er det masse kos. Masse masse kos. Her er rundt 30 hundevalper, og hvis du legger til kosete voksenindivider blir tallet desto høyere… Spesielt når man har kjørt med hundene og kommer ‘hjem’ igjen er det viktig å kose med dem og takke for turen. Sunniva har skjønt det – Cuba fikk masse kos som takk for å ha vært en av to hunder som trakk seksåringen på slede gjennom ei barneløype på noen hundre meter. Selv er jeg mest fornøyd med å ha klart å tine isen til Pin-up (se posten under, fra i går) og kost masse med henne. (Sorry, Zhivago, men takk for tilbudet 😉 )

Home through the snow in thirty below...

Det er kaldt, men det går. I alle fall går det veldig lenge. Når vi har vært ute et drøyt kvarter, forsvinner sola bak åsen i vest. Vi kjører videre i dagslyset som blir liggende, gjennom skog og vakkert fjelleterreng. Det er så kaldt at selv ikke småfuglene synger; den eneste lyden som hører er pusten til hundene foran og knirkinga av sneen under sleden. Etter en drøy time er vi på vei tilbake over isen, og nå har sola gått ned bak horisonten, ikke bare bak fjellet. Kulda treffer omtrent som en vegg. Jeg fryser på lårene, jeg fryser på tærne, jeg fryser på fingertuppene og jeg kjenner at hele ansiktet har stivnet. Luggen, lua, genserhalsen og skjerfet er alle dekket av rimfrost, og en kant av hvitt omkranser alt jeg ser på.

Men det gjør ingenting. Vi har bare en liten kilometer igjen før vi er tilbake ved basen. Jeg merker at hundene får litt ekstra energi opp de siste bakkene – de vet godt at turen snart er ferdig og at de kan forvente mat og masse kos. Det har de fortjent.