Det var en gang en sommer

Himmel, hav og ei stripe gress på Eggum
Sommeridyll på Eggum

En liten retropost på en fredag morgen. Bildet er tatt rett ved borgen på Eggum i Lofoten, og utsikten er rett vest – mot Atlanterhavet. Det var en julidag, og det var omtrent dette som var utsikten vår da vi spise lunsj den dagen. Det var så varmt i bilen at nesten alle vinduene var nede mens vi kjørte. Det var lite vind til yttersia å være, lufta var full av angen fra blomster og urter som vokser vilt mellom havet og bergrabbene. Et par ørner sirkla over fjellet, i fjæra beita sauer og lam, skarvene satt på sitt sedvanlige skjær og så nesten ikke ekte ut, og vi hadde all tid i verden.

Gjestene hadde kjørt 18.000 km til og fra Sibir før de kom til meg, og det var denne dagen jeg fikk høre historien om det tilfeldige møtet med gjeterne midt ute i ingenting. Om å kose seg grenseløst og samtidig ha både kniv og pepperspray lett tilgjengelig der man sov. Til lunsj hadde vi ost fra Aalan Gård og ferskt brød fra bakeren på Å. Vi inntok den på Rørviksanden og var frista til en liten dupp i gresset, alle som en.

Når man har hatt den første tørr-asfalt-dagen siden august, når det er mørkt både når man står opp og lenge før man legger seg, når det virker som om det alltid står et par sko til tørk et sted i huset, er det godt å minnes dager som denne.

Reklamer

Dag 13 – Tema ‘lys’

Hva er mer naturlig med tema ‘lys’ enn å legge ut et bilde fra mørketida? 😆

Lys i mørketida
Vinterhimmel i mørketida

Æ vet ikkje ka det e, sa han, men lyset treff mæ mest når det e minst av det. Førrstår du ka æ meine? Vi som kommer ifra mørketid vil alltid lengte dit korr det glitre i turkis og månesteina. (Fra Kari Bremnes: Månestein)

Dette bildet er tatt 4. januar klokka 13.39 på sørsida av Hadseløya i Vesterålen. Det er bare to uker etter at sola har snudd, og vi er fortsatt midt i mørketida. Vi ser de vestlige delene av Aust-Vågøya, Gimsøyhoven og faktisk noe av Vest-Vågøya (mot Eggum).

Mange tror at mørketida bare er mørk. Den er ikke det. Den er tidvis fargerik, både med det indirekte sollyset og med nordlyset. Det som avgjør om det virkelig føles mørkt eller ikke, er hvorvidt bakken er dekket av sne (lyser opp!) eller ikke, og hvorvidt himmelen er klar eller overskyet. Hvis det ikke er sne og himmelen er overskyet, er det bare mørkt og trist. Er bakken dekket av sne og himmelen klar, kjennes det helt annerledes.

Symbolikken til lysene som ble tent i etterkant av den mørke julidagen, både helt konkret og i symbolsk betydning, har en tydelig parallell.

Førsteklassingene har blitt skolebarn, hundekjørere er i gang med treninga, kontorrottene er tilbake i den gamle tralten med nyervervet brunfarge, og ferieturnuser er avviklet. Dagene skal bli kortere og kortere, før det igjen snur et par dager før jul.

Det er det som er det fine med lyset. Det kommer alltid tilbake, det lar seg aldri beseire. Heldigvis.

Stamsund by (winter) night – på ti minutter!

Det har vært ufrivillig taust her ei stund. Deler av han Internett ville ikke være venn med meg på juleferien, så jeg fikk  mer ferie enn planlagt. Og lappetoppen har samlet opp flere bloggposter som kommer etterhvert. Den første finner du nedenfor. Enjoy!

Lofotmotiver

Dette maleriet befinner seg på den øverste delen av et lagerbygg (?) på kaia i Stamsund. Hurtigruta og nordlyset er på plass, sammen med andre detaljer. Jeg vet ikke hvem som har malt det, men lurer på om det er kunstneren Scott Thoe. Han har galleri rett oppi gata. Dette bildet er fra en førjulskveld nå nettopp. Klikk på bildet for å se hvordan det samme maleriet ser ut i dagslys på kveldstid i juni.

Galleri 2 - velkommen!

Scott Thoes’ Galleri 2 ligger 100 meter fra hurtigrutekaia i Stamsund. De har åpent når nordgående hurtigrute kommer forbi, og fakler viser besøkende velkommen. Jeg kunne ikke ta turen innom denne gangen, for vi lå etter ruta. Men neste gang. Garantert.

Den ytterste rorbua til Skjærbrygga ligger fint til
Den ytterste rorbua til Skjærbrygga ligger fint til

Absolute Lofoten: Rorbuer, fiskehjeller, brygge med båtplasser. Jeg fryder meg over å se at vinterturismen later til å ta seg opp, og at enkelte av rorbuene til Skjærbrygga var bebodd selv på den svartmørkeste dagen i vinter. Neste gang jeg skal ha sommergjester, skal vi ta hurtigruta hit og overnatte i Stamsund ei natt eller to. Helt klart.

Kaianlegget i Stamsund i kunstig belysning
Dybdeeffekt av lyset på kaia

Kaia i Stamsund er ikke i utgangspunktet en kulisse for turister. Den er et aktivt og velbrukt arbeidsområde. At den er fotogen for stedets gjester, er en bonus. Nå har den sine siste rolige dager før det tar av med Lofotfisket over nyttår. Kunstig belysning skaper fantastiske dybdeeffekter i mørket.

God jul, sier MS Midnatsol
MS Midnatsol sier 'god jul' til alle som ser på

Over taket på et annet lagerbygg ser man toppen av hurtigruta. MS Midnatsol ønsker både passasjerer og tilskuere ei god jul, og man kan knapt unngå å se det. Nå om dagen har hurtigruta langt mer lys enn den ellers seiler med. Jeg har ikke møtt noen som klager på det.

Utsikt mot vest
Utsikta vestover fra Stamsund

Utsikt fra Stamsund mot sørvest, videre utover Lofoten. Dette er ‘innersida’ av Vest-Vågøya og utover mot Flakstadøya. De to lysene til venstre er fyrlykter til havs. Det oransje lyset til høyre tror jeg er fra en bil i nærheten av Gravdal. Men sikker er jeg ikke.

 

Skrova sett fra havet
Skrova under en himmel opplyst av månen

…og så var vi ombord igjen, på vei videre nordover. Rett før vi kom inn til Svolvær hadde vi panoramautsikt mot Skrova, ei øy som ligger rett sør for Svolvær. Her knipset gjennom koøyet i lugaren min. Skrova har noe over 200 beboere og lever hovedsaklig av fiskeproduksjon og hvalkjøttforedling. Og turisme, så klart, om sommeren.

Selv i vintermørket kan man få fine opplevelser her nord, selv uten å beherske annet enn de automatiske innstillingene på kameraet sitt…

La meg dele våte drømmer

Jeg vet det er vinter. Det er mørkt, og det er kaldt. Jeg vet at sjansen er stor for at du fryser nå, eller har frosset i dag. Eller at du er inne i varmen for å slippe å fryse. Så la meg tine deg litt. La meg gjøre en innsats for å varme deg, for å skape lengsel, glede og ulming dypt nedi magen din. La meg lede tankene dine over på noe som får det til å krible både her og der, som leder tankene hen til mindre klær, til svette kropper og tung pust… La meg forføre deg litt. Go with the flow og la meg lede deg uti det. Jeg lover at du neppe vil angre. For nå skal jeg dele mine våte drømmer med deg.

Yttersia av Lofoten

For det er bare et lite halvår til det ser sånn ut. Noe av det våte i drømmene mine er havet, nemlig, og her ser du det. Et stykk Atlanterhav i blått, med en kulisse av Lofotøyer som betraktes mot sørvest. Nærmest ser du to lag av Aust-Vågøya, deretter et par striper Vest-Vågøy, med Eggum aller ytterst til høyre. Er du lokalkjent og vet hvor du skal se etter, får du kanskje også øye på Gimsøyhoven. Kanskje blir det du som realiserer drømmen om Lofoten i sommer, eller tur til et annet sted, en annen kyst? Jeg skal til Lofoten med feriegjester, og om ikke annet er du hjertelig velkommen til å følge med oss gjennom blogginnlegg etterhvert.

Starten av Lofotrekka sett fra innsida

Sånn ser starten på Lofoten ut fra innersida, fra ei øy som ligger enda lenger opp og inn i Vestfjorden. Du ser Hinnøya og litt Aust-Vågøya mot venstre. Og så ser du noen som bader. En blogger, kanskje, som du kjenner til? Heldigvis viser ikke bildet alt – badedrakten er bokstavelig talt helt naturlig, men det trenger du ikke henge deg opp i. Bildet er vått nok som det er! Når kalenderen bare får litt tid på seg er det igjen tid for late dager i sola, for bading og grilling og alt som hører med. Med godt selskap, så klart.

Godt selskap i vakre omgivelser

Godt selskap, ja. Du skal ikke kimse av godt selskap – dette gode selskapet skaffet meg og opptil flere feriegjester fantastiske opplevelser sist sommer. Sjekk juni/juli/august-arkivet til høyre om du ikke tror meg. Jeg står i vann til nesten skuldrene for å ta bilde av henne. Hun står på stranda. Bak den lille sand-kammen bak henne ligger ei anna strand. De to strendene lå nærmest rygg mot rygg. Den ene ga utsikt mot Lofoten, den andre mot vakre Nord-Salten og Ofoten på fastlandet.

Fastland sett fra uti havet

Fastlandet ja. Kanskje er du ikke noe øymenneske, som jeg, kanskje foretrekker du fastlandet. Da kan du jo drømme om dette – dager som starter med halvdekket himmel over fastlandet og ender med en av de varmeste, fineste, klareste dagene den sommeren. Liker du klatring? Da har du Stetinden til høyre å bryne deg på. Liker du ikke klatring, er her likevel nok av berg og knauser og høyder og åsker du kan legge turen innom, hvis du vil. Og hvis det er varmt og du er slapp og temperaturen er akkurat så høy som du drømmer om akkurat nå, kan du rett og slett ta deg en tur i fjæra og gjøre ingenting. Det funker, det også.

Feriegjester over Stokmarknes

Når det er kaldt som nå kjenner man seg gjerne litt innestengt hvis man holder seg innendørs og ikke trosser kulda. Da er det kanskje naturlig å drømme om utsikt? La meg stimulere din tanke om utsikt. Om høyder, om vakker natur, om anstrengelser som fører helt til topps, bokstavelig talt. Det er ikke mange måneder til du på egne bein og uten ski kan komme deg ut og opp, noen hundre høydemeter er alt som skal til før en ny verden åpner seg. Du ser land, øyer og vann. Masse vann. Masse utsikt. Det er ikke så tungt som du tror, jeg lover. Fotopausene blir fort mange flere enn pustepausene.

Summer lovin'

Våte drømmer innebærer ofte et snev av romantikk. Så også denne. Folka på Hankø hadde sin Føling i Fjæra. Vi hadde kjøssing i fjæra. Jeg var rett nok ikke personlig involvert annet enn som paparazzifotograf, men hva gjør det? Det kan fort forandre seg. Jeg skal villig innrømme at fjæra inviterer til både kjøssing og andre aktiviteter dersom forholdene ligger tilrette for det. Enten du er i norsk eller utenlandsk fjære, på ei strand – romantikk er det alltid rom for. Noen finner en ferieflørt, andre nyter medbrakt. Det legger jeg meg ikke opp i. Men jeg kan vanskelig forestille meg sommerdager og kvelder i fjæra uten et snev av lengsel etter romantikk.

Hello goodbye

Sommeren er tida for mer utflukter enn ellers om året for veldig mange. Noen kommer, noen drar, noen blir værende. Fiskarkona utenfor Svolvær vinker farvel til sørgående hurtigrute, men en liten time (?) senere er det samme vinket et hallo til nordgående skip. Jeg skal reise med hurtigruta i sommer, garantert en tur nordover med feriegjester i juni, og kanskje mer enn det. Jeg er vant til dagsturer med hurtigruta og har tenkt å utforske hvordan det passer med dagsturer sørover med hurtigruta fra Bodø i sommer. Hvor langt rekker jeg å ta båten før jeg må gå i land, myse litt rundt og deretter ta nordgående skip hjem igjen? Det skal jeg finne ut av. Kanskje får du være med gjennom bloggen.

Sommerdrømmenatt ved innløpet til Raftsundet

Hurtigruta ja. Den anbefaler jeg alltid til alle som vil reise nordover, enten brukt som transportetappe eller som dagsutflukt. Når du tar hurtigruta om sommeren spiller det ingen rolle om steder anløpes på dag eller natt – det er uansett lyst og du ser akkurat så mye du vil, så lenge du er våken. Når kvelden siger på frister det kanskje å ta seg et glass vin mens du sitter på panoramadekket og nyter utsikten mens du lukker øynene for alle tyskerne og andre turister som kommenterer rundt deg…? Alternativt kan du gjerne ta deg en tur ut på dekk. Befinner du deg i Raftsundet når klokka nærmer seg midnatt er sjansen stor for at du finner veien til øvre bakdekk på turen inn til Trollfjorden, for da serverer kokken Trollsuppe. Det varmer enten du er kald på forhånd eller ikke. Sunn er den også.

Summer moved on. Og lyset med den.

Hvis det blir kveld og er varmt og du ikke vil legge deg, så trenger du ikke gjøre det. Kanskje hiver du deg heller i bilen sammen med noen du kjenner og jakter på kveldslyset? Det er verdt litt innsats, nemlig. Du skal ikke kjøre så langt før du finner et fint sted å stoppe og gå ned i fjæra for å fotografere. Kanskje har du en tysker i hælene som sikler over lyset og sola og havet. Det gjør ingenting. Det er lov til å la seg overvelde, selv for lokale kjentfolk. Noen ting blir aldri rutine, og de første solnedgangene etter lange tider med midnattsol er en slik ting.

Midnatt ved fjorden

Men vi skal ikke tenke så langt frem, til den dagen sommeren er på hell. Vi skal holde oss til det våte og varme i stedet. For når du er nordaførr og det er sommer og du befinner deg innerst i en fjord, er det likevel mulig å nyte sola. I nord er det nemlig et søkk i fjellene, og de ligger ikke heeelt innpå der du befinner deg. Dermed finner sola et sted den kan titte frem. Med lang fjæra og Hinnøya i godlune er verden et ganske ukomplisert sted å være. Og fotogent!

Fjorden fra fjellet

Mine våte drømmer inneholder alltid mye blått. Veldig mye. I kunstens verden er lidenskapen gjerne blå, som i mitt Gabrielle Kielland-litografi «Kristin og Erlend«. Mine sommerdrømmer er også blå. Blå av himmelen, blå av havet, blå av landskapet som ses gjennom en dis på varme dager. Som her. Sammen med fem feriegjester hvorav en sliter med alvorlig astma (og likevel klarte turen uten å bruke inhalator; jeg er en snill turguide!) tok jeg veien opp på Ørnheia på Hadseløya. Du ser Hadselfjorden nedenfor oss og de sørvestlige bitene av Hinnøya på andre sida av fjorden. Gjestene kommer et godt stykke etter meg fordi de plukket blåbær og multer på veien. Jeg unnet dem det.

Nært og tilgjengelig. Og vakkert.

Dette er en våt drøm som gjør meg varm om hjertet. Tanken på Saltfjellet om sommeren. Da jeg flytta tilbake til Norge i høst var det akkurat for sent til at jeg fikk med meg den fine delen av høstsesongen i fjellet, men det er greit. Jeg kan vente, jeg har god tid. Og til sommeren skal jeg hit; jeg skal gå over denne brua og krysse jernbanesporet før jeg begir meg ut i naturen mot vest. Eller kanskje kommer jeg fra fjellet, alene eller sammen med noen, og tar en liten bålrast ved elva før jeg krysser over ei av de vakre hengebruene og begir meg mot E6’en rett der borte, for å komme hjem. Tenk: Så lite skal det til før man kommer bort fra allfarveien og ut i naturen, bare over en haug og krysse ei elv. Det trenger ikke være så komplisert å få litt mer friluftsliv inn i hverdagen sin. Heldigvis.

Lang erfaring i å nyte sommersola

Kanskje er det ikke nordnorge som gjør deg varm og yr; kanskje er det mer bynære strøk? I så fall byr jeg på dette; et lite stemningsglimt fra Sognsvann. Vi hadde gått fra Frognerseteren til Sognsvann, dels på vei og dels på sti. Nå skulle vi gå oss ut av naturen og inn i byen, ned til Majorstua før en dusj og deretter grillpartai. Om du er gammel eller ung, lett til bens eller har behov for hjelpemidler: Det er helt greit. På Sognsvann kan du være sprek, eller du kan gjøre ingenting overhodet, bare ligge i gresset eller på ei av de mange flytebryggene, kanskje bade litt. Noen pils i vannet, ringe Peppes som leverer ved bommen? Been there, done that, loved it. Sommeren er fin nesten alle steder.

La meg seile deg til gode steder

Og vil du ha det vått kommer du selvfølgelig ikke unna Oslofjorden. Jeg hadde en gang kontor med utsikt over indre Oslofjord, og for meg startet sommeren for alvor da fjorden var full av hvite seil og Færder’n skjøt det hele i gang. Om du har egen eller venners båt, bruker pendlerferge eller turistbåt som tar deg ut til øyene: er du bybunden finner du knapt noe bedre sted enn øyene i Oslofjorden en vakker sommerdag. Hjernen leker iPod helt av seg selv og spiller De Lillos, De Derre og Postgirobygget helt uten elektroniske hjelpemidler og Folk&Røvere spiller det som nærmest blir oslos nasjonalsang om sommeren.

Da er livet godt å leve.

Det er ikke lenge igjen. Bit tennene sammen om du fryser, for kulda går over. Jeg lover. Og hvis du bare holder ut, er det alt dette du har å se frem til – og mere til! Vi står han a, og vi veit ka som kjæm ætterpå. Heldigvis.

Dama ytterst på bakerste benk


Hun var yngst i en søskenflokk på sju. Lillesøster, men den som sørget for de andres vel og viste omsorg som en mor da foreldrene etterhvert gikk bort. Gift, firebarn, to av hver sort. Og en fantastisk mann som hun var fryktelig glad i. De bodde nært stedet hvor hun vokste opp, og det var venner og familie i de fleste husene rundt dem. Livet var ikke alltid enkelt eller rosenrødt, men hun var god å ha under alle omstendigheter. Da mannen kom inn og ba henne tynt om hjelp fordi han hadde kutta fingertuppen av seg i gressklipperen (Koffør sku du nu inn i klepparn med fingern før du hadd slådd av strømmen?), ringte hun etter naboen med den ene handa mens hun forbandt den skamferte fingeren med den andre. Ingen lo høyere enn henne hvis hun ble lurt; for eksempel av et oppfinnsomt barn med den ene handa foran øyet og den andre handa knugende på ei blodig saks. Jaja, korr galt det nu enn kan bli har vi i det minste humor! Hun var av den gamle sorten, den generasjonen som levde et langt liv før strøm og telefon og asfalt inntok utkantene i Lofoten. Den sorten som ikke finnes mer.

Om sommeren så du henne gjerne med hodet ned og rumpa opp der hun stelte med blomsterbedene sine. Om høsten fant du henne oppi haugene bak det store gule huset, da plukka hun multe, blåbær og tyttebær i tur og orden. Rips fra hagen. Kanskje litt krøkebær for å lage hverdagssaft. Om mannen kom hjem seeent om kvelden med ei bøtte fersk fisk, var det ikke klage å høre i hennes munn over at det ble sent og mye arbeid. Neimen Arnoldus, du e nu jæv. Kor masse fesk! For eksempel. Søndager var det alltid forrett, hovedrett og dessert på bordet.

Hun lærte meg å finne pengeblomster. Jeg vet enda ikke hva de heter ‘på ordentlig’, men det er en gul blomst som langs stilken har grønne blader som vokser sammen to og to med et stort frø imellom. Hvis du klemmer på bladene kommer frøet ut, og vips har du noe du kan bruke til penger når du leker. Og så lærte hun meg å lage blomsterkrans til håret. Hun forsøkte i alle fall, en sommer da jeg var barn, og jeg gikk med kransen hun laget helt til prestekragen visnet og rødkløveren hang dypt og rustbrun med hodet.

Da vi satt i kjøkkenvinduet hennes og så at stormåsen satte seg ved takrenna på mine besteforeldres hus og spiste opp (!!!) de nyklekka ungene til småmåsen, var det hun som kom med et glass rød saft til meg da jeg gråt av indignasjon. Den dagen ble grunnlaget for et felles, intenst hat mot stormåsen grunnlagt. Og beseglet med ferske boller med ost og syltetøy.

Hun deltok veldig aktivt i menighetsarbeid på stedet. Sammen med sin Arnoldus ble folk hentet og kjørt før og etter gudstjenester og andre arrangementer. Hun strikket votter og raggsokker til julemesser, heklet duker og bakte kake til vårbasaren og skjenket kaffe på kirkekaffen. Da kirka brant i 1983 ringte hun til mamma og gråt så mye i telefonen at hun knapt fikk frem to ord: Kjerka brenn! For gammeltanter og nabokailla som havnet på sykehus og pleiehjem ble hun et fast innslag. Hun kom gjerne med noe godt, og fantes det ei sangbok i nærheten kunne du ta deg tak på at det kom en trall eller to før hun forlot. Ikke lot hun diabetesen stoppe sitt eget søtsug heller. Det gikk jo som regel bra.

For fem år siden skulle hun og Arnoldus kjøre til Leknes. I en sving rett før Bøstad, et stykke forbi Torvdalshalsen, kjørte bilen ut. Arnoldus omkom momentant, hun overlevde. Da de ble funnet og folk kom til, var det første hun sa: Æ trur han Arnoldus e død, førr han svara ikkje.

Respekt for Vårherre, det hadde hun til fulle. Men hun kalte seg aldri for ‘en kristen’. Gikk aldri til nattverd. Satt gjerne ytterst på bakerste benk i kirka, og foretrakk kjøkkenet foran sakristiet. Anså andre for ‘mer kristne’ enn henne selv. Men hun ga mat til de som var sultne. Trøstet dem som sørget. Var nær hos dem som var ensomme. Besøkte dem som satt alene. Hun la ned sitt liv for andre, dag ut og dag inn gjennom et langt liv. Så lenge det varte.

Når hun begraves til uka, på sin (avdøde) brors fødselsdag, er jeg sikker på at Vårherre møter henne ved døra og sier ‘Velkommen hjem!’ For det er der hun hører til.

Eggum i Lofoten: Natur og skulptur

Eggum i Lofoten, sett gjennom et kanonhull på borgen
Eggum i Lofoten, sett gjennom et kanonhull på borgen

Du tar av fra E10’en rett før Vikingmuseet, hvis du kommer nordfra gjennom Lofoten og befinner deg midt på Vest-Vågøya. Du følger skiltet som sier ‘Eggum’ og snirkler deg utover landeveien som er for smal til å ha midtstripe, men likevel har asfalt. Bare kjør. Der er ingen kryss, der er ingen steder du kan kjøre feil. Bare kjør, forbi motorcrossbanen, forbi husene, over kurista og bort til borgen. Da har du lagt bak deg ei mil, veien tar omtrent slutt og der passer det fint å parkere. Så kan du gå inn i borgen og titte tilbake på husene, for eksempel.

Da er du på Eggum.

Fra Egggum mot Vesterålen
Fra Egggum mot Vesterålen

Mot nord ser du Vesterålen strekke seg utover i havet. Du ser Møysalen langt til høyre i den smale rekka, fjellet som er høyest i både Lofoten og Vesterålen med sine1.262 m.o.h., sin tverre topp og sin lille bre mellom hver av de to taggene – møyene. Foran Vesterålsfjellene trer Haveren frem, eller Haver’n, som vi naturligvis sier. Haveren er et fjell i det nordvestlige hjørnet av Vest-Vågøya og et sted du ikke drar til, med mindre du vet bedre. E10 bukter seg lenger inn på øya og det er ingen viktige bedrifter eller et fergeleie der, så ingen som ikke er kjent kjører dit av seg selv. Men vi som er litt mer kjent, vet at veien rundt Haveren er fantastisk vakker – ikke veien, men utsikta derfra. Du ser milevis avgårde, der er spredt bebyggelse og rundt hjørnet fra det du ser her har flere privatpersoner laget gallerier eller utsalg for egenproduserte varer av ymse slag. Her er det fint å ha god tid, stoppe, nyte turen. Om du vil, kan du ta veien ned mot Borgvær. Dette eldoradoet av små øyer, holmer og skjær er i privat eie (fortsatt, tror jeg), og spesielt fuglelivet byr på mange fascinerende syn og perfekte fotomuligheter.

Fra Egggum mot nord, Vesterålen i bakgrunnen
Utsikt mot borgen fra Hodet. Vesterålen ligger baki der.

Borgen som jeg nevnte innledningsvis er bygd i stein og ble anlagt av tyskerne i 1943-44. Den rommer en kanon som står og ruster, og man kan klatre opp på muren eller inn i ‘vindushullene’ som kulene en gang skulle skytes ut av. Fra dette strategisk viktige punktet hersket de over havområdene utenfor kysten her, både innover Vestfjorden og mot yttersida. I dag finnes det en lite kafe/kiosk innebygd i ‘haugen’ som borgen står på, der er et offentlig tilgjengelig toalett og naturligvis både sitte- og parkeringsplasser. Men bortenfor borgen finnes enda en attraksjon, nemlig Vest-Vågøys del av prosjektet Skulpturlandskap Nordland, som jeg har omtalt tidligere. Skulpturen viser et hode som er dreiet i jern og plassert på en sokkel. Som dette:

Markus Raetz: Hode / Skulpturlandskap Nordland
Markus Raetz: Hode / Skulpturlandskap Nordland

Bildet er tatt fra nord mot sør, og skulpturen er ‘Hode’ av sveitseren Markus Raetz. Og som naturen og omgivelsene rundt seg, som været den er omgitt av, forandrer den set hele tida etter hvilket perspektiv man har. Dette bildet er tatt fra nord mot sør og da ser det ut som en profil av et hode som ser utover havet, med ansiktet mot vest. Når man går rundt skulpturen heter det at den forandrer seg 16 ganger. Selv nøyde jeg meg med å studere fire perspektiver; hver av himmelretningene.

Fra øst mot vest; profilen opp/ned og ansiktet vendt mot nord
Fra øst mot vest; profilen opp/ned og ansiktet vendt mot nord

Langs fjellet bak skulpturen går det forøvrig en tursti herfra (rute 13) som ender opp på Unstad, et sted med ei fantastisk strand og egen campingplass for surfere. Ekstremsurfere kommer veldig gjerne hit, året rundt. Og stien fra Eggum til Unstad er noe av det vakreste jeg vet her oppe. Man går blant sauer, et utall fuglearter, urter og gress mens man til venstre har 180 grader fjell nesten rett opp, til høyre ligger Atlanterhavet 180 grader. Stien rett fremover og bakover markerer den tynne grensen mellom det bestandige (fjellet) og det omskiftelige (havet). Det går ikke busser fra Unstad tilbake til Eggum, så skyss bør man ha ordnet på forhånd – eller man kan gå hele veien tilbake også, så klart. (DNT beregner turen til 2t en vei, så en rundtur er absolutt overkommelig.)

Der kor berg og båre brytes blir det melodia... <br>Ser du forresten personen i bildet? ;-)
Der kor berg og båre brytes blir det melodia... Ser du forresten personen i bildet? 😉

Det er mange sanger i fjæra mellom Eggum og Unstad, hvis man skal følge Kari Bremnes’ konstatering i melodien ‘Berg og båre’. Hele veien rundt er det halvslepne kampesteiner og mindre steiner, mange kilometer med stor rullesteinsstrand utgjør fjæra her. På dager med mye vind kan du ikke bare høre vinden og bølgene; du hører også lyden av store steiner som klasker mot hverandre og bryter, knuser, hamrer og sliter på hverandre der de blir satt i bevegelse av kraftfulle mengder vann. Det er en helt særegen lyd, kampesteiner som dundrer mot hverandre når stormen bruser. Rett nedenfor hode-skulpturen er det dessuten en kampestein som står uti havet selv når fjæra er lav, hvor skarver har sitt tilholdssted. Vi talte vel 14 skarver mens vi drakk kaffen vår, jeg har tidligere sett så mange at det ikke var mulig å telle dem. Har du speilreflekskamera trenger du ikke mye tålmodighet for å få et blinkskudd her – det er nærmest bare å knipse…

Sola spiller både i himmelen, blant skyene og på havet
Sola spiller både i himmelen, blant skyene og på havet

Vi hadde spist middag på noens hytte men tok ettermiddagskaffen i fjæra ved skulpturen. Det var et klokt valg. Vi var omgitt av himmel og hav, noe som ikke slår feil i det selskapet. Sauer kom forbi og var nysgjerrige på kjeks og kaffe, en mink hoppet seg frem mellom steiner og gresstuster, ørna seilte forbi og lurte på hva vi drev med, mens måsen raskt forsvant da vi ikke kasta ut fiskerester. Det var en av de rare, sjeldne sommerdagene her oppe hvor det er vindstille på yttersida. Lufta stod helt i ro med alle sine tjuefem varmegrader, man kunne nesten tørke salt av ansiktshuden og innimellom sprakk skydisen opp slik at Selveste Sola tok turen innom ei lita stund. Det var så magisk at vi ble for sene til ferga vi hadde tenkt å nå, sånn opprinnelig.

Men hva gjør vel det?

[For en gangs skyld er bildene klikkbare, sånn hvis du vil se dem i bittelitt større format.]