Eggum i Lofoten: Natur og skulptur

Eggum i Lofoten, sett gjennom et kanonhull på borgen

Du tar av fra E10’en rett før Vikingmuseet, hvis du kommer nordfra gjennom Lofoten og befinner deg midt på Vest-Vågøya. Du følger skiltet som sier ‘Eggum’ og snirkler deg utover landeveien som er for smal til å ha midtstripe, men likevel har asfalt. Bare kjør. Der er ingen kryss, der er ingen steder du kan kjøre feil. Bare kjør, forbi motorcrossbanen, forbi husene, over kurista og bort til borgen. Da har du lagt bak deg ei mil, veien tar omtrent slutt og der passer det fint å parkere. Så kan du gå inn i borgen og titte tilbake på husene, for eksempel.

Da er du på Eggum.

Fra Egggum mot Vesterålen

Mot nord ser du Vesterålen strekke seg utover i havet. Du ser Møysalen langt til høyre i den smale rekka, fjellet som er høyest i både Lofoten og Vesterålen med sine1.262 m.o.h., sin tverre topp og sin lille bre mellom hver av de to taggene – møyene. Foran Vesterålsfjellene trer Haveren frem, eller Haver’n, som vi naturligvis sier. Haveren er et fjell i det nordvestlige hjørnet av Vest-Vågøya og et sted du ikke drar til, med mindre du vet bedre. E10 bukter seg lenger inn på øya og det er ingen viktige bedrifter eller et fergeleie der, så ingen som ikke er kjent kjører dit av seg selv. Men vi som er litt mer kjent, vet at veien rundt Haveren er fantastisk vakker – ikke veien, men utsikta derfra. Du ser milevis avgårde, der er spredt bebyggelse og rundt hjørnet fra det du ser her har flere privatpersoner laget gallerier eller utsalg for egenproduserte varer av ymse slag. Her er det fint å ha god tid, stoppe, nyte turen. Om du vil, kan du ta veien ned mot Borgvær. Dette eldoradoet av små øyer, holmer og skjær er i privat eie (fortsatt, tror jeg), og spesielt fuglelivet byr på mange fascinerende syn og perfekte fotomuligheter.

Utsikt mot borgen fra Hodet. Vesterålen ligger baki der.

Borgen som jeg nevnte innledningsvis er bygd i stein og ble anlagt av tyskerne i 1943-44. Den rommer en kanon som står og ruster, og man kan klatre opp på muren eller inn i ‘vindushullene’ som kulene en gang skulle skytes ut av. Fra dette strategisk viktige punktet hersket de over havområdene utenfor kysten her, både innover Vestfjorden og mot yttersida. I dag finnes det en lite kafe/kiosk innebygd i ‘haugen’ som borgen står på, der er et offentlig tilgjengelig toalett og naturligvis både sitte- og parkeringsplasser. Men bortenfor borgen finnes enda en attraksjon, nemlig Vest-Vågøys del av prosjektet Skulpturlandskap Nordland, som jeg har omtalt tidligere. Skulpturen viser et hode som er dreiet i jern og plassert på en sokkel. Som dette:

Markus Raetz: Hode / Skulpturlandskap Nordland

Bildet er tatt fra nord mot sør, og skulpturen er ‘Hode’ av sveitseren Markus Raetz. Og som naturen og omgivelsene rundt seg, som været den er omgitt av, forandrer den set hele tida etter hvilket perspektiv man har. Dette bildet er tatt fra nord mot sør og da ser det ut som en profil av et hode som ser utover havet, med ansiktet mot vest. Når man går rundt skulpturen heter det at den forandrer seg 16 ganger. Selv nøyde jeg meg med å studere fire perspektiver; hver av himmelretningene.

Fra øst mot vest; profilen opp/ned og ansiktet vendt mot nord

Langs fjellet bak skulpturen går det forøvrig en tursti herfra (rute 13) som ender opp på Unstad, et sted med ei fantastisk strand og egen campingplass for surfere. Ekstremsurfere kommer veldig gjerne hit, året rundt. Og stien fra Eggum til Unstad er noe av det vakreste jeg vet her oppe. Man går blant sauer, et utall fuglearter, urter og gress mens man til venstre har 180 grader fjell nesten rett opp, til høyre ligger Atlanterhavet 180 grader. Stien rett fremover og bakover markerer den tynne grensen mellom det bestandige (fjellet) og det omskiftelige (havet). Det går ikke busser fra Unstad tilbake til Eggum, så skyss bør man ha ordnet på forhånd – eller man kan gå hele veien tilbake også, så klart. (DNT beregner turen til 2t en vei, så en rundtur er absolutt overkommelig.)

Der kor berg og båre brytes blir det melodia... Ser du forresten personen i bildet? 😉

Det er mange sanger i fjæra mellom Eggum og Unstad, hvis man skal følge Kari Bremnes’ konstatering i melodien ‘Berg og båre’. Hele veien rundt er det halvslepne kampesteiner og mindre steiner, mange kilometer med stor rullesteinsstrand utgjør fjæra her. På dager med mye vind kan du ikke bare høre vinden og bølgene; du hører også lyden av store steiner som klasker mot hverandre og bryter, knuser, hamrer og sliter på hverandre der de blir satt i bevegelse av kraftfulle mengder vann. Det er en helt særegen lyd, kampesteiner som dundrer mot hverandre når stormen bruser. Rett nedenfor hode-skulpturen er det dessuten en kampestein som står uti havet selv når fjæra er lav, hvor skarver har sitt tilholdssted. Vi talte vel 14 skarver mens vi drakk kaffen vår, jeg har tidligere sett så mange at det ikke var mulig å telle dem. Har du speilreflekskamera trenger du ikke mye tålmodighet for å få et blinkskudd her – det er nærmest bare å knipse…

Sola spiller både i himmelen, blant skyene og på havet

Vi hadde spist middag på noens hytte men tok ettermiddagskaffen i fjæra ved skulpturen. Det var et klokt valg. Vi var omgitt av himmel og hav, noe som ikke slår feil i det selskapet. Sauer kom forbi og var nysgjerrige på kjeks og kaffe, en mink hoppet seg frem mellom steiner og gresstuster, ørna seilte forbi og lurte på hva vi drev med, mens måsen raskt forsvant da vi ikke kasta ut fiskerester. Det var en av de rare, sjeldne sommerdagene her oppe hvor det er vindstille på yttersida. Lufta stod helt i ro med alle sine tjuefem varmegrader, man kunne nesten tørke salt av ansiktshuden og innimellom sprakk skydisen opp slik at Selveste Sola tok turen innom ei lita stund. Det var så magisk at vi ble for sene til ferga vi hadde tenkt å nå, sånn opprinnelig.

Men hva gjør vel det?

[For en gangs skyld er bildene klikkbare, sånn hvis du vil se dem i bittelitt større format.]

Liten tur, stor opplevelse

Det ble en av de søndagene der du egentlig ikke gjør noe men likevel har ei lang liste ting som ble gjort når dagen er slutt likevel. Hver for seg er ingenting et stort prosjekt, sammenlagt har de blitt en innholdsrik søndag. Jeg liker slike dager, ikke minst når jeg har frihelg. Som nå.

Trenger ikke gjette her!

Hit skulle vi; til topps! I hele regionen min er det utrolig mange stier og turløyper som er merket. Noen er merket av den lokale turistforeninga, andre er merket av turglade enkeltpersoner med stor snekreglede – og noen står kanskje lokale velforeninger og bygdelag bak, hva vet jeg? Vi hadde verken tid eller ork til en fjelltur av dimensjoner i dag, så vi fant ut at en tur opp på Veten var akkurat passe. Der måler det 382 m.o.h. på toppen, man har kjempefin utsikt og det er god sti. Trodde vi. Vi har nemlig ikke vært på denne toppen før, noen av oss, bare kjørt rundt den på veien som går langs havet her på sørsida av Langøya. Mellom Varvika og Fleines skulle det finnes et startsted, og som du ser: Det var ikke vanskelig å finne. Dette skiltet stod på en stolpe rett ved siden av veien – på motsatt side av veien var det en liten parkeringsplass. Enkelt.

Breathtaking. På minst to måter.

Ryktene holdt hva de lovet; stien var god hele veien. Det var ikke noe annet enn startpunktet som var merket; resten av stien var umerka. Men det er noe av det fine med å gå tur i landskapet her oppe; man ser hele tida hvor man skal og er sjelden i tvil når en sti krysser en annen et eller annet sted underveis. Det finnes et nettverk av stier og dyretråkk på de mest usannsynlige steder, og landskapet gir god nok oversikt til å si hvor man skal velge å gå for å komme dit man har tenkt seg. Det var ganske bratt helt fra starten av og nesten helt til toppen, omtrent 300 meter rett opp. Men med lyng og sti i stedet for steiner og grus var det enkelt å ta seg frem og opp likevel. Dessuten er jeg fan av små mini-stopper innimellom underveis, bare for å se på utsikten og merke hvordan den forandrer seg etter som man kommer høyere i landskapet. Som her.

Reinlav og lyng

Det var en god del reinlav der vi gikk. Kanskje ingen overraskelse, både fordi vi befinner oss i nord og fordi det er reinsdyr på øya. Flokkene kan være så langt sør som vi befant oss i dag, men vi så ingen reinsdyr mens vi var ute på tur. Til gjengjeld så vi ørnunger som drev flygetrening, heilo, steinskvett, ravn og hegre. Ute på fjorden var det et par båter som lå og dro seg koksei til middag, og mens vi var på tur både kom og gikk hurtigruta på vei sørover. (Nordgående er her om natta.) Jeg plukket endel krøkebær og vi fant også noen blåbær som var modne. Men mesteparten av blåbæra og multebæra var ikke moden enda. Bjørnebæra var i ferd med å modnes den også.

Landet lenger bak

Vi har nådd toppen og derfra belønnes vi med vakker utsikt 360 grader rundt. Det er rett nok flere topper i nærheten som er langt høyere enn den vi befinner oss på, men vi får likevel gleden av å se kjente fjell, fjorder og bygder fra en annen vinkel enn vi er vant til. Her ser vi mot øst og lengst bak er toppene på Hinnøyfjellene skjult i skyene, som letta en time senere. Foran fjellene er havet, starten på Sortlandssundet, og foran der igjen ser du et av mine to yndlingsfiskevann! Når vi drar dit for å fiske, kommer vi opp på stikk motsatt side av hvor dette bildet er tatt fra. Det er mulig å gå dit herfra via ei høyde over til neste fjell, men det hadde vi ikke tid til i dag.

Fjære og fjell, himmel og hav. Et eldorado.

Utsikt mot vest, mot Bø i Vesterålen. Bygda du ser nede ved fjorden på andre sida er Vinje. Lengst bak fjellene ser du faktisk havet bak fjellene på to steder her! På yttersida her, bak fjellene du ser, finnes endel øyer som er fredet som fuglereservat og/eller landskapsvernområde. Der hekker et utall sjøfugl og det er en opplevelse å se dem på nært hold. Jeg hadde en gang med meg et nederlandsk par ut sammen med en lokal fyr på sightseeing via båt der, og jeg trodde mannen fra Nederland skulle falle ut av båten i ren begeistring. Sju ørner svevde rett over båten, vi havna midt inni en flokk med ca 4.000 lundefugl, oter smøg over svabergene, måkene gnog sitt sedvanlige mål og et utall andre sjøfugler var tilstede, mens skarven stod nærmest urørlig på ‘sine’ skjær og tørket vingene i den lette brisen. Det var nesten magisk. Og samtidig er det ganske dagligdags der ute. Fine, fine landet sitt.

Ut mot havet, opp mot vinden...

Utsikt mot vest fra toppen av fjellet. Vi befinner oss på Langøya, til venstre ser du Hadseløya. Bak der kan du – hvis du vet hva du skal se etter – skimte Gimsøyhoven. Og den aller bakerste biten land du ser til venstre er, som så ofte før i bilder mot sør, fra Vest-Vågøy i Lofoten med Eggum aller ytterst. Til høyre ser du såvidt noen av øyene i skjærgården utenfor Vinje i Bø. Det er noe steinur på toppen av fjellet, men den er delvis godt begrodd av mose og lyng og dermed ikke så vanskelig å gå på. Toppunktet av fjellet er markert med en varde. Der finnes også en postboks (!) med ei bok hvor man kan skrive inn navnet sitt, og rundt denne postboksen er det bygd opp en rund levegg som gir en viss grad av skjerming for vinden. Men i dag var det nordavind fra alle kanter da vi befant oss på toppen, så vi valgte å gå litt på tilbakeveien igjen og komme lenger ned i lia før vi satte oss ned med nistemat.

Heimover

På retur og litt lenger ned i lia, utsikt mot sør og litt øst, hjemover mot Stokmarknes. Tidligere har jeg blogget om turen fra Stokmarknes opp til Storheia, som er tårnet du ser litt til høyre. I bakgrunnen ser du fjell som for det meste ligger på Aust-Vågøyas nordlige side. Det tok under en time fra dette bildet var tatt til flesteparten av skyene var borte, men det har på et vis sin egen sjarm når toppene er skjult. Kanskje ser du ei sort stripe i sjøen utenfor Stokmarknes? Det er skroget på hurtigruta, som akkurat er i ferd med å forlate havna og dra videre sørover. Nå skal den gjennom Raftsundet og innom Trollfjorden, før den igjen legger til kai i Svolvær på sin ferd. Heia i forkant heter Varvikåsen, om jeg ikke husker feil. Jeg ville helst gått dit også – jeg ville knapt nok ned av fjellet, egentlig. Det er jo så godt å bare gå!

En helt alminnelig mandag

Vatndalen sett fra nord

Vi skulle ut på tur! Dette er Vatndalen, og vi skulle innover dalen, opp på fjellryggen du ser midt i bildet og bort til Åndstadnipa. På bildet ser du ei mast halvt skjult bak fjellet midt i bildet – dit skulle vi!

My favourite pathfinder i starten av turen.

Begynnelsen av turen går langs en skogsvei, som etterhvert går over til å bli sti. Så snart man kommer ut av skogen og opp i høyden finnes det et rikt nettverk av stier og dyretråkk overalt.

Vatndalen med utsikt mot nord

Etter omtrent tre kvarters gange snudde jeg meg og tok bilde mot stedet vi kom fra. Bilen vår er parkert ved husene du ser ved foten av fjellet til høyre. På andre sida av fjorden ser du Langøya.

Kyssing underveis

Noen hadde andre motivasjonsmidler på turen enn det jeg var delaktig i…  Og for ordens skyld: Pappa har ikke så diger mage. Han har bare på seg en åpen jakke!

NATO-masta på Åndstadnipa. Bare eggen igjen...

Denne masta er en del av Natos anlegg. Den står på Åndstadnipa, fjelltoppen som var målet for turen vår. Stripa du ser, er et tau som er montert opp til hjelp for folk – som oss – som vandrer over fjelleggen. Det er nesten 300m ned på hver side her, og så bratt at du ikke har sjanse til å stoppe om du skulle begynne å skli nedover. Greit med et tau da, sånn egentlig.

Looking back...

Utsikt tilbake til hvor vi hadde kommet fra. I bakgrunnen kan du såvidt skimte ei fjellrekke som er starten på Lofotveggen, og selv Møysalen er faktisk synlig på bildet, rett over pipa på huset/driftsbygningen ser du den dekket av sne.

Ja, vi elsker dette landet...

Utsikt ned til høyre, mot vest. Her ser du Taen, hvor jeg feiret sankthans, og Åndstad. Og litt Atlanterhav.

Mot Lofotfjellene

Utsikt mot venstre og sørøst. Fjellene på andre sida av fjorden er Aust-Vågøya, og du kan se et vakkert vinterbilde derfra her. Rett nedenfor fjellet ligger Ongstad.

Den gamle damen og havet

Utsikt mot sør. Og min mor. Helt til venstre i bildet ser du såvidt bittelitt av Lofoten; nærmere bestemt Eggum på Vest-Vågøy i Lofoten. Den grå stripa som kommer inn fra høyre er simpelthen havskodda som ligger uti Atlanteren.

Mot nord. Sol fra nordvest.

Utsikt fra masta mot stedet som var utgangspunkt for turen. Fjelltoppen midt i bildet heter Stålberget, bilen er parkert ved foten av dette fjellet, og i bakgrunnen ser du masse fjell som alle ligger på Langøya, norges tredje største øy.

Rødsildre, 350 m.o.h. og over tregrensen.

Det er ikke bare barsk natur her oppe. Selv over tregrensen vokser blomsten rødsildre i lyngen.

Marka er for alle!

Meeting the locals på vei ned av fjellet. En av de lokale bøndene har sluppet kyrne i utmarka.

Midnattsola hilser oss.

Vi er nede i dalen igjen og møter midnattsola når vi kommer ut av av en fjellskygge. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur 😀

Lørdag. Nord. Solskinn. Fjell.

Jeg hadde ikke vært hjemme i 24 timer før jeg tok på meg joggeskoene og gikk i fjellet. Jeg kommer fra ei øy, og huset vårt ligger slik til at vi kan gå rett fra hagen og ut i marka, opp gjennom skogen og på fjellet – sommer som vinter. Det er veldig praktisk. Etter en torsdag på reisefot fra England til Nord-Norge, og en fredag hvor veldig mange timer ble tilbrakt i bil, var det godt med en lørdag der jeg ikke trengte å gjøre noe som helst. Planen var å slappe av og være lat, stort sett. Men da jeg så hvor strålende været var, klarte jeg ikke vente lenger – jeg måtte simpelthen komme meg ut og opp.

Hadselåsen og kanten videre tilbakelagt, utsikt mot nord.

Her har jeg gått i en drøy halvtime, omtrent, og befinner meg på ca 350 m.o.h. Bildet er tatt mot nord. Jeg har gått opp Hadselåsen og tatt stien som går langs kanten av fjellet opp til topp-platået. Du ser stien komme ut av fjellbjørkeskogen og opp dit jeg står. Jeg befinner meg på Hadseløya, og havbiten du ser her er et hjørne av Atlanterhavet som heter Hadselfjorden. Etterhvert går den over til å hete Sortlandssundet, i bakgrunnen. Til venstre for fjorden ser du Langøya og til høyre for fjorden ser du Hinnøya. Hurtigruta kommer fra Stokmarknes og er på sør. Nå skal den gjennom Raftsundet og innom Trollfjorden før den stopper i Svolvær, som er neste havn. Klokka var litt over 15 da dette bildet ble tatt. De to vandrerne på vei ned, hadde gått opp på motsatt side – der jeg senere ville gå ned av fjellet. Og ikke la klærne deres lure deg. Det var en komfortabel temperatur, nesten 20 grader i skyggen. Jeg gikk i joggebukse og t-skjorte hele veien, og brukte en vindtett tynn jakke bare helt på toppen, for å skjerme meg mot vinden.

Dronninga - Møysalen - er lett gjenkjennelig med sin hvite kappe.

Litt til høyre for der forrige bilde er tatt, men fra samme sted og på samme tid. Fjellene er alle på Hinnøya, som er Norges største øy. Midt i rekka ser du Møysalen trone over de andre. Med sine 1262 m.o.h. er den det høyeste fjellet i Vesterålen. Ved foten av Møysalen ser du Hennes, som jeg nevnte julaften! Herfra kan man hver lørdag i sommersesongen delta på turer som går med båt innover Lonkanfjorden (innenfor Hennes) og deretter til fots helt til toppen av Møysalen og tilbake. Dronning Sonja har vært her i 2003, det samme har mange andre kjente personer. Selv har jeg aldri vært på toppen av Møysalen, men det står på lista over ting jeg skal gjøre en eller annen gang i løpet av livet. I fjellandskapet du ser her, går også den nye veien som binder Lofoten til fastlandet uten behov for ferger. Den ble åpnet i november 2007.

Vil du gå tur med meg?

Her har jeg vendt blikket mot vest. Jeg har kommet meg opp på selve fjellet og er klar til å gå videre et stykke bortover, før jeg igjen går ned mot Stokmarknes. Byen ligger til høyre for fjellet slik bildet er tatt. Tårnet står på en topp som heter Storheia (enkelt, ikke sant?) og den er 504 m.o.h. Høyden til venstre i bildet heter Ørnheia og er 386 m.o.h. på toppen. På den andre sida av Ørnheia og litt nedi bakken ligger ei hytte som Røde Kors har. Første gang jeg var på Ørnheia og Storheia var vinteren før jeg fylte 3 år. Jeg gikk store deler av turen på ski selv, men fikk god hjelp av pappa opp de bratte bakkene. Min lillebror, som da var 9-10 måneder gammel, var også med på turen. Pappa hadde tatt bagen av barnevogna og festet den på et akebrett. Godt festet, naturligvis. Denne formen for ‘hjemmelaget pulk’ byttet han og mamma på å dra. I tillegg hadde de med en kort treplanke som de av og til la over vogna, slik at jeg kunne sitte oppå der og slappe av uten å klemme ihjel lillebroren min… Det trenger ikke være så avansert, bare det funker!

Varde på Ørnheia. Stokmarknes nedenfor fjellet.

Her er blikket vendt fra Ørnheia mot nordvest. Du ser mitt kjære Stokmarknes, naturligvis. På motsatt side av fjorden ser du Langøya, som er Norges tredje største øy. Faktisk er alt land du ser der ei og samme øy. Den bare bukter og strekker seg veldig langt og i mange retninger. Den lille øya som er forbundet med Stokmarknes via ei bru, heter Børøya. Den fungerer som en slags ‘forstad’ til eller nabolag av Stokmarknes, og i tillegg til boligfeltene rommer den også et flott turistanlegg samt et par store fiskeindustribedrifter. Og varden i forgrunnen? Den er ikke veiviser, men en av mange varder som er bygd opp av turgåere. Midt oppå fjellet finnes det nemlig ei steinur. Den har ligget der helt siden istida og er enda ikke helt overgrodd.

Melbu. Lofoten. Havet.

Uuuuuuut mot haavet… Dette bildet er tatt fra Ørnheia mot sør, og du ser Lofotveggen strekke seg utover Atlanterhavet. Fra fjæra her kan du reise rett til Amerika om du vil – det er ingenting i mellom. På motsatt side ser du Aust-Vågøya, Gimsøya og Vest-Vågøya. Det ytterste punktet av Lofoten som er synlig herfra er Eggum, på yttersida av Vest-Vågøya. Det er lett gjenkjennelig fordi fjellet stuper bratt rett ned i havet og ser ut som en vegg. På Eggum går det en sti på yttersida av fjellet fra Eggum til Undstad (tur 13), og det er en av de aller vakreste fotturene jeg vet om. Kanskje jeg rekker den i sommer. Tettstedet du ser på øya der jeg befinner meg er Melbu. Herfra går det ferge over til Fiskebøl på Augst-Vågøya. Tidligere var det den eneste forbindelsen mellom Lofoten og fastlandet.

Ikke verdens verste sted, akkurat...

Jeg har gått litt videre og fra Ørnheia har jeg beveget meg mot stigninga opp mot Storheia. Her er utsikta mot vest, og du ser hvordan Ørnheihytta ligger i terrenget. Om vinteren, og spesielt i påska, er det mange skiløyper som går hit og fullt av folk. Noen går opp med truger på beina og snowboard på ryggen, og så koser de seg i bakkene her. Hytta eies og drives av det lokale Røde Kors. Der har de hovedkvarter om vinteren, med base for redningspersonale, ettersøkshunder og så videre. I tillegg selger de vafler, kaffe og saft – et veldig populært turmål. Om sommeren er det like populært, og man kan gå fra veldig mange forskjellige utgangspunkt og ende opp her. Ofte finner du masse sauer her om sommeren; de sør avkjøling i skyggen rundt hytta. Om du så kommer hit midt om natta, mens sola enda skinner her nord, møter du gjerne folk. Uansett. Det er noe av sjarmen. Bak ser du Hadselfjorden og noe av Aust-Vågøya. De høyeste fjelltoppene strekker seg over 1000 m.o.h.

Middag? Ja takk, veldig gjerne!

Dette er ikke på fjellet, som du ser. Dette er hva jeg mener når jeg snakker om å spise fersk fisk til middag! Mannen på bildet er en lokal fisker som tiiidlig i dag morges dro ut med båten, fikk fisk og kom tilbake til Stokmarknes. Her selger han blodfersk sei over rekka på båten i 12-tida. Vi kjøpte denne seien, som veide 3 kg ferdig sløyd, og en sei til i samme størrelse. For seks kilo ferdig sløyd fisk betalte vi 110 kroner. Ikke verst? Den ene ble til ferskfiskmiddag i dag. Den andre blir til kaldfiskmiddag over helga. Knakende godt, det også, og en av min fars desiderte favoritter. Bak Børøybrua kan du forøvrig også se Møysalen. Den kjenner du vel igjen nå? Jeg er ganske kresen på fersk fisk; den skal være virkelig fersk. Som her. I Nord-Norge er det mange som meg. Her vet vi også at torsken smaker best i måneder med ‘r’. Dermed spiser vi ikke torsk fra mai og ut august. Om sommeren er det sei som gjelder.

Jeg skal matblogge ferskfisk-måltid en dag. Det blir ikke langt, men det smakte fantastisk!

On the road again

(Soundtrack)

Klokka er omtrent midnatt. Jeg har vært oppe siden halv fem i dag morges. Da hadde jeg bare sovet fire timer etter å ha tilbrakt hele gårdagen på reise fra Canterbury til Nord-Norge. I dag har jeg kjørt mange, mange timer i bil. Fort, sakte, alene på veien, i kø, på velkjente veier, langs ukjente veier, fra E6 til krøtterstier. Og hjem igjen. For jeg er hjemme. Jeg er virkelig hjemme. Lykke!

Kveldsmat med utsikt

Gårdagens kveldsmat, inntatt på hytta. Bildet er tatt mot sør rundt midnatt, og det var ikke mange minutter fra dette motivet ble knipsa og til jeg var i seng, fullstendig slukna. Det bakerste fjellet du skimter ytterst er Tilthornet i Steigen, på andre sida av Vestfjorden. Bildet er tatt på sørsida av Hinnøya. Og som du ser: Det er solskinn, fra nord. Det var et fantastisk vær da jeg kom i går kveld.

Der borte kom vi fra

Tilbakeblikk mot Hinnøya fra Hamarøya. Det er forøvrig ikke ei øy, egentlig, men ei halvøy. Bildet er tatt i fra stigninga i Ulvsvågskaret, og på andre sida av Vestfjorden ser du Hinnøya, hvor vi kom fra. Bildet er tatt i sjutida fredag morgen. Nede ved sjøen utenfor venstre billedkant ligger det nye Hamsun-senteret, som åpner på forfatterens 150-årsdag 4. august. (Du kan se flere bilder fra området her.)

Glatte fjellsider og blankskurte sva: Hamarøya

Blankskurte sva og bergsider er veldig karakteristisk for Hamarøya, og det er ikke vanskelig å se hvor og hvordan isen har beveget seg for tusenvis av år siden. Geologien ligger helt oppe i dagen. Det er dessuten store høydeforskjeller underveis, og når man kjører E6 fra Bognes og videre sørover mot Fauske, varierer den fra havnivå frem til rundt 1000 m høyde, tror jeg. Det er mye bjørke- og furuskog her, og massevis av vann og fosser. Når man kjører her på vinterstid, kan man ofte se sneras i fjellsidene et stykke unna. Det er sjelden det går ras på E6’en her, heldigvis, men den kan gjerne være stengt pga uvær eller bli sperret av utenlandske vogntog som ikke er skodd for norsk vinterføre. Det er ganske normalt.

Gjett hvor jeg var?

Dette var målet for dagen. Vi skulle i en urnenedsettelse på kirkegården til Saltstraumen kirke, hvor mine besteforeldre ligger begravet. Pappa kommer fra Saltstraumen, og om du står på brua her med ansiktet vendt mot sør (dvs høyre, slik bildet er tatt), ser du rett på huset hvor han vokste opp. Da ser du også rett på Børvasstindan, som ligger rett ‘bak’ hjemstedet hans. Bildet er tatt fra Straumøya, hvor bl.a. bloggeren Kubonden holder til. Floa var på sitt høyeste da bildet ble tatt, og akkurat da er det ikke så mye bevegelse i vannet. Da vi kjørte forbi her igjen et par timer senere var sjøen i ferd med å falle og det var noen voldsomme virvler som fant veien ut i Saltenfjorden og mot storhavet igjen. Men da passet det ikke å stoppe og ta bilder, dessverre, så de får jeg spare til en gang senere i sommer. Jeg håper du har tålmodighet med meg!

Farmors utsikt fra kjøkkenet

Utsikta fra farmors kjøkkenvindu, mot nord. Herfra tar det snaue to minutter å gå ned i fjæra for å fiske, om du vil. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har tilbrakt ved vinduet her, men da på motsatt side av bordet. Etter urnenedsettelsen samlet vi oss i huset, hvor min fetter holder til i dag. Lykken er å sitte her i femtida en sommermorgen og spise fersk sei. Trust me! Jeg har ikke vært her på mer enn 10 år, og det var veldig godt å gå rundt i hele huset og sjekke ståa. Jeg hadde forventa at det skulle kjennes litt rart også, men det var det ikke. Det var bare godt. Og jeg visste at om farmor selv hadde vært tilstede blant oss, ville latteren hennes runget høyest av alle.

Fjell, vann, skog, tunneller - typisk Hamarøya

Tilbake på Hamarøya. Veien fra Bognes til Fauske har 17 tunneller, og en av dem går gjennom det massive fjellet på høyre side her, Middagsfjellet. Hvis du ser godt etter, kan du faktisk skimte tunnellåpningen i kanten mellom skogen og den glattskurte fjellsida. Bildet er tatt fra Kobbskaret mot sør, og vannet du ser er en innsjø som heter Kobbvatnet. Det er litt sør for Kråkmofjellet og fortsatt langs E6.

Ta tida til hjelp...?

På vei opp på Kråkmofjellet stod det en varseltrekant med ‘Bilberging’ nederst i en bakke. Et stykke lenger opp ble vi stående i kø. Det viste seg etterhvert at det var en semitrailer som hadde kjørt av veien, men heldigvis hadde den ikke gått overende og kunne derfor berges opp igjen relativt enkelt av Falken-bilene. De måtte ha to stykker, nemlig. Hvis traileren hadde velta, ville den rulla mange hundre sider nedover ei bratt fjellside, og da ville det spøkt for sjåføren… Folk brukte ventetida klokt. Pappa fant en bekk og fylte vannflaskene våre. Noen gikk seg en tur, andre røyka eller slo av en prat med gamle eller nye kjenninger. Og så disse karene da, gjorde noe som sikkert var klokt, de også. Bilen de kjørte er registrert på Tommy H. fra Vennesla. Men om han er en av dem, se det vet jeg ikke 😉

Kråkmotinden troner her

Kråkmotinden (924 m.o.h.) troner over Hamarøya – majestetisk, ærverdig og rank. Den forandrer seg hele tida; lyset og omgivelsene skifter konstant. Da kommer forskjellige detaljer i tinden frem. Det er mulig å bestige den fra ‘baksida’, og det er en fin dagstur ut fra E6’en – det er bare å finne seg en utkjørsel og legge i vei. Man ser jo hvor man skal hen! Tinden er synlig langveis fra, enten man kommer fra nord eller sør. Om vinteren er den like vakker i hvitt skrud, som malt av Karl Erik Harr, men min favoritt er – kanskje – om høsten, når hele åssida rundt står i gylden høstskrud som et smykke om halsen til selve tinden. Jeg har store ambisjoner om å utforske den, og landskapet rundt, når jeg flytter mer permanent tilbake til Norge igjen.

E6 over Tysfjorden

Denne ferga kobler sammen E6 over Tysfjorden, fra Bognes (i sør) til Skarberget (i nord) på 25 minutter. Her er den på vei mot Skarberget, som du skimter i bakgrunnen. Et lite stykke utenfor høyre bildekant er Stetinden, Norges nasjonalfjell. Vi tok den andre ferga, fra Bognes til Lødingen. Da drar man fra E6 til E10, som går vestover til Lofotens ytterste punkt, Å. Jeg slutter aldri å fascinere meg over fjellene her; de ser ut som om de har blitt bygget opp etter tilfeldige streker som går opp og ned og bort i et usannsynlig mønster. Og da vi nå var på retur i sjutida om kvelden, var været så bra at jeg fikk flere blinkskudd. Både på vei bort og hjem sto jeg ute på dekk praktisk talt hele turen. På vei sørover så vi sogar en liten gruppe niser som hoppet i vannskorpa like ved ferga. Jeg kan også huske å ha sett hval fra ferga – og i Tysfjorden finnes det organisert hvalsafari.

Lofotveggen sett på skrått utover

Dette er utsikta på motsatt side av ferga – en del av Lofotveggen strekker seg ut i det uendelige, og Vestfjorden er blikkstille. Du ser (f.h.) Hinnøya, Aust-Vågøya, Vest-Vågøya og Moskenesøya gli over i hverandre. I det fjerne kan du såvidt skimte Værøya. Røst, eller mer presist Røstlandet, som er den ytterste øya i Lofoten, ser du ikke. Den strekker seg nemlig ikke mer enn 11 m.o.h. på det høyeste, og jordkrumminga gjør at den ikke er synlig herfra.

Hele denne bloggposten er altså fra mitt eldorado; fra steder jeg er glad i og gjerne ferdes på i Nordland fylke. Jeg skal være her et par måneder fremover, så du kan forvente litt mer blogging enn det har vært mens jeg var i England. Neste road trip, om enn ikke like omfattende som dagens, er planlagt til søndag som kommer. Da er det igjen ut på tur med bil, kamera og skjerpet eventyrlyst til et sted jeg ikke har blogget fra tidligere.

Vi ses kanskje igjen om ikke så lenge?