Hundelufting

Noe av det fine med å være ‘hjemme’, er at hundene får være sammen. Hunden min og hunden til foreldrene mine trives godt i hverandres selskap, og det gjør også meg godt å se hvor fint de har det sammen – både innomhus og ute på tur.

Glade hunder på klopplagte Klavmyra

Av ulike årsaker har det stort sett vært jeg som har lufta dem hver dag denne uka, og det har vært helt nydelig. Øya er allsidig nok til at vi har kunnet gå ulike steder og ruter på hver eneste tur, og det gir glade snuter mye å snuse på og engasjere seg i overalt hvor vi går.  Jeg har forsøkt å unngå asfalt så godt det lar seg gjøre, og hittil er det bare en eneste tur som har gått langs asfaltert vei – og det var av hensyn til turkompisen som var med.

Nedover en sidesti i Hadselåsen

Det er ikke alle som klarer å forestille seg at to hannhuskyer kan gå så godt overens, men disse to gjør virkelig det. De trives tydelig i hverandres selskap og bytter på hvem som gjør hva, og hvis jeg må snakke med litt har stemme til den ene, forsøker den andre å avlede meg for at kompisen ikke skal bli tatt for hardt. En reagerer mest på elgspor, den andre sitrer av spenning når han støkker opp ei rype. Begge spisser ørene og øynene når de hører sauer. Dette er utmark, nemlig, og der går det sauer. Men sauene har vett og holder seg unna hundene.

På kjerrevei ned fra skogen etter at stien er tilbakelagt

Utsikta er fantastisk nesten overalt hvor man går. Akkurat når man er inne i den tykkeste skogen ser man ikke så mye utenfor, men skogen er ikke så stor og man kommer raskt til steder med utsikt. Det er vakker natur og høye fjell både på øya ‘mi’ og på naboøyene. Og når skyene ikke henger så langt ned, har vi også panoramautsikt mot de nordligste delene av Lofotveggen, som i synsfeltet henger sammen med Hinnøya og Møysalen og dermed danner ei  tinderekke som strekker seg langt og lenger enn langt.

Huskyer på kirkebakken!

En av dagene gikk vi over åsen til kirka, Hadsel kirke som jeg er så glad i. Kirka var ikke åpen, vi gikk bare forbi, men det gjør godt for sjela bare å være i nærheten.  Det er bare ei drøy uke siden jeg var her i begravelse – da også i solskinn.

Jeg tror avvekslinga fra både vante omgivelser og vanlige turløyper har gjort både meg og min firbeinte godt. Og enda har vi noen dager igjen før vi venter kursen hjemover igjen. De skal vi utnytte.

 

Noen ganger bare MÅ man

Jeg kjente det  inni hele meg sist tirsdag da jeg reiste hjem igjen etter en begravelse. Det var for lenge siden sist jeg var «hjemme» nordaførr og hadde god tid. Ikke siden jul har jeg vært ‘hjemme’ og hatt god tid, tid til å møte folk og ha rom for å bare være sammen, uten å skulle gjøre noe spesielt. Derfor ordna jeg meg hjemmekontor denne uka og tok turen nordover – per båt denne gangen! (Og litt bil på slutten, men hva gjør vel det når man smyger seg mellom vakre Lofotfjell?)

På vei gjennom Steigens skjærgård

Jeg har aldri tatt hurtigbåten nordover fra Bodø før. Den går fra Bodø via Steigen til de ytre delene av Hamarøya, før den krysser Vestfjorden og svipper innom Skrova før den ender i Svolvær.  Der ble jeg henta av mamma med bil, og så kjørte vi til Fiskebøl og tok ferga over til Melbu før vi kjørte hjem. Jeg og hunden. Han var selvfølgelig også med.

Magisk lys over Vestfjorden

Det var et helt fantastisk reisevær. Litt sol, litt skyer, litt nedbør, litt gult, litt blågrått. Det skifta hele tida, og jeg vekslet mellom å strikke og å se ut vinduet. Her på innsida, som vi sier, innafor Lofotveggen, her på Vestfjorden, går det ofte et værskille. Så også denne kvelden. Det var vel verdt å se på. Innimellom så man nesten ikke land, andre ganger var det sikt helt nedover til Værøya.

Emre var ikke veldig imponert

Hunden var med. Jeg priser meg lykkelig over at han ikke blir sjøsyk, for det rulla da vi kryssa fjorden, men det gikk bare godt. Han lurte veldig på hva det var jeg titta på utenfor vinduet hele tida, og var åpenbart ikke like imponert over utsikta som det jeg var. De har eget hunderom på båten, og der er det fastmonterte bur. De var imidlertid litt for små for min hund, og siden det ikke var noen andre der, fikk han derfor ligge på gulvet i stedet. Det tror jeg han var veldig fornøyd med.

Nå er vi vel fremme og skal være her ei uke til ende.  Det er det ingen av oss som har noe imot.

Storheia når lyset spiller på lag

Storheia ligger der, den høyeste toppen rett bak huset jeg vokste opp i. Den er bare 504 m.o.h. og det er ikke imponerende i seg selv. Men på grunn av beliggenheta og utsikta herfra er Storheia noe helt for seg selv. Flaks at jeg fikk tatt turen dit opp på skjærtorsdag da været var på sitt beste!

Thomas Osbakk lekte seg med kiting i fjellet og er her knipsa midt i et hopp.

Mens jeg og mine kolleger måtte jobbe på formiddagen, var det mange som koste seg på tur i området.  De kom fra alle kanter, og de dro til alle kanter. Og noen ble i området ei stund, som han på bildet over her. Det var mange som titta på ham der han seilte bortover lia mens han hoppet, fløy og landa igjen. Selv knipsa jeg bildet gjennom et åpent kjøkkenvindu. Senere på dagen var han innom hytta, og da fikk jeg snakket litt med ham. Det var åpenbart ikke første gang han holdt på med dette.

Storheia frister – men først må det jobbes litt.

Storheia viste seg fra sin beste side denne dagen, hvit og rank mot et blått bakteppe. Til sommeren er det meningen av målgangen for sykkelrittet Arctic Race of Norway skal være akkurat her; en klatreetappe opp til toppen av Storheia midt i august. Dét skulle jeg gjerne ha fått med meg på nært hold om jeg kunne, men det kræsjer dessverre med Parkenfestivalen.  Veien de skal følge opp, er den du ser merket med stikker der skutersporet og skiløypa går nå på vinteren. Uansett; Storheia er like fin året rundt og slutter aldri å lokke meg til seg.

Storheia bød på magisk belysning da jeg tok turen opp

Da åpningstida var over, var jeg ikke veldig sen til å komme meg ut på tur. To kolleger gikk i forveien; jeg kom litt lenger bak til fots, sammen med huskyen og en 12-åring. Det var i ferd med å skye litt over, men ikke mer enn at vi fortsatt så sola og hadde et helt fantastisk lys som aldri var helt det samme i fem minutter på rad. Selv tolvåringen var fascinert da jeg pekte på skiftningene og effekten de hadde på omgivelsene.

Utsikta mot nordvest, og mot Ørnheihytta (i skråninga til høyre).

Innimellom må man stoppe og puste litt mens man nyter utsikta på alle kanter. Her har jeg tatt bilde tilbake mot der vi kom fra, og du ser Hadselfjorden og bak der igjen de sørlige delene av Hinnøya, Norgest største øy. Rett nedenfor venstrekanten av fjellet i forgrunnen ligger huset hvor jeg vokste opp. Det tar faktisk bare en snau time å gå til akkurat dette punktet på sommerstid, når det er barmark. Luksus å ha slike omgivelser i gangavstand hjemmefra!

Nå er det ikke lenge igjen, og HT er på vei nedover igjen – på ski!

Snøen var begynt å bli litt råtten i sola utover dagen, men det var greit å gå i skutersporet og der hvor tråkkemaskinen hadde vært. Tolvåringen og jeg tok den tida vi trengte, og han dro på et akebrett fordi han ville ake nedover mot hytta igjen.

Det var kanskje  noe av det fineste på denne turen; at vi tok oss tid til det vi hadde lyst til, sånn at hele turen ble et overskuddsprosjekt og ikke et ork. Jeg var storfornøyd. Huskyen var også fornøyd; han skulle gjerne hatt mer tempo, men koste seg samtidig med å ha tid til å snuse i alle sporene etter andre hunder.

Emre på toppen av Storheia, med utsikt mot vest.

Storheia ligger som sagt på 504 m.o.h., altså nesten 200 høydemeter opp fra hytta. Det er ikke så mye, selv om det ‘bare’ er en drøy kilometer mellom dem. Toppen av Storheia er avrundet og ganske flat, og jeg tok meg en tur rundt selve tårnet for å se utsikta til absolutt alle kanter – for det er den verdt!

Selve formasjonen på Storheia er et rundsva med plukksida mot vest. Der henger det en ganske stor skavl, og jeg voktet meg vel for at vi skulle komme for langt ut mot kanten av den. I stedet beundret vi de taggete toppene lenger vest på øya fra litt avstand og uten å se foten av fjellene. Kanskje blir noen av dem besteget til sommeren, vi får se. Tanken var i alle fall fristende denne vakre påsketorsdagen.

Akebakke med Lofotveggen som bakteppe

Etter å ha vært på toppen, var det tid for retur mot Ørnheihytta. 12-åringen ville helst ake mest mulig. Han hørte heldigvis etter når jeg advarte ham mot skråninger som var for farlig bratte til å ha kontroll, og han fikk akt ganske godt noen steder.

Men det morsomste, sa han i ettertid, var da vi kobla akebrettet hans til hundens trekksele sånn at han i praksis fikk prøve seg på litt enkel ‘hundekjøring’. Det var stas! Jeg beholdt kontrollen over hunden gjennom å også ha ham festa til meg, men det var tydelig at både hunden og gutten storkoste seg med trekksituasjonen – og gjerne skulle hatt mer fart!

Stolt 12-åring låner huskyen det siste stykket ned mot hytta.

12-åringen var ikke vant med hunder, men han likte den jeg hadde med. Jeg kunne ikke dy meg for å spørre om han ville prøve å la hunden trekke ham de siste hundremetrene ned til hytta, noe han gledesstrålende takket ja til. Med magebeltet godt festet var det ikke noen mulighet for at han skulle miste hunden på noe vis. Jeg overtok akebrettet og sa at han fikk gå eller løpe mot hytta akkurat som han ville, og at han og hunden gjerne kunne dra i forveien om de ville.

Jeg hadde ikke før uttalt det før han ga seg til å jogge litt – og hunden likte tempoet. Med fullmånen over heia og vakre lofotfjell i bakgrunnen klart jeg ikke å dy meg. Jeg måtte stoppe opp og ta bilder opptil flere ganger. Du skjønner kanskje hvorfor.

Påskemorgen i Grønning kirke

En halvveis påsketradisjon når jeg er ‘hjemme’ hos foreldrene mine i påska er at vi på påskemorgen drar til Grønning kirke. Der har de nemlig felles frokost ved langbord i kirkesalen klokka ti, før det er gudstjeneste i selve kirka klokka elleve.

Frokost i kirkesalen på Grønning første påskedag

Maten er i prinsippet norsk husmannskost-frokost, men den er omtenksomt gjennomført; estetisk, velsmakende, og i rikelige mengder. Alle forsyner seg fra buffét, men kanner med kaffe og varm sjokolade står på bordet. De har sogar varm sjokolade som er basert på ordentlig sjokolade og melk – ikke noe pulverblanding der i gården!

Dåpsfolk, kirkefolk, nabolagsfolk – alle kommer, og mange kjører langveis fra for å være med på akkurat denne påskemorgen-feiringa. Ofte er det nærmest kul på veggene, og denne utgaven var ikke noe unntak. Praten går og folk setter seg der det er plass og der de har lyst. Det gir god stemning og mange nye bekjentskaper.

Altertavla i Grønningkirka til venstre, dagens yndlingssalme til høyre.

Det var to dåpsfølger på frokosten og i kirka denne søndagen, og jeg fikk meg en hyggelig overraskelse da barna skulle døpes. Den ene salmen var nemlig en sang av Kari Bremnes! Jeg ante ikke at hun var i salmeboka (den vanlige, norske salmeboka som brukes i alle statskirker i landet), men ble veldig glad for å oppdage det – og for at akkurat denne salmen var valgt denne dagen.

Jeg mener å huske at Kari Bremnes ‘introduserte’ denne sangen for offentligheten for første gang da hun sang den i barndåpen til et av kronprinsparets barn, og litt research viser at det var i 2008, ved dåpen til prins Sverre Magnus. Jeg har hørt den mange ganger og har også sunget med – men pussig nok aldri i kirka. Før nå. Det var en salig stund. Salme 593, folkens.

Til toppen av Ørnheia

Man kan ikke være på Ørnheihytta uten å også ta turen opp på selve Ørnheia. Turen er ikke lang, og dermed var den på mange måter perfekt å ta som en hundeluftetur på en dag med heller labert vær.

På vei opp bakken til toppen av heia

Snøen smelta mye og fort mens vi var på hytta, og de bare flekkene og rabbene ble stadig flere og større nærmest time for time. Jeg og hunden valgte den enkleste veien til Ørnheia; rett opp lia. Litt snø først, med høvelig fast dekke der det var skutersåle, og deretter over utallige barmarksflekker til glede for både mine bein og hundens snute. Det var mye å snuse på underveis, og vi hadde ingen hast i det hele tatt.

Ingen tvil om hvor man er

Ørnheihytta ligger på 317 m.o.h. og det er 70 meter opp til toppen av heia. Før i tida lå det ei gjestebok i postkassen her; i dag finner man bare et laminert ark med oppslag om ‘telltur’ og en kode man kan bruke for å registrere det digitalt. Passende nok var det et par havørner som kom seilende over Ørnheia da vi begynte å gå fra hytta, og vi kunne følge dem med øynene et godt stykke innover øya. Dagen før hadde gjestene på hytta sett hele sju ørner på en gang mens jeg var inne og jobba. Det er en grunn til at heia og hytta har fått navnet sitt! Og jeg har forlengst bestemt meg for at det blir minst én tur opp hit til sommeren sammen med den firbeinte, gjerne på sen kvelds- eller nattestid. Jeg gleder meg allerede.

Emre med utsikt mot Raftsundet

Langfredag var været stort sett grått og vått. Vi var heldige og hadde endel oppholdsvær på denne turen, men utsikta var likevel ikke i nærheten av hva den hadde vært dagen og kvelden før.

Mot øst kan man vanligvis se halve Lofotveggen herfra, fra de sørlige delene av Hinnøya til Austvågøya, Gimsøyhoven og Vestvågøya frem til Eggum, som ligger på yttersida og har en svært karakteristisk fjellformasjon. Denne dagen var det såvidt man kunne skimte noen fjell på andre sida av fjorden, og den nordlige munningen til Raftsundet ser du bare hvis du faktisk vet at den er der. Man kan si mye om været denne påska, men kjedelig var det i alle fall ikke.

Bunny was here!

Det var rikelig med spor etter dyreliv, og mye å se på mens vi tok en runde. Vi så ørn svevende over oss, elg lenger ned i Lekangmarka, og jeg tror vi så ei rype eller to i kanten av noen barrabber lenger ned. I tillegg var der ekskrementer fra elg, fjorårets sauer, rype, ørn – og harens karakteristiske kuler, som du ser på bildet over her.

Den firbeinte hadde noen utfall som fikk meg til å mistenke at det var mus eller lemen som vaket rett under overflata og i kanten av isen og snøen som smelta – men jeg så dem ikke, og han fanga dem ikke, så det kan ha vært noe annet. Sikkert er det i alle fall at det er et yrende liv her på sommeren, når heiloen og alle de andre er tilbake. Du skal ikke se bort fra at det blir en liten drikkepause her en gang utpå sommeren når vi er tilbake. Man må jo gi seg tid til å få med seg omgivelsene og snuse litt i lyngen!

Bare toppen av tårnet på Storheia var synlig

Etter at det hadde vært lavt, tungt og mørkegrått skydekke hele dagen begynte det å letne utpå ettermiddagen og kvelden. Med ett kunne vi skimte hvor sola var, og der var sogar glimt av blå himmel innimellom. Et par kilometer lenger bort og noen høydemeter lenger opp ble toppen av tårnet på Storheia synlig. Vi bevega oss langs kanten av heia og ned mot hytta igjen.

Neste morgen var sola tilbake.

Saabye møter Sohlberg

Måne over Husbykollen. Melbu til høyre. Knipset med mobilkamera.

Dette synet midt på natta i påska, da landskapet var blått og lyset aldri helt svant, fikk meg til å tenke på både maleren Harald Sohlberg og forfatteren Lars Saabye Christensen.

Sohlberg har malt bildet «Vinternatt i Rondane», et vanvittig vakkert verk som går i de samme vinterblå tonene som synet over.  I følge Nasjonalmuseet fant han motivet da han var på skitur i Rondane påsken 1899, og vendte tilbake flere ganger for å fotografere og tegne flere skisser. «Det var som å være innunder en veldig kirkehvelving, bare tusen ganger sterkere», skrev han senere om opplevelsen, ifølge Nasjonalmuseet.

Men synet fikk meg også til å tenke på Lars Saabye Christensen, som i mange år bodde i strøket her. Han skrev et dikt som handler om månen over Møysalen; et fjell som ligger rett i nærheten her og bare såvidt utenfor synsvidde fra der jeg befant meg. Hør bare; det er så vanvittig treffende:

Månen over Møysalen
Lysene på Time Square er puslete i forhold
og Eiffeltårnet krymper
Petersplassen er bare et stoppested
og den kinesiske mur et hagegjerde
Karl Johan er en sti under himmelen
og La Scala en oppbevaringsboks
Pyramidene blir ikke mye å skryte av
og Louvre er en rammebutikk

Uansett hvor jeg befinner meg i verden
skal jeg ta beina fatt

For å se månen over Møysalen i natt

(Lars S. Christensen: ‘Hvor ble det av alle gutta’, 1992)

Saabye og Sohlberg, altså. Jeg skjønner hvorfor de begge berører meg dypt.

Den velsigna påska

Jeg forandra påskeplaner på kort varsel for å dra til mine hjemtrakter. Det har jeg ikke angret et sekund på.  Nye opplevelser,  gamle kjente og gode stunder. Man kan ikke ønske seg mer.

Skutertur i glitrende vær

Hunden og jeg fikk skuterskyss opp til den lokale Røde Kors-hytta. Det var stas – og en ny opplevelse for ham.  Verken ruta eller hytta var nye for meg, men det var et kjærkomment gjensyn. Og det var godt å komme frem uten å være utmattet av å ta seg til fots på halvråtten snø, det innrømmer jeg glatt.

Ørnheihytta en ettermiddag i påska

I påska bidro jeg, sammen med andre, noen dager til å holde Ørnheihytta åpen for gjester. Ørnheihytta er mer enn 100 år gammel og er et kjærkomment turmål for folk som kommer fra nesten alle kanter av øya. Den er svært strategisk plassert i forhold til stier og ferdselsveier i området, og fra hytta er det bare en kilometers avstand og hundre høydemeter opp til Storheia, hvor et stort TV- og kommunikasjonstårn sender sine signaler land og strand rundt.  Storheia er ikke den høyeste toppen på øya. Men utsikta? Formiddabel.

Utsikt mot sør, med den nordlige delen av Lofotveggen godt synlig.

Etter å ha fraktet meg og hunden opp til hytta, dro skuteren ned igjen med et par andre gjester. Jeg må innrømme at utsikta sørover, hvor starten på turen deres gikk, er så flott at jeg gjerne kunne sittet i timesvis og sett utover. Husbykollen til venstre i bildet er 513 m.o.h., ni fattige meter høyere enn Storheia. Jeg har en aldri så liten plan om  å komme meg opp dit til sommeren en gang, hvis jeg får kabalen min til å gå opp. Det er mange år siden sist, og jeg har lyst på en ny tur – denne gangen med hund, på barmarksføre. Jeg tror det skal gå bra.

Bak Husbykollen, på den andre sida av fjorden, ser du starten på Lofotveggen. Austvågøya, Gimsøyhoven og deler av yttersida på Vestvågøya. Fra Storheia ser man helt til Eggum i Lofoten, som er lett gjenkjennelig med sin steile bergkant.

Kveldsstemning i øst

Månen var nesten full den kvelden vi kom opp, og den steg langsomt opp i øst og hang seg etterhvert over fjellene i Raftsundet og de nordlige delene av Austvågøya. Det var så himmelstormende vakkert at jeg formelig ble taus. Det å få være på hytta her, få sovne og våkne til ei utsikt som dette, er noe jeg har tenkt på og drømt om siden jeg var barn. Nå har jeg gjort det. Og jeg gjør det gjerne igjen.