Dette bildet har aldri vært publisert her i bloggen før. Det er tatt en sen sommerkveld i Whitstable, en av Englands nydeligste kystbyer. Jeg bodde 15-20 minutter fra Whitstable i flere år (men i innlandet), og noen ganger hvis hjemlengselen ble for sterk, dro jeg en tur til Whitstable og tilbrakte tid ved havet. Det var ikke helt det samme som å være ved havet hjemme, men det hjalp.
Spesielt den kvelden da dette bildet ble tatt. Vi var ei gruppe på 7-8 stykker som hadde tatt veien til Whitstable for å spise fish’n’chips og gjøre fint lite sammen. Det gjorde vi til gagns. I Whitstable kan man spasere uavbrutt langs strandpromenaden gjennom hele byen, fra ende til ende. Promenaden går sogar videre og videre mot øst, og etterhvert blir den til en sti som går hele veien rundt til Dover på sørkysten. Det er for det meste steinstrand, og så er det hele veien bølgebrytere som hindrer kysterosjon. Noen steder er det klipper.
Men hva gjør det? Vi skulle bare være i Whitstable, som er en veldig fin by. Ikke så turistifisert som man kunne forvente, og veldig typisk engelsk kystby. Der er dyre privatboliger, engelske ‘rorbuer’, bittesmå strandhytter og alt man forventer. Harry og posh om hverandre. Og pub’er, naturligvis. Hvis man er i London, er en tur til Whitstable perfekt for en dagsutflukt eller to. Sommer som vinter, selv om vinterbesøk krever varme klær. Anbefales!
Velkommen til Whitstable! Her kan man veldig fint feire 23årsdag med base i en beach hut og på stranda nedenfor…
Bursdagsgjesten Sara viser hvor godt vi alle hadde det. At det er ukedag spiller ingen rolle når man er student. Minn meg på det om et par år, når jeg savner det! Langgrunna forsvant forresten fort.
Vi fant, vi fant – ei øy! Det er ikke bare i Kanstadfjorden man kan finne sitt eget land når fjæra er på det laveste.
Dette er faktisk Nordsjøen. Fire av disse sju endte med å bade, til tross for at det er veeeldig langgrunt her.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. Flere kom til, og alle skulle drikke øl og andre godsaker på stranda utover kvelden. Bare ikke jeg, for jeg hadde andre forpliktelser andre steder. Hmpf. Har de ikke gått hjem, er de sikkert der enda...
Jeg er fryktelig glad i Canterbury, byen jeg bor i. Men jeg må ærlig innrømme at det nærmeste jeg kommer et eldorado her i England er når jeg drar til Whitstable. Det tar omtrent femten minutter dit med buss eller bil fra Canterbury, mot nord. Whitstable ligger ved havet, på Nordsjø-sida av kysten. Og fra Whitstable og østover kan man vandre milesvis langs en (tilrettelagt) strandpromenade mot øst, til Herne Bay, Reculver, Margate og videre rundt ‘tuppen’ på landet og til sørkysten, mot Dover og enda videre vestover langs kyststripa. Men Whitstable er nærmest. Og hvis du bare kommer deg bittelitt ut av selve byen havner du i Tankerton; ei strekning kyststripe med en svak bue på som engelskmennene kaller ‘bukt’.
Utsikt uansett
På et høydedrag i Tankerton ligger The Marine Hotel. Og på kanten foran hotellet, der det bratt går noen høydemeter nedover til promenaden og stranda, kan du sitte på en av de mange benkene som er satt ut og nyte utsikta. Akkurat denne dagen, en torsdag i mai, var ikke utsikten noe å skryte av. Horisonten og havet gikk i ett i en dus grå tone. Men det har sin estetiske sjarm, det også.
Tankerton, mot Herne Bay
Sånn ser det ut mot øst på dager med litt mer sikt. I bakgrunnen ser du Herne Bay, som er neste by. Vinden var på nordvest denne dagen og tok ganske godt. Du ser at der er bølgebrytere med jevne mellomrom? Dem finner du hele veien her; bort til Herne Bay og enda videre så langt stranda strekker seg før den går over i klippelandskap. Det er nødvendig, for stranda består av småstein som er godt slipt, og uten slike bølgebrytere ganske hyppig ville erosjonen vært dramatisk fra år til år.
Take me to the sea
Hvis du ikke nøyer deg med å betrakte utsikta fra høydedraget, kan du ta ei av de mange trappene eller en av gangstiene ned til promenaden og stranda. Det er godt tilrettelagt for å bevege seg imellom, og man kan fint ha med barn på sykkel eller noen i rullestol her (på gangveiene som går slakt nedover lia). Alle stedene hvor man kommer inn på promenaden, enten det er fra ‘starten’ i selve Whistable eller som her når man kommer ned ei trapp eller en vei, står det malt på fortauet: «Hunder er forbudt på stranda 1. mai til 1. september. Må leies i bånd (samme periode).» Men fra september til april kan de herje som de vil – og det gjør de!
Bølgebryter til venstre, her knipset da det var omtrent fjære sjø. Du ser tydelig forskjellig høyde på sanda på hver side av ‘gjerdet’, noe som også vises i hvor langt ut vannkanten går. Jeg var her sist langfredag med ei venninne, og da var havbunnen bar cirka 100 meter ut herfra. Helt utrolig! Til høyre ser du en mann i våtdrakt som driver med kiting; han bruker waterboard og lar seg trekke av en kite. Den dagen jeg knipsa dette var det 8-10 stykker som holdt på med kiting i et område hvor det er tillatt og det så utrolig morsomt ut. Alt de fikk til med vind og vann imponerte meg, og de lot til å ha det kjempegøy.
Den engelske kysten er kjent for sine beach huts; fargerike småhytter som står nært stranda. Disse hyttene er kanskje 2,5 x 2,5m i grunnflate og har verken vann, strøm eller toalett. Det er ikke tillatt å bo i dem eller overnatte der. Hyttene eies og/eller disponeres av folk som bor i nærheten men ikke ved havet. De har gjerne utstyr som f.eks. badesaker, grillutstyr og andre sommerting inne i hytta si, kommer dit om morgenen og tilbringer hele dagen der. Om ettermiddagen/kvelden drar de så tilbake dit de ‘bor’ og overnatter der. Det blir nesten som en landsby her om sommeren når de er i bruk!
Lang, lang rekke...
Slik ligger hyttene – på rekke og rad bortover, noen steder med ei rekke eller to bak de som er fremst mot havet. Fargene minner mest av alt om hysteriske sukkertøy og det virker som om at jo mer psykedelisk de er, jo bedre. De to siste bildene vitner kanskje tydelig nok om akkurat det? Noen av dem har navn, og alle hyttene er identifisert med et nummer, som du vanligvis finner på bakveggen.
Gjenvinning på kystvis
Tilbake i Whitstable igjen. Byen er nemlig kjent for sin gode sjømat, og det er flere gode restauranter som ligger helt nede ved promenaden. Der finner du også noen av de hotellene i byen med best beliggenhet! Strandlinja er veldig tilgjengelig for folk og brukes mye. Her ser du brukte (oppspiste) østersskjell fra en av restaurantene i byen. Grunnen til at de samler på dem er at de er med i et gjenvinningsprogram, som de er flinke til å opplyse om. Skjellene tømmes ut i havet på et bestemt sted, hvor de inngår i oppbygging av et korallrev som tidligere har blitt ødelagt. Nå er det i ferd med å gjenoppbygges.
Sommer, sol og ...selskap
Solnedgang i Whitstable er vakkert og romantisk så det rekker, spesielt på dager hvor himmelen er relativt klar og det ikke er for mye dis-skyer mot horisonten i vest. Da dette bildet ble tatt var jeg der med ei gruppe venner. Vi gikk til byens beste fish’n’chips-butikk og fikk oss mat, som vi så tok med ned på stranda og spiste mens vi så på solnedgangen og hygget oss i hverandres selskap. Det blir knapt mer engelsk enn det!
Til sist: Kjenner du til QI? Det gjør egentlig ikke jeg, men det er et engelsk tv-program med bl.a. Stephen Fry og Alan Davies, og det er kjempepopulært. Ei venninne i Oslo tipsa meg om det. Og så er greia at en av fyrene som er ‘fast’ i programmet har bodd i Whitstable, og det har blitt en slags gimmick i programmet. Under ser du et klipp som aldri ble vist på tv, men som definitivt setter Whitstable på kartet, kind of. (Og dama med kort hår og gitar har et æresdoktorat på mitt universitet!) Enjoy!
Nei, jeg snakker ikke om fugler og dun. Jeg snakker om fjæra, stedet hvor hav møter land. Stedet hvor du noen ganger trenger støvler og andre ganger kan gå tørrskodd, avhengig av hvilken tid på døgnet det er. Er du med? Langfredagsfjæra er nemlig et begrep der jeg kommer fra. Det er alltid og uten unntak den største eller lengste fjæra i året. Sagt på en annen måte: havet trekker seg aldri så langt ut på fjære sjø som det gjør akkurat denne dagen. Steder som vanligvis markerer ytterpunkter blir gjerne liggende bare, og ytterpunktene eller laveste tidevannsmål forflytter seg det lille ekstra som gjør at en ukjent verden avdekkes. Hvis du bare vet å se etter.
Selv skjærtorsdag 2009 var fjæra i uvanlig stor der vi var. Sandtangen du ser strekker seg vanligvis bare halvparten så langt ut, og resten av fjæra er på langt nær like avdekket til vanlig.
Langfredag kjører eller går eller sykler vi til et sted vi vet fjæra er tilgjengelig, og et sted hvor omgivelsene gjerne er litt ekstra fine. Et sted vi vet de ekstra centimetrene med fjære vil synes, kanskje et sted hvor det er strand eller langgrunt og forskjellen målt i tilgjengelige meter er stor. Ta med kamera. Hvis der fins knauser eller mark i nærheten: ta med sitteunderlag, termos og nistemat. Unn deg en pause der du nyter medbrakt mens du puster inn salt sjøluft og høre måkene lage lyder som minner om sommer. La kameraet komme til steder det kanskje ikke er så ofte.
Nordnorsk sommerfjære med planter som blomstrer selv under vann/hav. Langfredag 2009 kan du heller isfiske her. Fjorden er frosset!
Det er i grunnen min oppfordring til deg denne fredagen: ta på deg støvlene og kom deg ut i fjæra. Plask litt i pyttene, ta vindtette klær og regnklær om nødvendig – eller gå i shorts og t-skjorte om været tilsier det. Kanskje kan du gå med bare bein i fjæra og bli våt på tærne for alt jeg vet? Lete etter krabber, plukke kreps? Finne vakre skjell? Det spiller ingen rolle. Men akkurat i dag er det en liten bit magi tilgjengelig hvis du lar sofa være sofa, pc være pc og kommer deg ut. Du får garantert frisk luft, du får sannsynligvis se noe du ikke har sett før eller gått til et sted hvor du ikke har vært før. Og i kveld når du legger deg kan du være litt ekstra fornøyd med deg selv. Og havluft gir ekstra god søvn.
Fjæra er for alle – ikke minst langfredag. For da er den på sitt største! (Bildet er fra Whitstable skjærtorsdag 2009.)
Det er fjære omtrent to ganger i døgnet. Jeg vet ikke hvor du bor, sannsynligvis, men under finner du tidene for dagens makspunkter for fjæra noen steder i Norge. (Da har jeg valgt ut det tidspunktet med lavest forventa vannstand.)
Oslo 19.36
Bergen 18.19
Trondheim 19.14
Bodø 20.04
Harstad 20.30 (jada, det er fortsatt litt lys igjen da!),
Tromsø 21.02
(Flere steder og tidspunkter kan du finne her, hos fine staten sin.)
Nå har du ikke lenger noen unnskyldning. Gå ut med deg! 🙂
Elisabeths Eldorado 