Det fineste i romjula får du ikke se bilde fra. For jeg hadde et kamera med flatt batteri og en mobil med kamera som ikke klarte å fange de små mengdene med naturlig lys som fantes. Derfor må du bare forestille deg hvordan opplevelsen var.
Det var en romjulskveld. Vi hadde vært borte på ettermiddagen og tidlig kveld. Da vi kom hjem, sa jeg at jeg gjerne kunne lufte begge hundene en tur – både min egen og foreldrene mine sin. Begge er huskyer, trekkhunder, og jeg kledde meg i turklær og tok hundene i magebeltet (de hadde trekkseler). Til skogs bar det.
Jeg hadde hodelykt i lommen. Første del av turen gikk langs veier i boligfelt, og der var det lyst nok. Da vi kom til skogen, til den hardtråkka sålen som var mellom skisporene, tenkte jeg at «Jeg tar frem hodelykta når det blir for mørkt, men foreløpig går det bra.» Det skulle vise seg å gå bra hele turen.
Over hodet mitt var det stjerneklart. Det eneste som ‘skygget’ for et mylder av stjerner var nordlyset, som danset grønt og livlig over himmelen i en rask og livlig dans. Noen ganger er nordlyset ‘bare’ ei stripe grønt som bukter seg langsomt nordover der den strekker seg fra vest til øst på himmelen, som regel. Andre ganger – som denne kvelden – brer det seg utover, strekker hun seg i alle mulige retninger og viser seg i trefargede stavbelter som er hvite, grønne og lilla, Aurora Borealis. Det er helt fantastisk.
Og under denne fargeeksplosjonen gikk jeg, først bortover og etterhvert endel oppover. Tidvis gjennom bjørkeskog, tidvis gjennom granskog. På bjørkene var selv de minste kvistene et par centimeter tykke fordi frosten gjorde at snøen la seg som et tykt lag av krystaller utenpå barken. Grantrærne sto tunge og overlesset av snø, snø som var tørr og kald og satt godt fast uten å skli ned på bakken.
Hundene var yre og oppspilt, både fordi det var mørkt og fordi det duftet fristende. Den ene fikk ferten av noe jeg tror var elg; den andre reagerte mer på spor etter rype, harer og småkryp som holder til på tuer og ved foten av grantrærne. De skulle stadig snuse, sniffe, slikke og gå ‘bare litt lenger bortover her’ eller der. Men de gikk fremover da jeg ba om det.
Det mest overveldende av alt var stillheten. Jeg hørte ikke trafikk, hørte ikke fly, hørte ikke folk eller dyr eller noe som helst. Det var helt musestille i skogen og vi hadde stien og veien for oss selv der vi tuslet oppover Hadselåsen og bakover mot Lekangmarka. Sporet var fantastisk, hundene glade, nordlyset intenst og jeg var overveldet.
Borte i Langdalen skimtet jeg hodelyktene til noen som åpenbart sto på ski nedover fra Storheia. På den andre sida av sundet så jeg lykter som var på vei ned fra Hallartinden. Men akkurat der jeg og hundene var, var det stillheten som hersket. Ikke et menneske var å se, ei heller et dyr. Knapt en fugl var å høre.
Av alt det gode jeg har kjent på denne jula, tror jeg denne turen er det som vil sitte i aller lengst. Jeg kom hjem med ubrukt hodelykt. Måtte det bli mange flere sånne fremover – om enn et annet sted, siden juleferien nå er tilbakelagt og jeg igjen befinner meg hjemme hos meg selv.
Elisabeths Eldorado 