En sommer er over…

En sommer er over, men minnene om den består sang Kirsti Sparboe en gang. Hun hadde helt rett. Sommeren er utvilsomt over, men jeg gleder meg fortsatt over minnene. For første gang på lange tider tok jeg meg en skikkelig ferie. Når høstkveldene blir mørke og kommer stadig tidligere, gjør det godt å bla gjennom bilder mens jeg drikker en kopp te. For eksempel. Fem eksempler, faktisk, og de kommer her:

Forrett hos Krakas Krog på Gotland
Apéritif hos Krakas Krog på Gotland

En del av ferien ble tilbrakt på Gotland. Jeg kom dit før de store hordene med turister og Stockhomsfolk-i-eksil, og det var et sjakktrekk. Avslappet, laidback og alt lett tilgjengelig uten kø og busslaster med andre folk. For eksempel fikk vi bord på Krakas Krog uten å ha forhåndsbestilt. Krakas er et fantastisk spisested som ligger nærmest i et veikryss sørøst på øya. Kroa minner mest av alt om et privathus ombygd til restaurant med servering i tre stuer, og såvel maten som servicen var mer enn upåklagelig. Førsteklasses er ordet jeg vil bruke. Jeg husker ikke helt detaljene, men mener bildet viser aubergine-chips, reddiker og noe jeg tror var en slags innbakt ost (i midten) på pinne. Det var en apéritif jeg vil huske smaken av lenge. Jeg har aldri likt reddik, trodde jeg, men denne kvelden innså jeg at jeg har vært en dust i 30 år. Reddikene var fryktelig gode!

IMG_6789
En rauk i havet nord på Fårö. Området er kjent for sine ‘raukar’.

Nord for Gotland ligger Fårö. Øya er kanskje mest kjent de senere årene for at Ingemar Bergman slo seg ned her, men den har uendelig mye mer å by på. Raukarna, for eksempel. En ‘rauk’ er en steinformasjon som oppsto etter siste istid for 10.000 år siden. Berggrunnen på Gotland og i området rundt (inkludert på Fårö) består for en stor del av korallrev som dannet seg for 430 millioner år siden, i silurperioden, da dette var et tropisk hav. Innimellom korallrevene ligger hardpakket kalkstein og leirholdig mergel. Da isen forsvant og landet etterhvert steg opp etter siste istid, tæret bølgene på de myke bergartene, mens de harde ble stående igjen som ubrytelige steinpåler. Å reise rundt og se på dem er et fascinerende syn, en opplevelse som bergtar og utfordrer både sansene og fantasien.

IMG_6878
Bristeklare peon-knopper i en hage utenfor ‘den röda stugan på landet’.

Det var i England jeg falt for peoner. Jeg vet ikke helt når og hvordan det skjedde, men det bare smøg seg langsomt inn i meg og ble etterhvert et faktum. Peoner er noe av det fineste jeg vet i blomsterverdenen. Og i hagen utenfor den röda stugan på landet i Sverige sto det ei stor peonbusk full av bristeferdige knopper. Noen sprang ut mens jeg var der. Jeg må innrømme at jeg var ute og snuste på dem både før de sprang ut og etterpå. Når jeg en gang har et hus med en hage, skal jeg ha peoner i hagen. Dyprosa, tror jeg. Og innimellom skal jeg plukke èn enslig peon og ta den inn i vase på kjøkkenbordet, så den kan smile til meg mens jeg spiser frokost.

IMG_6907
En verdensmester baker polkagriser

Gränna i Sverige, en by på Vätterns østkyst, litt nord for Jönköping, er en liten by hvor sentrum i praksis består av ei hovedgate. I den lille hovedgata er det hele sju butikker hvor de selger polkagriser av forskjellig slag! Gränna er nemlig polkagrisens hjem, og i butikken til Polkapojkarna har de flere års verdensmestere (i polkagrisbaking) i arbeid. Mens man står blant polkagriser i et utall fasonger og smaksvarianter kan man myse inn på bakrommet for å se hvordan polkagrisene blir laget – både stenger og drops. De smiler, ler og prater mens de holder på, og arbeidsinnsatsen er det ikke noe å si på. Mannen som eier hendene på bildet, har blitt verdensmester flere ganger. Naturligvis handlet jeg der. Og heldigvis har de nettbutikk. Knask.

IMG_6985
Endeløse enger med gress, korn og blomster. Valmuer!

Landskapet i Östergötland er for det meste flatt, veldig flatt. Men flatt er ikke det samme som kjedelig. Det er bare annerledes; annerledes enn det jeg er vant med til daglig. Selv midt i juni var åkrene frodige og grønne – ikke bare grønne, men med farger langs kanten og noen steder over hele marka. De røde valmuene struttet formelig i solskinnet, og andre blomster som jeg ikke kjenner bidro til fargesymfonier både her og der. Det var fristende å gi opp streifinga for ei lita stund og bare legge seg på ryggen i ei eng… Hadde det bare ikke vært for pollenallergien! 😉

Sommeren er over, minnene består. Høsten byr på nye opplevelser, heldigvis. Velkommen, oktober.

Ferie er farger

Det er mange farger der jeg lever hverdagslivet mitt, og godt er det. Men det er også massevis av farger på ferie – andre farger, andre uttrykk, andre steder å se dem. Hver farge har sin skygge, sin nyanse, sin tone. Noen ganger vises det på bildene jeg tar underveis.

Rødt. Som i valmuer i blomst.

Den fineste farga jeg vet, er rød. Rød som i valmuene. Noen steder er nærmeste hele åkeren dekket av rødt, andre steder er det bare et rødt belte mot kanten av en grønn eller gul åker. På veggen i stua hjemme har jeg et bilde av Jan Harr, og der er oransjerøde valmuer veldig fremtredende. Bestemor hadde røde og gule valmuer voksende vilt langs husveggen sin. Å kjøre langs disse røde valmueåkrene minnet meg om begge deler.

F-gul
Gult. Som i rapsåkre overalt.

I forgrunnen en åker med havre, litt lenger bak er det ingen tvil: raps. Den gule farga som kommer når rapsplanten blomstrer, var i ferd med å innta åkrene både her og der, og man kunne nærmest se fra morgen til kveld at plantene modnet stadig mer. En åker som på morgenkvisten hadde ei smal stripe gult, hadde på ettermiddagen et bredt belte gult. Det var så gult at det nesten lyste.

F-grønn
Grønn. Som i umodne stikkelsbær.

Midtsommersaften ble feiret på en gammel prestegård, ved et rødt hus som hadde stikkelsbærbusker i hagen sin. De er grønne, hårete og sure – det så jeg da min vertinne forsøkte å spise et bær. De grønne stikkelsbærene har nesten gjennomsiktig skinn, og både det og frukten inni er grønt som bladene, som gresset, som resten av planten og som omgivelsene. De grønne bærene er et løfte om søtere og mørkere tider. Hvis man bare vet å vente litt.

F-Blå
Blå. Som i himmelen og havet. Og Bloksberg.

I Sverige finnes det et sagn som sier at på skjærtorsdag reiser heksene på sine sopelimer til ‘den blå jungfrun’, og det er denne øya. Et stykke uti havet, mellom Oscarshamn og Öland, stikker den blå jomfruen opp av havet. Vi seilte bare forbi med ei diger ferge – jeg skulle gjerne ha gått i land. Øya er nasjonalpark og beskyttet. Folk er ofte glade i å ta med seg steiner herfra, men historiene skal ha det til at øya ikke ‘liker’ at noe blir fjernet, og at medbrakte steiner bringer ulykke. Skal man kvitte seg med ulykken, må den stjålne steinen bringes tilbake til jomfruen.

F-grå
Grå. Som i måkevinger på flukt.

I Vadstena finnes en fantastisk fin promenade langs Vättern. En slags steinmur – nesten som en gammel steingard – skiller promenaden fra vannet. På steinen satt det en nydelig hettemåke, som det er mange av i byen. Jeg stilte inn alt jeg trengte på kameraet for å få frem de ildrøde beina og det røde nebbet, og fuglen satt som på utstilling. Så løfte jeg kameraet for å knipse. I samme øyeblikk kom et par andre måker som gjerne ville ha den samme steinen å sitte på, eller kanskje de bare ikke likte han som satt der og brisket seg i oppmerksomheten. Hva vet jeg. Resultatet ser du i alle fall over.

F-rosa
Rosa. Som i solnedganger skjult bak skyene.

En lang dag ute på vift. Et overdådig måltid som fylte både mage og hode og hjerte. Egentlig var det nesten sengetid, men jeg ville gjerne gå en liten tur, om så bare noen hundre meter. Måtte bare ha litt mer luft enn det jeg ville få mellom bilen og bungalowen. De andre to ble med ned til havet, og ut på ei brygge. To av oss knipsa begjærlig vakre motiver, den tredje var villig motiv. Og begge sto fint til da jeg fant mitt siste motiv i den rekka.

Ferie er bygg

Å være på ferie er å se andre byggverk enn dem man omgir seg med til daglig. Det er å se kirker og slott, restauranter og ruiner, møller og låver og polkagrisbakerier. For eksempel. Det er å se både gammelt og nytt, brukt og ubrukt, offentlig og privat. Å være på ferie er å utforske, og der mennesker har holdt til, finnes det ofte spor etter dem. Heldigvis.

Låveloppis
Låveloppis

Loppis i en låve. Loppis er noe mer enn vår norske idè om loppemarket; loppis er rett og slett bruktbutikk som kan finnes hvor som helst. Mange steder langs landeveien ser man skilt med loppis, og noen ganger har vi svinget dit skiltet peker. På denne låven kjøpte jeg ikke noe, men der var like fullt mye å se på. Og hyggelig betjening.

Nedlagt scene i klosterruiner
Nedlagt scene i klosterruiner

I disse klosterruinene ble det i mange år spilt utendørs-teater hver sommer. Det var alltid Shakespeare som sto på repertoaret. Nå er imidlertid den æraen over, og bare restene av det som en gang var scene og publikumsamfi er igjen. Det er litt trist. Jeg skulle gjerne sett en forestilling her i kveldsmørket, høre «Å være eller ikke være…» mens lufta svalnes etter en lang dag med sol og varme. Oh well.

Tre lokale spesialiteter i konstruksjonsverdenen.
Tre lokale spesialiteter i konstruksjonsverdenen.

Jeg hadde lyst til å knipse ei fin vindmølle. Nesten hver fordums storgård hadde hatt sin egen, så det var mange å velge blant. Jeg hadde lyst til å knipse en fin utgave av et steingjerde, som det er mye av på disse kanter. De er lave, bare akkurat så høye at sauene ikke kan komme seg over. Og jeg hadde lyst til å få et bilde av et av de tradisjonelle husene som har en helt særegen byggestil med høye halmtak. I dette kinderegget av et bilde fikk jeg oppfylt alle tre ønskene på en gang.

Crèperie Tati - velkommen, rockabilly 60ies!
Crèperie Tati – velkommen, rockabilly 60ies!

Midt ute på landet finnes et pannekakested; Creperie Tati. Det er som en tradisjonell ‘diner’ tatt ut av en amerikansk film fra 1960-tallet, med gamle fancy biler utenfor, jukeboks inne (som funker!), Elvis-plater og rockabilly-kledte servitriser med tidsriktig hårsveis og sminke. Blant annet. Det skader naturligvis heller ikke at maten er upåklagelig – jeg nøt mine pannekaker, min reisefelle nøt sin galette. Utfordringen var å begrense fotograferinga, for det var motiver og detaljer overalt. Ov-er-alt.

Camp'en til et filmsett vi var innom.
Camp’en til et filmsett vi var innom.

Ikke akkurat tradisjonelle byggverk, jeg vet, men like fullt – dette er noe jeg aldri har besøkt før; et filmsett. Dette er camp’en til et filmsett som holder på med en innspilling av en krimfilm som skal gå på tysk TV etter hvert. Den store hvite vogna er matvogna, hvor jeg fikk forsyne meg med en fortreffelig frokost. På motsatt side av veien sitter ei dame på trappa utenfor sminkevogna. Litt lenger bort i veien var stedet hvor de drev med selve opptakene. Hva man ikke får med seg!

Klosterkirkeruiner fra fordums dager
Klosterkirkeruiner fra fordums dager

I 1143 ble dette munkeklosteret grunnlagt av munker som opprinnelig kom fra Frankrike. Her hadde de både kirke og matsal, urtehage og sykestue. Det var egne rom for legfolk også. Dimensjonene spesielt på kirka er direkte imponerende, selv nå når det bare er ruiner som står igjen. Munkene her var både jordbrukere, håndverkere og bygningsarbeidere. Klosteret ble oppløst på 1500-tallet da reformasjonen kom, og i dag eies ruinene av staten.

Jeg har ikke nevnt slottet med vollgrav og båthavn i vollgrava. Jeg har ikke sagt noe om polkagrisbakeriet med verdensmesteren i polkagrisbaking i aksjon. Den röda stugan er ikke avbildet, og utsiktstårnet på toppen av bakken har jeg forbigått i stillhet. Man kan jo ikke nevne alt. Men at ferie handler om bygg av ulikt slag, skulle være hevet over enhver tvil.

Ferie er dyr

Jeg er på ferie uten hunden min. Han er hjemme. Men ferie handler likevel mye om dyr. Store dyr, små dyr, tamme dyr, ville dyr. Det er et yrende dyreliv overalt om sommeren, og ikke minst her hvor det er frodig og varmt og masse plass. Jeg hilser på mange av dem om jeg kan, jeg innrømmer det glatt. Andre er det like greit å overlate til seg selv.

Trøtt Fia-Lotta i sola på båtdekket.
Trøtt Fia-Lotta i sola på båtdekket.

Møt Fia-Lotta! Hun er ei seks år gammel newfoundlander-tispe jeg møtte på båten, et aldeles nydelig vesen. Diger av størrelse, men så snill og rolig at ei gammel dame på 60-70 år ikke hadde noe problem med å holde henne i bånd. Stakkars Fia-Lotta har dessverre blitt diagnostisert med ondartet kreft i en svulst på halsen, så etter ferien skal hun operere. Jeg er glad jeg fikk møtt henne nå!

IMG_6780
Ternene ville ikke ha meg i nærheten

Disse ternene lever ytterst ute på den nøgne ø, og de var ikke nevneverdig begeistra for at jeg forsøkte å bevege meg utover i den steinete fjæra. Jeg ville gjerne se strandlinja, som var skjult bak en voll av små steiner. Men nei. Ternene ga tydelig beskjed om at jeg ikke hadde noe å gjøre der; kanskje har de reir og/eller unger nå. Jeg trakk meg tilbake og lot dem herske over fjæra i fred.

Hundehuset er en gammel, lekker Pontiac - heldiggrisen!
Hundehuset er en gammel, lekker Pontiac – heldiggrisen!

Denne bordercollien må ha verdens fineste oppholdssted – han holdt til inni en gammel, rød Pontiac! Der satt han som en majestet og fulgte med på hvem som kom og gikk på cafèen, så på dem som spiste på uteserveringa og var generelt oppsynsmann. Han hadde også et blikk på kuene på jordet like ved. Komme til vinduet for å hilse og kose litt? Ikke sjans. Han var for opptatt.

Blåmeisfrua gir meg tydelig beskjed om å forsvinne - nå venter hun og ungene på mat!
Blåmeisfrua gir meg tydelig beskjed om å forsvinne – nå venter hun og ungene på mat!

Ha deg vekk! Det var omtrent det hun sa, denne blåmeisfrua som passet på ungene inni fuglehuset på den røde veggen. Hun likte ikke at jeg sto der med kameraet, kanskje fordi mannen var litt forsiktig med å dra hjem så lenge jeg sto der. Og han kom med mat til henne og til ungene hun har inni der. Så jeg tok bildet mitt og ganske raskt videre. Man skal unne dem matfred.

Dronning Olivia av vinduskarmen
Dronning Olivia av vinduskarmen

Møt Olivia, en Maine Coon-katt som har emigrert fra Norge til Söta Bror. Hun er mer vant med å være inne enn ute, og fra vinduene i stugan har hun full oversikt over det som rører seg ute til enhver tid. Inneklemt mellom en tomatplante og et lys passer hun på både meg som er i stua og hun som er ute og klipper plenen.

Gutta måler krefter
Gutta måler krefter

Boys will be boys. Det gjelder visst også for okser. Disse unge tyrene (årskalver?) sto på et jorde og målte krefter da vi kom kjørende forbi. De hadde ikke fått horn enda, men hode mot hode sto de og stanget, og forsøkte av all kraft å få den andre til å vike. Det var til slutt han til høyre som vant.

Zummzummmzumdidum...
Zummzummmzumdidum…

Denne humla bor i urtehagen i en gammel klosterruin. Den var så travel med å fly fra blomst til blomst at den knapt tok seg tid til å bli fotografert. Lavendel og andre vekster sto i blomst, og den travle humla hadde mange planter å rekke over. Rett nok var det noen kolleger i nærheten, men likevel. Det var nok å gjøre.

Hettemåkene kjemper om godplassen.
Hettemåkene kjemper om godplassen.

På en stein ved sjøens bredd satt en hettemåke. Sort hode, hvit og grå kropp, røde bein og intenst rødt nebb. Jeg tok frem kameraet for å knipse, og akkurat da jeg var klar, kom et par andre av samme sort og jaget bort den første. I stedet for et poserings-bilde ble det et øyeblikk av kaos som festet seg til minnebrikken.

Og heldigvis: Innimellom drypper det inn mms-bilder på telefonen min av mitt eget lille dyr. De som passer ham, vet at jeg blir glad for å se hva han holder på med innimellom. Det er litt lettere å kose seg borte når jeg vet han har det bra hjemme.

Ferie er mat

Mye mat. God mat. Lokal mat. Variert mat. Tidlig mat og sen mat og spontan mat og planlagt mat. Ferie er å spise så mye og ofte at man aldri kjenner seg sulten. Ferie er å spise andre ting enn de man selv lager til vanlig, hjemme, i en annen verden, for en annen tid. Ferie er drive-through på Burger King dagen etter at du har spist femretters på et Michelin-verdig sted. Ferie og mat hører sammen.

Småkaker som frister til en kopp kaffe. Eller noe.
Småkaker som frister til en kopp kaffe. Eller noe.

Syltetøykaker med bringebærsyltetøy til høyre. Sitronmelissedrøm til venstre. 15 svenske kroner per stykk. De står der på disken og frister, omgitt av hvetebakst, rabarbrasmuldrepai, jordbærkake, safranomelett og andre godsaker. På den andre veggen står et stativ med massevis av brød som er bakt i steinovn; valnøttbrød, grovbrød, brød med gresskarfrø, surdeigsbrød, masse brød. Det er synd man bare har en mage.

Safranpannekake. Lokal spesialitet.
Safranpannekake. Lokal spesialitet.

Safranpannekake er en lokal spesialitet, og selvfølgelig må jeg spise det. Pannekaka er ikke bare gul av safran. Den er også fylt med forskjellige saker. Pannekakerøre med risengrynsgrøt oppi, og rosiner og mandelbiter. Vanligvis serveres den med salmbær, som ikke vokser på fastlandet. Her er den servert med krem og rørt bringebær.

Flyndrekrem og diverse annet. Naturligvis.
Flyndrekrem og diverse annet. Naturligvis.

Vi er på et spisested som en lokalkjent har tatt oss med til. Det ser ut som et hus i et veikryss, men i det som en gang har vært noens stue, er det i dag en liten restaurant. Den holder Michelin-verdig kvalitet, skal det vise seg. Vi bestilte to retter hver, hovedrett og dessert, men endte med å få servert fem retter – uten tillegg i prisen overhodet. Dette var en mellomrett som vi ikke hadde bedt om. Nederst i skåla ligger en skrelt potet. Den er dekket med flyndrekrem, pyntet med karse og overrislet med litt god olje.

Sånn har jeg aldri spist ørret før.
Sånn har jeg aldri spist ørret før.

Skjønner du at jeg blir ekstatisk for maten? Sjøørret vendt i anis, servert med kulturmelk, kaipkrem og syrnede jordartisjokker, pyntet med noen kaip-kvaster, sitronmelisseblader og stekte jordartisjokkblader. Kaip er en slags løk som bare vokser akkurat her. Det hele smaker himmelsk, og tyskeren på andre sida av bordet ler nesten av meg når jeg spiser. Nytelsen ligger tykt utenpå.

Søtt og syndig godt. Og sunt.
Søtt og syndig godt. Og sunt.

Serveringa akkurat her er entusiastisk uten å bli for overstrømmende, kunnskapsrik uten å bli belærende. Når vertskapet hører at en av gjestene har glutenintoleranse, blir alle de senere rettene automatisk justert i forhold til det, uten at noen må spørre. Og det allergikeren får servert, står ikke på noe vis tilbake for det de øvrige gjestene kan nyte. Her har jeg omsider kommet til desserten jeg hadde bestilt. Syltede jordbær med rabarbra og karamellgryn, samt syrinkrem dekket av marengs knust i morter, og det hele pyntet med kløverblader. Allergikeren nøt akkurat det samme, bare med unntak av karamellgrynene.

Pirrer øyet, pirrer nesen pirrer tidvis ganen også!
Pirrer øyet, pirrer nesen pirrer tidvis ganen også!

Det finnes flere stenovnsbakerier på øya. Noen kjører vi forbi, andre kjører vi innom. Det er synd man ikke kan spise sju brødmåltider om dagen, for det er så mye jeg vil smake på! Kanelbolle, kardemommebolle og sukkerkringle pirrer både nesen og synet. En av dem fikk bli med oss på turen videre og pirret etter hvert ganen min. Det ble en kardemommebolle. I ettertid skulle jeg ønske jeg hadde kjøpt fem stykker – SÅ godt var det.

Bakevarer som frister mer enn jeg har magekapasitet til...
Bakevarer som frister mer enn jeg har magekapasitet til…

Grove surdeigsrundstykker med valnøtter, og litt finere surdeigsrundstykker med gresskarfrø. Alle er bakt i steinovn, alle dufter himmelsk, alle ser ut til å egne seg til frokost, lunsj eller kveldsmat. Her finnes brød i alle størrelser og fasonger, og alt er noenlunde hjemmelaget.

Ferie er definitivt mat. God mat i godt selskap. Fellesskap rundt bordet selv om man velger forskjellig meny. Denne ferien har begynt godt, og jeg finnes ikke bekymret for fortsettelsen. Ei heller for hverdagen når jeg kommer hjem igjen, men det skal vi ikke tenke på nå. For nå er det ferie. Og mat. Igjen.

Sommerutfordringen. En oppdatering.

Steinovnsbakeri med egen bokhandel.
Steinovnsbakeri med egen bokhandel.

Midt ute på landet finnes et steinovnsbakeri som bare står der langs veien og har godt med parkeringsplasser. Det er fint, for det er mye folk som drar dit. Hyggelig cafè inne, samt uteservering hvor man kan velge sol eller skygge, og et lite bokhjørne hvor gjester inviteres til å finne seg ei bok og betale for den i kassen. Etter å ha spist ved et av bordene i hagen, finner jeg meg et par svenske bøker på vei ut. De passer perfekt inn i sommerutfordringa mi. Seksti kroner for til sammen to bøker av god kvalitet lar seg definitivt høre. Å lese på svensk er intet problem, spesielt ikke når boka er bra.

Alle gode ting er tre. Alle tre tingene er gode.
Alle gode ting er tre. Alle tre tingene er gode.

Den første uka i sommerutfordringa gikk jeg løs på bok #1 i stabelen min, Pan av Knut Hamsun. Det har jeg blogga litt om. Deretter gikk jeg løs på Kjærleikens ferjereiser av Edvard Hoem. Nå er jeg ferdig med den også, og dermed er jeg faktisk litt på forskudd i forhold til planen! Nå leser jeg boka du ser til venstre her, Jack av Ulf Lundell. Den er visstnok en oppvekstroman som er veldig kjent og populær i Sverige, omtrent sånn som Beatles (av Lars Saabye Christensen) er det i Norge. Allerede tittelen og den første setninga gir meg referanser til både Jack Cerouaqs ‘On the road’ og Knut Hamsuns ‘Mysterier’.

Jeg startet med Jack mens jeg inntok noen stykker surdeigsbrød med ost og salami og drakk mangojuice til. Senere ble det en lur i sola, liggende på et teppe i gresset. Det er jo ferie!

Noen ganger er det ferie

På lunsjbordet
På lunsjbordet

…og da kan det hende man spiser lunsj i et turkisblått lokale man tilfeldigvis kom kjørende forbi. Kanskje har de pannekaker der, pannekaker med karamelliserte mandelflak og pannekaker med hvit sjokolade. Det er mulig der finnes en bordercollie som har en gammel Pontiac til oppholdssted. Du skal ikke se bort fra at man fylles av himmel og hav og nye opplevelser, spiser gourmetmiddag på bortgjemte steder og spiser frokost på en filminnspiling. Eller noe. Fortsettelse følger. Etterhvert.