Hej, söta bror!

Jeg vet ikke hvor mange år siden det er jeg var i Nord-Sverige, i byene langs kysten eller innlandet. Men det er lenge siden. Veldig lenge siden. Så det var kanskje på sin plass med en tur dit da jeg nylig kryssa grensen og dro til Arjeplog sammen med et gjeng andre folk.

Grensen

Vi kryssa grensen ved overgangen på Graddis. Det er ganske bratt stigning fra Saltdalen opp til Junkerdal via Tjernfjellet, og deretter videre opp via Skaiti til Graddis. Men ÅH, så nydelig det er her. Man glemmer det litt mellom hver gang, tror jeg.  Mens to stykker sov i baksetet kunne jeg og sjåføren følge med på naturen og omgivelsene en aldeles nydelig dag – sensommer på norsk side av grensen, høst da vi kryssa svenskegrensen.

To av flere reinsdyr vi så

Det var sensommer og vakre høstfarger, det var sol og god temperatur, det var elver og vann og reinsdyr og elg, og jeg ville helst bare ut for å gå – overalt og hele tida.  Som barn var sommerferie ofte ensbetydende med bilferie i Nord-Sverige, og vi kjørte etter været. Var det fint i innlandet, var det grått på kysten, og omvendt. Enten ble det Arjeplog, Arvidsjaur, Storuman, Lycksele og innlandet, eller så ble det Umeå, Piteå, Skellefteå og andre steder med å til slutt. For det er mange elver her, og alle skal de renne ut i Bottenviken et sted. Men denne gangen var målet gitt – vi skulle til Arjeplog.  Underveis hjalp jeg sjåføren å holde utkikk etter dyr; rein og elg hovedsaklig. Noen rein var det underveis, men de holdt seg heldigvis i veikanten å vi slapp å stoppe for dem – eller kjøre på noen.

Du vet du er i Sverige når husene er malt som sukkertøy

I Norge blir stadig flere hus malt i grått eller hvitt, syns jeg. I Arjeplog har de ikke hørt om det. Der var husene malt i farger som satte tankene hen til Pippi, til Astrid Lindgren, til sukkertøyfarger som ga både personlighet og særpreg. Heldigvis. Å rusle rundt i et kveldsdøsig Arjeplog bar tydelig bud om at vi nå var i Sverige, og villa Villekulla var rett rundt hjørnet. Tenkte jeg.

All you need is … litt av hvert!

Kirka i Arjeplog er lys rosa og var synlig på lang avstand da vi kom kjørende. Jeg har ikke noe godt bilde av den, men noe skal man jo ha tilgode til neste gang man kommer til byen, antar jeg. Og er man i Sverige, må man på loppis. Sånn er det bare. Jeg var på en loppis til inntekt for en barneorganisasjon, og det var like før jeg kjøpte meg to singler i ren sentimentalitet! Jeg kan fint nynne både på Johnny Logan og Falco hvis du ber meg om det, men jeg lot singlene bli igjen. Tross alt. I stedet tok jeg med meg tre andre ting som alle skal bli julegaver litt senere i år.

På vei opp på Galtis

Ut på tur må man, og vi var heldige med været da vi skulle ut. Målet var Galtis, en topp som ligger noen kilometer fra Arjeplog. På vei opp skogsveien (man kan også kjøre helt til toppen) var både blåbær, tyttebær og krøkebær modne, skogen var gylden og det var tørt og fint. Hva mer kan man ønske seg en høstdag? Jeg kommer ikke på så mye mer. Måtte høsten her hjemme bli like fin som den var i Sverige disse dagene.

Bare én gang til

Jeg skal ikke mase mye mer om Stockholm. Men jeg får stadig spontane ‘drypp’ av glede når jeg tenker på hvor fint jeg hadde det der for litt siden.

Byglimt

Jeg likte å tusle rundt og se på bygninger, parker og detaljer som satt langt opp på husene. Det er noe med det; ofte ser man bare på det som er på gateplan, men hvis man bokstavelig talt bare løfter blikket litt, finner man mange vakre detaljer. Noen har tenkt på dette, noen har laget det som er der oppe og har villet at det skulle være vakkert også der. Jeg mistenker at hvis jeg hadde bodd i en av de øverste etasjene på bildet over, ville jeg ha hatt et bord eller en god stol rett foran vinduet, sånn at jeg kunne sitte der og se ut over byen. Uansett tid på døgnet, uansett vær, uansett humør. Det ville vært mitt hjørne av byen.

Perfekt sted å lese bok og drikke te

Inne i bakgårder som er skjult fra gata kan man finne vakre bakhager som blir som fredelige oaser i byen. Her hører man knapt trafikken, men lyden av folk i nabohagen eller av naboer som snakker ut vinduene med hverandre, preger stemninga. Kanskje lukter det kjøtt fra grillen, kanskje surrer ei humle rundt tekoppen, kanskje legger man ned boka si for å bare suge til seg sanseinntrykk på alle mulige måter der man sitter.

Det var bare dét jeg skulle si.

Stockholmsglimt

Absolutt Stockholm – Riddarholmen midt i bildet

Jeg er forlengst hjemme, men likevel ikke helt ferdig med Stockholm. Jeg tror kanskje det er en gryende forelskelse på gang; at det kommer til å bli en by jeg drar tilbake til igjen og igjen og blir stadig mer forelska i for hver gang jeg er der. Jeg vet ikke, men jeg mistenker det.

Strindbergsitater danner midtstripe langs deler av Drottninggatan

Vi valgte den beste måten å bli kjent med en by på – å gå. Vi gikk og gikk, hit og dit, over bruer og langs gater og rundt øyer og i det hele tatt. Titta på oppslagsskilter her og der, tok oss tid til å studere detaljer vi ellers hadde gått forbi, valgte forskjellige ruter fra gang til gang og utvida radiusen på impuls. Jeg har ikke vært mange ganger i Stockholm, men nå har jeg fått litt følelsen av hva som er hvor i sentrale deler av byen, og ikke minst: Jeg vet hvilke områder jeg langt på vei er «ferdig» med og som er veldig turistifiserte, og hvilke områder jeg gjerne vil komme tilbake til og utforske mer. For tilbake skal jeg – det er bare et tidsspørsmål.

Denne fant jeg – ellers var det lite streetart i sentrale deler av byen

Jeg jaktet på streetart, men jeg fant veldig lite. I områder utenfor sentrum var det noe, men jeg så mest signaturer og tagging – lite kunst i form av billedlige motiver med tydelig form, farge og gjerne budskap. Selv i Bodø og på Utsira finner du det, i London og i Oslo, men ikke så mye i Stockholm. Eller kanskje jeg bare har vært på feil steder? Jeg vet ikke. Men jeg skal lete neste gang også.

Ikke det verste stedet å ha ei lita lesestund, ei heller å ha ei arbeidsstund.

Jeg hadde funnet frem til et hotell jeg hadde lyst til å teste, og det var innertier. Et privateid hotell som ikke tilhører noen kjede og ligger innen gangavstand fra sentrale deler av byen, som f.eks. sentralstasjonen.

Jeg elska bakhagen, elska frokostsalen (som i parentes bemerket fungerte som ‘lounge’ resten av døgnet) hvor man kunne hente seg te/kaffe og en liten ting å bite i hele døgnet hvis man ville, jeg elska beliggenheten (sentralt, men stille), jeg elska betjeninga, jeg elska de mye teppene på gulvene og den høye, ærverdig brede trappa, jeg elska bordene med bøker man kunne låne … alt.  Neste gang jeg er i Stockholm, vet jeg hvor jeg skal holde hus.

Tegnérlunden. Idyllisk sted, og forbausende stille til å være midt i byen.

Å sitte på en benk i parken et par timer og bare la føttene hvile og tankene fly mens samtalen kom og gikk av seg selv, var ubeskrivelig godt. Det føltes som å være i noens hage; det kom unger og bada, hunder som lufta seg og hilste, fugler surra på en meters avstand i prydbuskene nær oss, høye trær vitnet om langt liv i denne parken – og trafikkstøyen var ikke merkbar. Det var folk der på morgenen, folk der da vi kom forbi midt på dagen, folk der på kveldstid med musikk og øl og glade stemmer og sang. Du får ingen poeng hvis du mistenker at jeg kommer til å dra dit flere ganger.

Fordi sommeren har kommet til Stockholm

Sommer i Stockholm. Det var så fint, det var så innholdsrikt, det var så rolig og det var så godt inn i margen å være der. Derfor trakk jeg bare på skuldrene da jeg kom hjem til ti grader, lavt skydekke og regn hele tida. Jeg vet regnet ikke varer, og sommeren sitter fortsatt i på innsida. Så da så.

Boka imellom: Linda Boström

På hotellet vårt var det i etasjen vår et bord hvor det lå bøker man kunne låne mens man var der. Jeg klarte selvsagt ikke å gå forbi – allerede ved første passering fant jeg ei bok jeg ville låne.

Jeg har lenge vært nysgjerrig på Boström. Nå vet jeg at det har vært med god grunn. Hun skriver rystende godt. Med sine under hundre sider er boka kompakt. Samtidig oppleves den verken snau eller minimalistisk på noe vis. Hvert ord er veloverveid, hver setning er nødvendig. Detaljene er mange, men samtidig spredd utover på en måte som gjør at leseren kommer stadig mer i dybden på historien, nesten umerkelig drives historien fram av små detaljer med store konsekvenser. Jeg fikk assosiasjoner til Jon Fosse.

Boström har en helt særegen måte å skrive på; tilgjengelig, men ikke på noe vis lettvint. Hun krever noe av leseren, men er verken pretensiøs eller urimelig.

Boka? Jeg slukte den i et jafs, et ettertenksomt jafs, mellom de to andre. Som jeg også slukte. Tante Ulrikkes vei skulle jeg etter planen kose meg lenge med, men etter noen sene kveldstimer var også den fortært.

God litterær uttelling denne pinsehelga, med andre ord.

Det fine med Stockholm

Jeg har ikke vært veldig mye i Stockholm, men ett vet jeg: Det er mye jeg liker med byen.

Glimt fra Stockholm og veien dit

Jeg liker at den ikke er langt unna. Jeg liker at det er mye vann overalt. Jeg liker at den er lett å vandre i. Jeg liker at den har mye å by på. Jeg liker arkitekturen i store deler av byen. Jeg liker at attraksjonene ligger tett – både de med et utalls turister rundt og de mer personlige favorittene mine. Jeg liker å sitte i hotellets bakgate når jeg må jobbe. Jeg liker at det finnes mange steder hvor man kan slå seg ned og lese i ei bok.

Det fine med Stockholm er, i mine øyne, at det er en by det er lett å bli glad i, finne ut av og bruke. Og at den stadig byr på noe nytt, noe som er ukjent for meg.

Men best av alt? Den er en by hvor det er lett å ha det fint med andre, lett å trives i med noen man er glad i og har kjent lenge. Akkurat denne helga er dét det viktigste av alt.

Bøker på reisen

Jeg har alltid med meg ei bok på reise. Bare ei, for jeg vet at jeg nesten alltid skaffer meg flere bøker underveis på tur. Så også denne gangen. Jeg klarte ikke engang komme meg fra Gardermoen før jeg hadde kjøpt ei ny bok.

En veteran og en fersking – begge knakende gode

Jeg begynte på Alice Munro i går kveld, etter å ha kjøpt boka på en bruktbutikk i London for et par-tre uker siden. Jeg elsker Munros bøker og har etterhvert en del av dem i hylla mi; elsker hvor mye innhold hun klarer å putte inn i noveller uten at de blir for lange eller kompakte, hvordan hun får sagt mye med få ord, hvordan tilsynelatende fragmenterte observasjoner kan settes sammen til et fantastisk hele. Så også denne gangen, noe som er medvirkende til at jeg ved ankomst Gardermoen allerede hadde kommet halvveis i boka.

Derfor la jeg turen innom Tanum da jeg var i transit på flyplassen, på jakt etter nettopp ‘Tante Ulrikkes vei’. Det er ei bok jeg har hatt lyst til å lese helt siden jeg leste om den for første gang, og den lysten har ikke blitt mindre etter at jeg har hørt mye ros av den fra bokelskende venner. Flaks for meg at den lot til å være på salg nå.

Gjennom helga skal jeg kose meg med disse to, Munro og tante Ulrikke. På en benk i en park. På en caféstol. På gresset i en hage. Eller hvor det måtte være.  Hvilepuls og gode bøker, begge deler i godt selskap. Man kan egentlig ikke ønske seg mer ei helg i mai.

Inneklemt fredag med bortekontor

Noen fredager er bedre enn andre. For eksempel de fredagene – som i dag – der man kan sitte på ‘bortekontor’ og jobbe litt før man tar helg.

Noen ganger er det ålreit…

Etter å ha stått opp klokka fire i dag for å starte turen, kom jeg hit utpå formiddagen og rigget meg til. Frokostgjestene hadde gått, klokka var ikke helt innsjekk-tid enda, men jeg kunne sitte i hotellets matsal og jobbe. Perfekt. Etterhvert kan jeg lukke laptopen og hilse helgas reisefølge velkommen.

Jeg tror det blir bra.