Etter begravelsen

Det er ikke alltid man trenger å si så mye. Man trenger kanskje ikke trøste, si kloke ord eller få tankene til den andre over på noe annet. Noen ganger er det helt greit å bare være der; være sammen, la den andre lede samtalen, være tilstede uten å kreve noe spesielt.  Mange som har mistet noen nær seg, særlig i uventa og plutselige dødsfall, opplever at folk unngår dem i etterkant. Grunnene kan sikkert være mange. Men jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal være en som viker unna, som krysser veien, som lar være å sende tekstmelding eller kommer med en invitasjon. I stedet, har jeg lovet meg selv, skal jeg være som normalt. Sende meldinger, vise omsorg, tåle å prate om både den døde og om sorgen – og om alt mulig annet. Tåle å stå i det både når det er lett og når det føles mer komplisert. Fordi vi tross alt er sammen i dette livet, vi trenger hverandre.

Vårtegn utenfor Hjerterommet

Vårtegn utenfor Hjerterommet

Så før helga sendte jeg ei melding til noen som mista partneren sin for et par måneder siden. «Hei! Jeg har ingen planer i helga. Hvis du har lyst til å finne på noe, for eksempel gå tur med meg og hunden i godværet, er du hjertelig velkommen til det!» Det skulle vise seg at det var en akkurat passe invitasjon – og vi møttes.

Vi snakket om været. Om våren, om hunden, om felles kjente, om fremtidsplaner. Vi snakket om det meste, men ikke om ham som var død. Det var ikke akkurat en elefant i rommet – og vi satt dessuten utendørs og spiste kanelsnurrer – men jeg tenkte det var greit å få hull på den byllen også. Sånn i tilfelle. «Savner du ham ekstra mer nå som det blir vår?» spurte jeg. Fordi det var vår da de ble kjærester og da de flytta sammen, fordi de begge var pasjonerte ute-mennesker, fordi våren er noe av det mest romantiske som finnes her nord når man er forelska og glad i en annen. Svaret jeg fikk, er ikke viktig her og nå. Det viktige er at det var rom for å snakke om den døde – eller la være. Snakke om andre ting, eller bare være stille. Begge deler er greit, gode vennskap tåler både taushet og tale. Tenker jeg.

Det verste man kan gjøre, er å gjøre ingenting.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s