Mye mer enn jeg ba om

Ventetid
Vått og grått - men veldig underholdende etterhvert!

Vi skulle ha en øvelseskveld med hjelpekorpset, og jeg skulle være markør. Derfor satt jeg her, ytterst ute på ei lita øy ved havet, med Saltenfjorden på min venstre side. Det var duskregn og gråvær, og utsiktene til en kveld i våt ensomhet ble bare mildnet av tanken på det solide klappet jeg etterpå ville kunne gi meg selv på skulderen for vel utført innsats.

Så feil kan man ta.

Mens jeg satt der, la jeg etter hvert merke til at det var et yrende fiskeliv i havoverflata rett ved land. Det er godt med fisk her, og sommerstid er her nesten alltid noen som står på bergene og fisker i fjorden. Fiskene poppet hørbart i vannoverflata rett ved der jeg satt, og jeg spekulerte ei lita stund på om det var sild eller småsei. Jeg landa på sild, og det stemte nok. Det gikk etter hvert slag i slag.

Jeg så at ærfuglene og måkene begynte å trekke mot land og forlate havet. Så så jeg dem. De små, svarte, glidende buene dukket opp i overflata, snart her og snart der. Det var sel, og de mesket seg med sild. Ikke lenge etter kom små, sorte finner skjærende gjennom overflata fra venstre. Det var niser. Som små minihvaler jobbet de seg gjennom sildestimen som tydeligvis sto rett ved land. Den stadige poppingen i overflata slutta; silda gjemte seg, men niser og seler skar gjennom vannflata. Jeg kunne bare forestille meg det festbordet de gasset seg i under overflata.

Så ble det stille igjen. Fuglene vendte langsomt tilbake; måker og ærfugl forlot de ytterste skjærene og lot seg igjen gli ned på havoverflata. Det begynte så smått å boble. Silda var tilbake, og alt var tilbake til utgangspunktet. Det var da jeg så det.

Noen hundre meter lenger ut, skar ei stor, sort finne langsomt gjennom vannet. Den rullet fremover, langsomt og målrettet. Dette var ikke noen nise, en liten fislefinne som forsvant på to sekunder igjen. Dette var noe annet – noe større. Finna kom opp igjen, skar seg fremover gjennom vannet i en langsom, rullende bevegelse før den forsvant igjen. Og kom opp. Jeg har sett det før. Det var en spekkhogger. Jeg fulgte den innover mot der hvor jeg satt og gjemte meg.

Da den kom nær nok til sildestimen, forsvant den. Ingen hevet hale fortalte om dypdykk; den bare sluttet med ett å vise ryggfinna si. Som ved et knips forsvant også hele den boblende aktiviteten i havoverflata – silda gjemte seg, festen var over. Måker og ærfugl fant seg igjen et sittested på land, selene var ikke noensteds å få øye på, og nisene var ikke lenger i vannoverflata. Hvalen hadde kommet, og nå var det hver mann (fisk?!) for seg et sted under overflata. Det var jeg, naturlig nok, forhindret fra å se.

Etter hvert ble jeg ’funnet’ av letemannskapene. De hadde sett nisene, de også, men hvalen lenger ut hadde de naturlig nok ikke fått med seg. Jeg var litt våt, litt kald, litt trøtt. Men jeg klaget ikke. Jeg hadde fått langt mer enn jeg hadde bedt om denne kvelden. Bare så synd at jeg ikke hadde kamera med.

(Jeg sa det samme i ei statusoppdatering på fjasboka; ”Sild, sel og kval! At æ ikkje hadd kamera med!”, hvorpå en kjenning svarte meg: ”Kamera? Du skulle hatt grill!” Han har i grunnen helt rett.)

Advertisements

2 thoughts on “Mye mer enn jeg ba om

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s