17. august 2012 Rensåsparken

Du finner meg i Rensåsparken, et sted mellom trengselen foran scenen og de duvende fulle folkene som står og sitter og beveger seg oppover i skråninga mot Lairoteltet. Jeg kommer til å stå der, alene eller sammen med noen, med øynene vendt mot scenen som blir en liten firkant mot den store solnedgangen bakom. Men jeg ser ingen av delene.

Inni meg ser jeg nemlig ungdomsklubben på Sortland en februarkveld i 1989. Det var bare noen måneder siden Roxette hadde sluppet singlen She’s Got the Look. Jeg hadde fått lov av mamma til å dra på ungdomsklubben på Sortland i stedet for hjemme, og jeg var sammen med Tone. Ikke noen nær venninne, men ei veldig praktisk gå-ut-venninne. Jeg var 14, snart 15, og jeg hadde en baktanke med å dra til klubben på Sortland. Det handlet naturligvis om en fyr.

Jeg var nemlig veldig begeistra for en fyr, la oss kalle ham Bjørn. Bjørn var egentlig tre år eldre enn meg og gikk i andre gym, men på Sortland var noe av det kule med klubben nettopp det at folk både fra ungdomsskolen og fra videregående gikk dit. De fra videregående slutta bare når de ble 18 og kom seg inn andre steder – det var ikke SÅ mange steder å velge blant på den tida. Og akkurat denne kvelden hadde Tone forsøkt å manne meg opp til å ta et initiativ overfor Bjørn. «Hvis ikke du danser med ham på slutten, gjør JEG det», hadde hun sagt. Jeg håpet venninnelojaliteten stakk dypere enn det.

Det kunne naturligvis ikke falle meg inn å ta noe initiativ overfor fyren.

Klubben stengte klokka 23. Dermed var det ingen bønn; når klokka var ti på elleve kom det tre langsomme låter, og så ble lyset slått på. Vi sto et gjeng i ring og danset ‘sammen’. Bjørn sto bak ryggen min og deltok i en annen ring. Klokka ble halv elleve, fem over halv elleve, ti over halv elleve… Både jeg og Tone forsøkte å se ubesværet på våre respektive klokker, som i en kamp mellom to viljer. Jeg ville se hvor lenge jeg måtte holde ut før jeg skulle bevege meg mot utgangen – det skulle se planlagt og kult ut, såklart, ikke tvunget frem av den grunn at jeg ikke hadde noen å klinedanse med på slutten. Roxette spilte The Look og vi sang med, alle som en. Var det bare innbildning at jeg mente han kastet litt med hodet mot meg mens han holdt blikkontakt med en kompis, som om han ville hinte om at jeg kanskje hadde en look han lite? Et snev av håp tente en spinkel flamme.

Da klokka ble ti på elleve kom de første taktene av en klinelåt (T’Pau med China in Your Hand, hvis det spiller noen rolle 😉 ) Tone så megetsigende på meg og tok et forsiktig skritt mot Bjørn. Da ble jeg grepet av en selvtillit jeg ikke skjønte selv, og gikk målbevisst rett mot ham mens jeg holdt blikket hans. «Skal vi danse?» De åpne armene var invitasjon nok.

Jeg skal ikke utbrodere kvelden. Bare si at det var verdt innsatsen.

But then again, jeg var fjorten-og-snart-femten år. Noen dager senere var jeg forlengst vel hjemme. Da fikk jeg MK, min bestevenninne og generelle partner in crime, til å ringe til ham. Nummeret hadde jeg funnet i telefonkatalogen. Og storyen hun skulle presentere, var vel innøvd: «Hun ville bare vite hva han tenkte om meg, siden hun ikke visste helt om hun skulle oppmuntre min gryende forelskelse eller fraråde den…?!»

Fine, snille, lojale MK som glatt stilte opp for meg. Lite visste vi da at hun to og et halvt år senere skulle ramle ned fra et fjell og dø.

Men det var ikke det denne posten handlet om. Roxette spilte The Look, jeg dansa med Bjørn og Roxette skulle de kommende årene komme til å utgjøre en viktig del av soundtracket som fulgte med mine forelskelser og opp- og nedturer. Jeg kan tidfeste enkelte av deres hits ut fra hvem jeg var interessert i og hvor jeg var i livet og geografien akkurat da den sangen kom og var populær.

Det er lenge siden. Mange dager, danser, hits og forelskelser siden. Men om snaue to måneder er jeg tilbake på slutten av 1980-tallet. Mens kvelden skrider frem og sola farger himmelen bak parkenscenen oransjerød kan du se meg Rensåsparken, men det hjelper ikke. Inni meg er jeg tilbake 1989.

2 kommentarer om “17. august 2012 Rensåsparken

  1. Fin historie som også fører meg tilbake til en annen tid, jeg har også minner knyttet til musikken du nevner.

    Trist å høre om venninnen din. Kommer det innlegg om henne senere?

  2. Hmh. Når jeg tenker etter, så tror jeg ikke det. Det ligger mye i den historien (om henne, MK) som ikke hører hjemme på internettet, men heller i den virkelige verden.

    Men ÅH. Jeg gleder meg så til å stå i parken og høre på Roxette at jeg nesten ikke kan vente de to månedene som gjenstår… 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s