Etter et par hektiske uker var det godt å kunne dra på hyttetur med unger og hunder i helga. To unger og en ekstra hund i forvaring var perfekt selskap.
Noen har grusa stien over myra. Og jeg er takknemlig for tørre sko når vi kommer frem.
Vi startet med å ta bussen til ytterkanten av byen, for så å følge skogsveier og stier frem til hytta hvor vi skulle ha tilhold. Guttene hadde ganske fulle sekker, men det lot ikke til å være noe problem. Sammen med hundene var de både glade og forventningsfulle mens vi la kilometrene bak oss og inntok Bodømarka. De har alle vært med på denne hytta før, men det gjorde ikke gleden mindre. Snarere tvert om.
To glade huskyer fikk masse, masse tur i helga
Lørdag dro vi på dagsbesøk til ei lita koie som ligger litt utenfor allfarvei i marka. Det er mest oppoverbakker på vei dit, og jeg var litt spent på hvordan guttene skulle ta det. Selv fikk jeg drahjelp fra de to hundene. Guttene delte på å bære en sekk med det aller nødvendigste vi hadde med for å lage lunsj på koia. Vi tok turen i et tempo som passet hundesnutene og gutteføttene, og oppoverbakkene viste seg å ikke være noe problem i det hele tatt. Flaks.
Regn ute. Pannekaker inne. Og guttene bada, været til tross.
Koia er bittelita. Ei køyeseng, et bord, tre krakker og en vedovn i hjørnet. Mer er det egentlig ikke plass til. Vi laget pannekaker og koste oss med kortspill mens det hamret på taket; regnet tok ikke pause mens vi var der. Men temperaturen var ikke så ille, og guttene valgte sogar å bade i det lille vannet like ved! Da var jeg imponert. De badet i nettoen og ‘tørket seg’ bare ved å ta på seg ulltøy og resten av klærne da de kom inn igjen. Funka som bare det.
Høst på bakken
«Æ trur ho Nova har fjerta igjen!» utbrøt en av guttene. Men det var ikke hunden sin skyld. Det både han og vi kjente i nesene våre var simpelthen duften av høst; av blad som faller ned og råtner på bakken, av myr som er så stenket i vann at det stedvis var overvann, av trerøtter som har falt i en eller annen storm og brukket tvert av – og av en og annen hestebæsj og elgbæsj som lå der og langsomt ble brutt ned. Noen blader var fortsatt grønne, andre hadde gulna. Mange hadde blitt brune og ramlet av trærne uten å ha vært innom tørr-og-svosjelyd-fasen. Litt trist, men sånn ble høsten dette året.
Vi er heldige som har SÅ mange skogsveier og stier å velge blant!
Det deilige med å gå tur i dette området, er at man ikke nødvendigvis trenger å bli våt på beina. Det finnes et utall skogsveier og gode stier å velge mellom, og mange av dem er relativt lite trafikkert. Det gjorde at vi slapp å gå på stier og i lyng og gress som ville gjort både føtter og buksebein våte. I stedet var vi heldige å få oppholdsvær store deler av tida mens vi var ute, for så å se det pøse ned da vi kom oss innomhus. For guttene var det litt spennende å hele tida oppdage og utforske nye ting og steder; de kjente seg ikke igjen og lot seg stadig begeistre av steder og ting vi kom forbi underveis.
Mosegrodd nedfallsgran
Etter to intense uker var det godt å koble fullstendig av et par dager. Med dårlig nettdekning ble det lite surfing og mye analogt samvær, og det gjorde godt for både meg og guttene. Da søndagskvelden kom og alle var vel hjemme hos seg selv igjen, tror jeg det var flere enn meg som hadde fått ladet batteriene skikkelig.
Bortsett fra hundene. De slokna, i hvert sitt hjem, mette på duft- og synsinntrykk, og med et par mil i beina de siste par døgnene.
Elisabeths Eldorado 