Suzanna Dilber: Dubbelexponering

Det med liten skrift først:

Dubbelexponering
Sånn ser den ut!

1. Jeg kjenner Suzanna Dilber, som har skrevet boka. Jeg har forsøkt å være så objektiv som mulig og ikke la vennskapet påvirke bokanmeldelsen. Men altså: Jeg kjenner henne. 2. Anmeldelsen inneholder potensielt noen spoilere for den som ikke har lest boka. Hvis du har tenkt å lese den og ikke vil vite hva som skjer, kan det være lurt å ikke lese denne bloggposten. 

Sånn. Da var det ute av veien.

Boka ’Dubbelexponering’ er nettopp det – en dobbelteksponering. To perspektiver lagt over hverandre, to perspektiver på det som i bunn og grunn er ett og samme motiv. Den ene perspektivet tilhører kvinnen som etter mange års ekteskap får vite at mannen hennes over tid har bedratt henne med en yngre kvinne. Det andre perspektivet tilhører en kvinne i 30årene som over tid har hatt et forhold til en gift mann. Naturligvis er det samme mann det er snakk om.

Boka gir oss historien, nærmest fra begynnelse til slutt, men fra to svært ulike ståsteder. Selve mannen blir vi aldri ordentlig kjent med; begge kvinnene tror langt på vei de kjenner ham, samtidig som de stiller spørsmål ved det de tror de vet, tviler på om de vet. Mannen er sentral og likevel perifer – vel så viktig som hvem han er og hvorfor han handler og føler som han gjør, er den prinsipielle unnfallenheten hans som er så stakkarslig og samtidig så viktig for dynamikken i boka. Jeg lar meg fascinere over hvor sterkt jeg forakter oppførselen hans, samtidig som jeg føler et snev av medlidenhet med mannen. Og ikke.

Jeg er prinsipielt skeptisk til bøker som veksler mellom ulike perspektiver i form av å bytte på hvem som er forteller. Jeg syns ofte det blir masete eller forvirrende, noen ganger virker det som en billig løsning og andre ganger klarer jeg ikke helt henge med i alle svingene. I denne boka, derimot, er leseren aldri i tvil om hvem det er som forteller og hvor i historien man er. Både kapittelinndelingen og de ulike stemmene og historiene deres gjør det hele tiden tydelig hvem som forteller og hvor man kronologisk befinner seg. Det gjør det enkelt å henge med, selv når historien veksler mellom fortid og nåtid.

Boka har det som jeg opplever som veldig godt språk. Den er lettlest uten å ha lettvint vokabular, den er presis uten å bli kjønnsløst akademisk. Når jeg leser boka flyter det hele tiden videre med letthet, naturlig og utvunget, samtidig som språket endrer seg umerkelig men distinkt alt etter hvem som forteller. Innimellom er det noen formuleringer, noen presise observasjoner, som gjør at jeg stopper opp og bare nyter følelsen av akkurat de ordene på tunga; sier dem høyt for meg selv og oppdager hvor fine de er, hvor dobbel bunnen kan være i en tilsynelatende tilfeldig observasjon. Det er aldri overtydelig, og denne moderasjonen styrker boka.

Etter å ha lest boka er det er lett å luke ut noen detaljer – kvinne, skuespiller, 30årene, mørkt hår – og begi seg ut på spekulasjoner. Hvor mye av dette er hentet fra forfatterens eget liv og levnet? Det kan være fristende å spekulere, men det blir for lettvint. Jeg bestemte meg for å snu dette på hodet: Hva hvis det var jeg som hadde utgitt denne boka, hva ville man potensielt finne fra meg og min historie her?

Det er noe av meg i elskerinnen, som kjenner veldig sterkt for en mann som tross den sterke pasjonen er flyktig og aldri ordentlig hennes, en mann som sliter med å velge og derfor safer, med det resultatet det etter hvert viser seg å gi. Det er noe av meg i kona, som opplever at en person (for ikke å si flere personer, viser det seg) som hun har levd store deler av livet med og trodde hun kjente inn og ut, viser seg å ha skjulte sider og uforutsigbare egenskaper. Det er noe av meg i barna, som opplever at utroskap forrykker det de trodde var en evig balanse i livet. Det er noe av meg i Mika, som legger sitt eget liv på vent når det kreves, for å støtte og holde venninnen sin oppe. For eksempel. Den jeg ikke kjenner meg igjen i, er mannen som er lidenskapelig og tafatt, unnvikende og direkte, raus og trangsynt. Det sier jeg til meg selv, i alle fall.

Noe av det jeg setter mest pris på i boka, er at den er så visuell. Man er ikke bare i hodet på hovedpersonene og følger tankene deres, man følger også handlingene og får veldig visuelle inntrykk av omgivelsene de befinner seg i, uten at det noen gang blir overtydelig eller oppleves som unødige digresjoner. Dilber Sanna klarer den fine balansen mellom å beskrive noe tilstrekkelig til å gi et bilde av det, men samtidig moderat nok til at man selv må se det for seg og fylle ut detaljene som mangler. Spesielt mot slutten blir dette veldig tydelig, uten at det bikker over til å bli klisjé. Da jeg la boka fra meg, visste jeg hvordan jeg så sluttscenen i filmen for meg – hvis boka hadde vært film.

En annen ting jeg setter pris på i boka, er sidehistoriene. Historien om Mikas fortid og erfaringer, om Jomp og forholdet til mora, om Magga og hennes vei til postkontoret. Flere av disse sidesporene har kime til en egen roman i seg (Jomp ser jeg for meg som en av personene i det litterære universet til Per Petterson, Mika er alt fra chicklit til Bergman), men forfatteren faller aldri for fristelsen til å presse inn for mye. Hovedhistorien står støtt på egne ben; sidehistoriene blir aldri digresjoner som distraherer, samtidig som de får lov til å ikke bli for absorbert i hovedpersonenes fortelling.

Symbolikken fra tittelen (Dobbelteksponering) er beholdt gjennom hele boka. Man får bilde 1A og 1B, som om boka er en film fra et analogt kamera som sakte fremkalles og kommer frem, bilde for bilde, bit for bit. Det faktum at boka slutter før man har nådd 24 bilder (24 eller 36 var antall bilder man kunne ta per film i analoge standardkameraer) er også talende; man får stadig flere bilder og ser etter hvert hva historien går i, uten at man får et fullstendig bilde. Boka slutter, men historien er ikke avsluttet likevel. Det er ikke entydig hva som vil skje når siste side er lest og hovedpersonene skal leve videre uten at jeg titter dem i kortene. Og jeg liker det.

Dobbelteksponeringen er mer. Det doble ligger i de to kvinnenes ulike perspektiver. Men det ligger også et dobbelt perspektiv i spennet mellom kvinnenes nesten-felles historie på den ene siden, som er godt opplyst, og i mannens historie og versjon av hendelsene, som vi aldri kommer helt til bunns i. Det doble kommer frem i kontrastene mellom byen, Stockholm, og bondelandet på Gotland. Det kommer frem i kontrasten mellom vinterens isolerende kulde og regn på Gotland, og øyas varme, gjestfrie vår og sommer. Dobbeltheten ligger i hovedpersonene også; vekslingen mellom handling og tafatthet, mellom styrke og bunnløs svakhet, mellom glede og sorg, mellom lengsel og forakt.

Dette er ikke bare en historie om fiktive mennesker i en fiktiv verden. Det er også en historie om folk jeg kjenner, folk jeg lever med og har møtt eller opplevd eller er venn med den dag i dag. Dubbelexponering viser glimt fra fiksjonens verden og speiler samtidig virkeligheten slik den er for meg og/eller folk jeg lever nært innpå. Den viser rett og slett mennesker, på godt og vondt.

Nå krysser jeg fingrene for at den blir oversatt til norsk. Og for at noen plukker den opp og lager film av den. Jeg tenker meg noe av stemninga fra Sous le sable, bare i en annen setting. Jeg tror det kan bli bra. I mellomtiden gleder jeg meg vilt til neste bok fra samme kant.

Advertisements

3 thoughts on “Suzanna Dilber: Dubbelexponering

  1. Tack, Elisabeth, för en jättefin och djupgående recension! Jag är så glad att du tycker om boken.

    Liten sak bara: det är inte samme man i centrum. Det hade kunnat vara det, men det är inte det. (Så det är alltså inte namnförvirring, utan faktiskt andra människor.) Men det verkar ju inte som att det har förstört din läsupplevelse! 🙂

  2. Fascinerende! Jeg var sikker på at det var samme fyr. Nå som jeg reflekterer over den, vitende om at det IKKE er samme fyr, syns jeg faktisk boka er enda bedre fordi det gir rom for enda flere nyanser. Samtidig står jeg for det jeg har skrevet; det forandrer ikke min oppfatning av boka (med unntak av en setning som åpenbart må strykes!)

    Og jeg tenker på det en annen anmelder skrev; at «det som skjer er ingens feil, men det bare blir så feil». Det er jeg grunnleggende uenig i, delvis i alle fall. Det er kanskje ingens feil, men det ER noens ansvar. En gift person har ansvar overfor sin partner, foreldre har ansvar overfor sine barn, enhver har ansvar overfor seg selv i forhold til å ta vare på seg selv vs å være selvdestruktiv. For eksempel. Men det blir another topic for another day 😉

  3. Jag håller med dig. Både om att boken blir större av att det inte är en och samma historia, och att alla människor har ett ansvar. Men jag tycker också att det är skillnad på ansvar och fel. Att var och en har ansvar både för sig själv och andra är bortom allt tvivel. Sedan att kanske inte alltid lyckas leva upp till det ansvaret, det behöver inte vara någons fel, tror jag. Ibland klarar man ju inte av att vara den man vill.

    Det kan vi utveckla över ett glas vin en dag. 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s