Ta mæ tell havet. Igjen og igjen.

Kjøkkenkoret
Kaklekoret på kjøkkenhylla

De spredte forekomstene av gulkledt fjærkre rundt om i huset taler sitt tydelige språk: Det er påske. Det er sol og det er regn og det er haglstormer og julesne i store flak. Klart det er påske. Byen er halvveis tømt for folk. Morgentrafikken har med ett stilnet en vanlig ukedag, og antall nabobiler parkert langs veier og fortau har med ett minket drastisk. Klart det er påske. Klart vi må ut en tur.

Åseli
Åselibrua over Åselistraumen - og bakom synger Børvasstindan!

Vi setter kursen mot sør, langs kystriksveien et stykke før vi tar av til høyre. Etter noen kilometer parkerer vi til venstre, krysser veien og fortsetter opp lia, tar stien til venstre og følger den noen hundre meter. Krysser tunet, forbi utedoen og Kårstua, og følger stien nedover igjen. Gjennom skrånende furuskog trår vi gjennom det ferske drysset av puddersne som har kommet det siste døgnet, over røtter og over berg, og til sist er vi der. Ved havet. Ingen har gått foran oss siden vi kom forbi krøttergjerdet, og vi vet vi har herligheten helt for oss selv – i alle fall inntil videre!

Egnarbua
Egnarbua ligger HELT i fjæra og har båtstø. Såklart.

Egnarbua er dagens turmål. Egnarbua er ei gammel bu som tilhører Gjælentunet, et nedlagt gårdsbruk som nå eies av Bodø og Omegn Turistforening og brukes som turisthytte. Det er flere hus og innkvarteringsmuligheter på anlegget, og Egnarbua er min soleklare favoritt. Det gamle naustet rommer båt og redningsvester, og innerst i naustet er det et rom (til høyre i bildet) som er innredet med ei køyeseng, en vinkelsofa, en liten kjøkkenkrok med gassovn og et lite kjøkkenbord. I sommerhalvåret ligger det ei flytebrygge på fjorden, forbundet med land via den trebrygga du ser til venstre. Men fortsatt er det for tidlig; flytebrygga ligger på land på motsatt side av bua.

Glade turkompiser
Verdens fineste turvenner!

På dager som denne kan man ikke være inne, så vi låser sekkene inn på Egnarbua før vi fortsetter turen ute. Hundene nyter å løpe løse her i grenselandet mellom furuskog og fjære – det er mangt å snuse på, mange kvister å tygge på, og god plass til å jage hverandre rundt innimellom. Ingen av dem stikker av, og ikke er her noen andre enn oss de kan forstyrre. Vi går dels over svaberg, dels over tang som er kastet langt oppover, dels over lyng og tuer. Alt er dekket av et 10cm tykt lag av puddersne.  Hadde dette vært en nedoverbakke, ville alpinhjertet dirret av glede. Turhjertet er ikke noe mindre begeistra, coming to think of it.

Pudder i tangen
Kort vei fra pudder til tang

Skoene dekkes raskt av hvitt fluffy pudder, men det gjør ikke noe. Det er lett å riste det av. Bare de delene av fjæra som inntil for et par timer siden var dekket av saltvann fra fjorden, er bare. Resten er dekket av sne, uansett hva som er under. Det sildrer og renner, plopper og drypper – her smeltes det som smeltes kan. Kombinasjonen av sol og solvarme berg begynner å merkes, og noe av sneen forsvinner fra vi går bort og til vi kommer tilbake igjen. Hunden min bruker potene til å kakke hull på tynn is og drikke av ferskvannet som sildrer under. Hun andre kommer bort og forsyner seg etterhvert, hun også. På bergene tyter tjelden.

Middagsmat
Dagens middag, tilberedt på gassblussovn. Mett. Veldig klar for middagshvil!

Etter å ha tilbakelagt ei god strekning i komfortabelt tempo og med mange prate- og knipsestopp, tusler vi oss etterhvert tilbake. En familie har inntatt bergene og stranda nedenfor hytta, en mann har inntatt solveggen mot sørøst. Vi setter oss i solveggen, vi også, og har hundene i bånd igjen så ikke duften av pølser stekt på bål skal bli for fristende. Flere folk kommer etterhvert til, deriblant noen jeg mener å gjenkjenne som lokal blogger og gjest i mitt kommentarfelt. Når folket forsvinner rundt middagstider, går vi igjen inn i hytta. Turfølget sitter i sofaen og får igjen varmen i kroppen, mens jeg kokkelerer. Hvalbiff, grønnsaker og ris står på menyen. Den overveldende mettheten etterpå gjør oss begge klare for en middagshvil, men fornuften vinner etter en titt ut vinduet. Det skyer over, så vi tar oppvasken og ordner hytta før vi setter kurset mot byen igjen. Vi rakk nesten helt hjem før bygene overfalt oss.

Det var bare en dag, men det føltes som en hel ferie i seg selv. O salige stund uten like!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s