Ferie er mat

Mye mat. God mat. Lokal mat. Variert mat. Tidlig mat og sen mat og spontan mat og planlagt mat. Ferie er å spise så mye og ofte at man aldri kjenner seg sulten. Ferie er å spise andre ting enn de man selv lager til vanlig, hjemme, i en annen verden, for en annen tid. Ferie er drive-through på Burger King dagen etter at du har spist femretters på et Michelin-verdig sted. Ferie og mat hører sammen.

Småkaker som frister til en kopp kaffe. Eller noe.

Syltetøykaker med bringebærsyltetøy til høyre. Sitronmelissedrøm til venstre. 15 svenske kroner per stykk. De står der på disken og frister, omgitt av hvetebakst, rabarbrasmuldrepai, jordbærkake, safranomelett og andre godsaker. På den andre veggen står et stativ med massevis av brød som er bakt i steinovn; valnøttbrød, grovbrød, brød med gresskarfrø, surdeigsbrød, masse brød. Det er synd man bare har en mage.

Safranpannekake. Lokal spesialitet.

Safranpannekake er en lokal spesialitet, og selvfølgelig må jeg spise det. Pannekaka er ikke bare gul av safran. Den er også fylt med forskjellige saker. Pannekakerøre med risengrynsgrøt oppi, og rosiner og mandelbiter. Vanligvis serveres den med salmbær, som ikke vokser på fastlandet. Her er den servert med krem og rørt bringebær.

Flyndrekrem og diverse annet. Naturligvis.

Vi er på et spisested som en lokalkjent har tatt oss med til. Det ser ut som et hus i et veikryss, men i det som en gang har vært noens stue, er det i dag en liten restaurant. Den holder Michelin-verdig kvalitet, skal det vise seg. Vi bestilte to retter hver, hovedrett og dessert, men endte med å få servert fem retter – uten tillegg i prisen overhodet. Dette var en mellomrett som vi ikke hadde bedt om. Nederst i skåla ligger en skrelt potet. Den er dekket med flyndrekrem, pyntet med karse og overrislet med litt god olje.

Sånn har jeg aldri spist ørret før.

Skjønner du at jeg blir ekstatisk for maten? Sjøørret vendt i anis, servert med kulturmelk, kaipkrem og syrnede jordartisjokker, pyntet med noen kaip-kvaster, sitronmelisseblader og stekte jordartisjokkblader. Kaip er en slags løk som bare vokser akkurat her. Det hele smaker himmelsk, og tyskeren på andre sida av bordet ler nesten av meg når jeg spiser. Nytelsen ligger tykt utenpå.

Søtt og syndig godt. Og sunt.

Serveringa akkurat her er entusiastisk uten å bli for overstrømmende, kunnskapsrik uten å bli belærende. Når vertskapet hører at en av gjestene har glutenintoleranse, blir alle de senere rettene automatisk justert i forhold til det, uten at noen må spørre. Og det allergikeren får servert, står ikke på noe vis tilbake for det de øvrige gjestene kan nyte. Her har jeg omsider kommet til desserten jeg hadde bestilt. Syltede jordbær med rabarbra og karamellgryn, samt syrinkrem dekket av marengs knust i morter, og det hele pyntet med kløverblader. Allergikeren nøt akkurat det samme, bare med unntak av karamellgrynene.

Pirrer øyet, pirrer nesen pirrer tidvis ganen også!

Det finnes flere stenovnsbakerier på øya. Noen kjører vi forbi, andre kjører vi innom. Det er synd man ikke kan spise sju brødmåltider om dagen, for det er så mye jeg vil smake på! Kanelbolle, kardemommebolle og sukkerkringle pirrer både nesen og synet. En av dem fikk bli med oss på turen videre og pirret etter hvert ganen min. Det ble en kardemommebolle. I ettertid skulle jeg ønske jeg hadde kjøpt fem stykker – SÅ godt var det.

Bakevarer som frister mer enn jeg har magekapasitet til…

Grove surdeigsrundstykker med valnøtter, og litt finere surdeigsrundstykker med gresskarfrø. Alle er bakt i steinovn, alle dufter himmelsk, alle ser ut til å egne seg til frokost, lunsj eller kveldsmat. Her finnes brød i alle størrelser og fasonger, og alt er noenlunde hjemmelaget.

Ferie er definitivt mat. God mat i godt selskap. Fellesskap rundt bordet selv om man velger forskjellig meny. Denne ferien har begynt godt, og jeg finnes ikke bekymret for fortsettelsen. Ei heller for hverdagen når jeg kommer hjem igjen, men det skal vi ikke tenke på nå. For nå er det ferie. Og mat. Igjen.