Noen bare ramler inn

Ny kopp. Ny te. Gammelt kart for planlegging av nye opplevelser.

Hvor har du vennene dine fra? Det snakker jeg innimellom med folk om. Hva er det som gjør at man får nye venner, og like viktig: hva er det som gjør at man beholder venner og vennskap over tid? Hvordan gjør man dem sterkere, hvordan gjør man dem varige, hva er det som definerer ‘en god venn’ for deg eller for meg. Det er noe som opptar meg, og mange med meg. Ingen av oss har fasiten, men de fleste av oss prøver.

Mine venner kommer fra «all walks of life» stort sett. Noen fra barndommen, noen fra opprinnelige jobbsammenhenger, noen fra fritidsaktiviteter, noen fra hundemiljøet, noen fra studietida. Litt her og litt der, som hos de fleste. Mange har vært med lenge, noen er ferske. Ansiennitet trumfer ikke alltid kvalitet.

Ei av de jeg liker best, er ei som ramla inn via et tilfelle. Sommeren 2010 møttes vi i ei hytte på Saltfjellet. Jeg var der med min nye valp og noen tenåringer, hun var på langtur med en kompis. Da de kom ned av fjellet, kom de til meg og ble ei uke før de returnerte hjem til Tyskland. Hvert år siden har hun vært på besøk, alltid med en ny person i følget.

I år kom hun sammen med sin fjerde (og femte!) person – samboeren. (Dessuten er hun gravid, så en liten baby er også halvt usynlig tilstede, og samtidig sterkt nærværende.) Og i år som tidligere har vi felles ekspedisjoner på plakaten, nøye tilpasset tida de har til rådighet og hvordan jobb-planen min ser ut. Det er ikke umulig at det blir reisebrev her etterhvert.

Vennskapet vårt er tuftet på felles friluftsinteresse, på god kjemi, på lik forståelse av hva vi syns er viktig (ærlighet, jordnært, direkte, respektfylt) og hva som ikke er så viktig (kontroll over alle detaljer, forutsigbarhet i småting, materiell status, været). Blant annet. Vi er like på noen områder, svært ulike på andre. Og det er helt greit. Jeg velger å koble litt av hvis jeg syns hun styrer og orger mye, hun overser det når jeg roter eller utsetter praktiske ting.

De som ramler tilfeldig inn fra sidelinja mens man tusler seg fremover i livet og egentlig hadde blikket rettet mot noe annet. De er også skatter som fortjener å tas vare på, hvis man bare vet å se etter.