Det er sommeren 1988. Jeg er sammen med venninne Kristin på besøk hos felles venninne Synnøve i Trondheim. Jeg er 14, de er 15. Jeg oppdager fotball for alvor og er på mine første Rosenborgkamper på Lerkendal. På natta sitter vi oppe og spiser brødskive med nugatti og drikker te (te! Jeg som til da har levd på saft, melk og o’boy!) mens vi hører på nattønsket om evig kjærlighet i natta, skriver i dagbøker og pusler sammen med hver våre ting. Jeg skjønner plutselig at natta er min tid på døgnet, at disse jentene og jeg skal være venner for bestandig, at det vi holder på med er ting som gir meg ubetinget glede.
Nattesysler
Det er sommeren 2015. Jeg og niesene mine sitter rundt kjøkkenbordet mitt midt på natta mens vi hører nattønsket. Vi har hver vår kopp med te, vi skriver i dagbøker og skole-ferie-bøker mens vi prater om dette og hint, og jentene klipper ut fine bilder fra magasiner og blader som de limer inn i bøkene sine og skriver et-eller-annet rundt. Innimellom må noen ha ei brødskive.
Det slår meg: Sommeren, lykken, og masse av innholdet er akkurat det samme som Den Gang Da. Akkurat det samme. Så enkelt, så fint, så tradisjonelt og koselig – og samtidig helt nytt for de jeg sitter samme med rundt bordet. Det hender vi mennesker er enkle sjeler.
Med liten skrift: Kristin og jeg er fortsatt venner, fra før 1988 og fortsatt den dag i dag. Synnøve forsvant for meg et par-tre år senere. Det var helt greit. Jeg tipper dog at begge de to som i disse dager sitter sammen med meg rundt bordet, vil vare lenge. Veldig lenge. Heldigvis.
Elisabeths Eldorado 