Snø på Rypdalstinden (802 m.o.h.) tidlig i oktober.
Det var en av de aller første dagene i oktober jeg tok dette bildet. Den første snøen hadde lagt seg på toppen av Landegode, på Rypdalstinden. Det er ufravikelig høst. Skogen har gått fra å ha innslag av gult til å være overveiende gylden. Temperaturen har falt. Høststormene har knust bordplata på hytta og plassert rammeverket gått oppi et tre. Jeg har observert haglkorn på terrassen min innimellom de verste bygene og vindkastene, og jeg foretrekker å ha sitteunderlaget med når jeg skal på tur i marka og føler for å ta en pause. Joda, det er høst.
Nordlys på hytta 10. oktober. (Knipset uten tripod/stativ, derav uskarpheten.)
Høsten bød også på en halvspontan tur til familiens hytte. En kveld hadde nordlyset fest på himmelen; det danset, rullet, eksploderte og gled over hele himmelflata – og vi så det meste. Hytta ligger utenfor allfarvei og godt unna annen bebyggelse, så det er lite kunstig lys som forstyrrer sikten. En tilfeldig tur ut for å hente ved endte med heftig banking på vinduet, sånn at vi andre kunne komme ut og nyte synet, vi også. Neste kveld pøsregna det. Vi vet å ta øyeblikkene når de kommer, heldigvis.
Sju-lyset. Helt forskjellig fra halv-sju-lyset og halv-åtte-lyset. Såklart.
Jeg våknet grytidlig en morgen, helt av meg selv. Jeg skjønte det var tidlig, for det var fortsatt mørkt ute. Men kroppen ville ikke sove mer, så jeg sto opp. Da klokka ble seks, startet jeg et lite prosjekt for meg selv. Jeg tok bilde hver halvtime, ut stuevinduet og mot vest, for å se om jeg klarte å fange hvordan lyset endret seg. Klarvær gjorde jobben enkel, og når jeg i ettertid ser på bildene, er det neste forunderlig hvordan lyset endrer seg. Det er noe av det fine her oppe på denne tida; lyset tar lang tid. Det tar mye mer enn en time fra det begynner å gry til det er dagslys, og motsatt i andre enden av dagen. Jeg elsker det
Elisabeths Eldorado 