Abdulrazak Gurnah: Gravel Heart

Gravel Heart følger Salim, en gutt som vokser opp på Zanzibar på 1970-tallet. En dag flytter faren ut og blir borte. Mora sier først at han bare er på reise noen dager, senere blir det klart at han har flyttet for godt. Salim vet ikke hvorfor, og mora sier ikke noe. Når han blir eldre, blir Salim invitert av sin onkel Amir til å flytte til Amir og familien i London, for at Salim skal kunne skaffe seg en god utdannelse. Del to av boka følger Salim i London – et London han aldri føler at han hører til i eller behersker, men som han like fullt modnes og blir værende i.

I den tredje delen av boka reiser Salim hjem til Zanzibar igjen, etter mange år borte. Langsomt begynner han å nærme seg årsaken til at faren flyttet bort den gangen, langsomt kommer gamle hemmeligheter frem i lyset igjen. Avslutninga av boka er direkte elegant, i mine øyne. Men jeg skal ikke røpe den for deg.

Så langt om historien i boka.

Jeg er veldig glad i Gurnahs bøker og har lest flere av hans tidligere. Jeg opplever denne boka som mer konkret, mer ‘levende’, mer … jeg vet ikke, på sett og vis mer engasjerende enn hans tidligere bøker. Han er en mester i å la uuttalte ting ligge tykt mellom linjene og la leseren ane heller enn å få forklart ting med store bokstaver, og han gjør det veldig vakkert.

I denne boka gjør han det samme, men han tar det et skritt videre. Historien er sterkere, karakterene tydeligere, hemmeligheten dypere, uten at det ene går på bekostning av det andre eller blir karikert. Denne balansen mellom det talte og det uuttalte, mellom det beskrevne og det man aner mellom linjene, er nydelig utført i denne boka.

Jeg er glad den står i hylla mi, for å si det sånn. Dette er ei bok jeg vet jeg kommer til å lese flere ganger.

2 kommentarer om “Abdulrazak Gurnah: Gravel Heart

  1. Havner rett på ønskelista mi. Klarer du trekke paralleller mellom Gurnah og V. S. Naipaul eller V. S. Vassanji. Spesielt sistnevnte har jo tildels lik bakgrunn og med lignende tematikk (migrasjon og postkolonial flerkulturellhet).

  2. Vet du, det skulle jeg gjerne gjort – men Vassanji kjenner jeg ikke, og Naipaul er det lenge siden jeg leste. (Har lest et par bøker, tror jeg, av Naipaul.) Kanskje noe for en gang senere – eller for deg, etter å ha lest Gurnah?

    Jeg gjør meg noen tanker, sånn bare av spørsmålet, men tror jeg må ha Naipaul friskere i minne for å kunne svare noe vettugt som jeg har dekning for. Dessverre. Men tusen takk for spørsmål – nå må jeg søke opp Vassanji, åpenbart!

Legg igjen en kommentar