Sandhornøya revisited

For ikke lenge siden var nevøene og jeg på hyttetur i Bodømarka. Da nevnte de at de gjerne ville dra tilbake til Sandhornøya, til campingen vi besøkte da vi var på blåtur i slutten av mars. Greit, sa jeg, det kan vi gjøre. Så nå har vi hatt ei sommerhelg på hytta på Sandhornøya.

Gresstråene taler tydelig om været denne helga

Skjønt sommerhelg – det kan kanskje diskuteres. Faktum er at det bare var 8-10 grader som skilte mars-besøket og denne helga. Det var kjølig, vått og grått det meste av tida også denne helga, men vi vet hvor vi bor og tok det med fatning – guttene også. Campingen, som har bytta navn til Sandhornøya Camping siden sist (da het den Hustad Camping), var akkurat like fin og omgivelsene langt mer frodige da vi kom tilbake. Det visste vi å sette pris på.

Oppholdsvær og gode turmuligheter. Da klager verken jeg eller ungene eller hundene.

Etter tips fra verten tok vi oss en tur langs en sti som går helt i kanten av fjæra, dels over berg og dels i bjørkeskog, bort til ei rullesteinstrand som ligger ikke alt for langt unna. Med varme klær og gode sko traska vi oss bortover stien blant smørblomst, skogstorkenebb, hundekjeks, marisko, fuglevikke og jonsokblom. Guttene nøt åpenbart omgivelsene, og hundene hadde mer enn nok å snuse på. Vi hadde lånt med oss et par hunder i tilegg til min medbrakte, og det passet guttene helt perfekt å gå med hver sin hund i bånd.

En perfekt eggeformet stein, funnet på rullesteinstranda der den har blitt formet gjennom kanskje tusener av år

Jeg lette ikke etter noe på stranda, men jeg fant likevel. Jeg fant en helt perfekt eggeformet stein av noe jeg kanskje tror er granitt, eller kanskje sogar trondhjemitt. Helt perfekt slipt fra naturen, avrunda og glatt å kjenne på, litt oval og smalere i toppen enn i bunnen. Guttene ble også fascinert. Faktisk så fascinert at de satte seg ned på hver sin store stein og titta etter «fine steiner» på stranda i ganske så lang tid.

Og de fant det de lette etter. Den ene av dem fant noen flate steiner han forsøkte å kaste flyndre med. Den andre fant fine steiner han tok med seg tilbake. «Di ska ho farmor få tell blomsterbedan på hytta», sa han.

Hundene, guttene og jeg utforsker ny rute langs smal landevei

Det er mye å utforske på Sandhornøya, og guttene er i likhet med meg glade i å gå på stier og veier hvor vi ikke har vært før, finne nye ruter og steder og opplevelser underveis. En av dagene gikk vi til fergeleiet på Horsdal. Nær enden av veien deler den seg; fergeleiet til høyre, Horsdal til venstre. Horsdal er stedet du må kjøre til hvis du har lyst til å gå opp på Sandhornet (993 m.o.h.). Stien starter der veien slutter og det er fem bratte kilometer til toppen. Kanskje vi tar den turen en gang senere.

– Jammen vi MÅ jo bade, sa guttene. Så da fikk de det.

Da vi var her i mars, lå flytebrygga på land. Nå var den ute  på vannet, og da var det bare ett som gjaldt: Å bade. Klart det skal bades, mente guttene. De bada i mars, og da skal de bade i juni! Været var i ferd med å sette en stopper for det ettersom dagene skred frem, men den siste dagen – etter middag og før avreise – kom det ei luke i været som førte med seg både sol og midlertidig varmere temperatur. Da var de snare til å hoppe i havet!

Og jeg? Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg kan dra tilbake til Sandhornøya igjen. Jeg har blitt veldig glad i den og i alle turmulighetene den byr på. Det er mye som gjenstår å utforske – heldigvis.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s